En arbeidstaker var midlertidig ansatt ved et NAV-kontor i en bydel i Oslo. Etter flyktningkrisen i 2015, forelå det et økt behov for arbeidskraft i introduksjonsprogrammet og Oslo kommune ansatte av den grunn arbeidstakeren midlertidig. Ansettelsesforhold ble forlenget flere ganger og varte totalt i 2,5 år (6 måneder på statlige midler og 2 år på kommunale midler). Saken omhandler to spørsmål, som er av stor betydning for tilsvarende saker:
Det var avholdt forhandlinger før fratreden og Oslo kommune anførte at søksmålsfristen begynte å løpe da. En slik forståelse medfører at søksmålsfristen blir kortere enn 8 uker fra fratreden, og potensielt har den løpt ut før fratreden. I denne saken ble stevningen tatt ut inn innen åtte-ukers fristen fra fratreden da det ikke var avholdt forhandlinger etter fratreden.
Fra arbeidstakersiden ble det anført at det gjelder to forskjellige søksmålsfrister, én mens det midlertidige ansettelsesforholdet består (ingen søksmålsfrist og heller ingen frist for å kreve forhandlinger) og én etter fratreden (åtte uker fra fratreden eller åtte uker etter forhandlingens avslutning hvis slike er krevd innen to uker etter fratreden).
Oslo kommune fikk ikke medhold i sin forståelse av regelen, og retten har sluttet seg til uttalelsen i Oslo tingretts kjennelse etter begjæringen om gjeninntreden, om at en slik regel ville kunne virke som en felle for arbeidstaker.
Det ble fra arbeidstakersiden anført at § 14-9 bokstav a kun kan brukes for kortvarige og uforutsigbare arbeidstopper så det lenge det dreier seg om ordinære arbeidsoppgaver og at en tidsperiode på to år i alle fall ikke kan sees på som kortvarig.
Retten la til grunn at det skal noe mer til for å begrunne et midlertidig behov ved en økning i arbeidsmengden innenfor de ordinære arbeidsoppgaver, enn der det er tale om å innhente spesialkompetanse man ellers har liten bruk for. Retten fant at tidselementet, sammenholdt med at stillingen knyttet seg til tjenester Oslo kommune i en uoverskuelig fremtid fortsatt vil være forpliktet å tilby, trakk i retning av at det ikke var tale om noe midlertidig behov. Retten la også til grunn at usikkerheten om det var midler til å ha stillingen besatt i to år fra begynnelsen av, og som var begrunnelsen for flere korte forlengelser, var et hensyn som ikke kan begrunne en beslutning om å ansette midlertidig fremfor fast ansettelse.
Retten fant også grunn til å påpeke at det er Oslo kommune som er arbeidsgiver og må da også anses som én arbeidsgiver når det gjelder spørsmålet om arbeidet var av midlertidig karakter. Vurderingen om behovet for programrådgivere og eventuelle andre aktuelle arbeidsoppgaver, burde da ha blitt gjort for hele kommunen og ikke bare for NAV i den aktuelle bydelen. Retten fant det sannsynlig at Oslo kommune med sin størrelse ville kunne ha behov for arbeidstakerens kompetanse som programrådgiver andre steder.
Retten la til slutt også vekt på at arbeidstakeren hadde en tilknytning til Oslo kommune utover de midlertidige ansettelsene i forbindelse med introduksjonsprogrammet og at den burde ha vært tatt i betraktning når de midlertidige ansettelsesavtalene ble forlenget.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
