Dersom det blir regjeringsskifte ved valget 13. september, så har flere av partiene gått inn for å styrke retten til hele og faste stillinger i norsk arbeidsliv. Hvilke partier som har flertall i Stortinget har stor betydning for hvordan reglene om midlertidig ansettelse og innleie blir.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
Dagens regler skal bygge opp om faste og hele stillinger i norsk arbeidsliv. Dette gir trygghet for arbeid og inntekt for arbeidstakerne. Hele faste ansettelser er et grunnleggende element i den norske modellen. Organisasjonsgraden er størst for arbeidstakere med slik fast tilknytning til arbeidsmarkedet.
Hovedregelen i norsk rett er fast ansettelse. Det følger av presiseringen av ordlyden i arbeidsmiljøloven § 14-9 første avsnitt i 2019 at denne reglen innebærer at arbeidstaker skal sikres forutsigbarhet for arbeid i form av et «reelt stillingsomfang».
Faste 0-timerskontrakter er altså ikke lovlige, slik mange hevdet før presiseringen ble inntatt i lovteksten.
Det stilles strenge krav til unntak fra hovedregelen om fast ansettelse. Det er krav til å drøfte midlertidige ansettelser med de tillitsvalgte, og det er strenge krav til grunnlaget hvis arbeidstaker likevel skal ansettes midlertidig.
De politiske partiene er uenige om hvor stor adgang til midlertidig ansettelse arbeidsgiver bør ha. Den blåblå regjeringen innførte i 2015 en generell adgang til å ansette midlertidig i 12 måneder. Vilkårene for å bruke denne hjemmelen er strenge, og vi har hatt få saker om denne bestemmelsen. Denne 12-måneders regelen er likevel et eksempel på at hvem som bestemmer på Stortinget betyr noe for arbeidstakernes rettigheter.
For å unngå omgåelser er midlertidig ansatte som har arbeidet sammenhengende i over tre år som vikar eller i kombinasjon med annet grunnlag (treårsregelen) og fire år ved andre midlertidig behov, (fireårsregelen), fast ansatte. Det at arbeidstaker er fast ansatt etter disse reglene betyr at hen etter at det har gått tre eller fire år har alminnelig stillingsvern i tråd med reglene i arbeidsmiljøloven kapittel 15.
Dersom arbeidstaker følgelig ikke får forlenget kontrakt eller beskjed om å ikke stille på jobb, er hen faktisk (de facto) oppsagt. En slik oppsigelse vil være i strid med kravene til oppsigelsens form og grunnlag. Arbeidstaker kan angripe en slik oppsigelse på lik linje med andre fast ansatte.
Vi får ofte spørsmål om det er for sent å forfølge en slik avgjørelse om å ikke forlenge kontrakten fra arbeidsgiver. Svaret er ofte nei. Dersom arbeidstakeren som har arbeidet over tre/fire år ikke har fått en skriftlig oppsigelse med de opplysninger som er listet opp i loven, så gjelder ingen søksmålsfrist. Oppsigelsen skal videre automatisk kjennes ugyldig såfremt arbeidsgiver ikke innen rimelig tid retter feilene og arbeidstaker tar ut søksmål innen fire måneder. Vi har tidligere skrevet om Søksmålsfristene ved oppsigelse og avskjed - fallgruver og muligheter.
Et annet eksempel på gjeldende regler som bygger opp om faste hele stillinger er det domstolskapte kravet om at grunnbemanningen i virksomhetene som hovedregel skal være dekket av faste stillinger. I et tidligere innlegg har vi skrevet mer om Grunnbemanningslæren - trygghet for arbeidstakeren.
Her redegjøres det grundig for bakgrunnen for læren og vilkårene for den. Vi har tidligere omtalt et eksempel på at en arbeidstaker vant frem med krav om fast ansettelse i en slik sak i innlegget Tilkallingsvikar fikk dom for fast ansettelse i Oslo kommune.
Eksempler på regler som underbygger målet om fulltidsstillinger er reglene om fortrinnsrett for deltidsansatte i aml. § 14-3 og rett til stilling for deltidsansatte tilsvarende faktisk arbeidstid i § 14-4 A.
Dersom vi får et regjeringsskifte vil flere av partiene på venstresiden gå inn for å begrense eller avvikle adgangen til innleie, styrke retten til økt stilling og heltid, og redusere adgangen til midlertidige ansettelser ytterligere. Flere av disse partiene går også inn for å regulere plattformøkonomien, slik at de som burde vært fast ansatt ikke skal regnes som såkalt selvstendig næringsdrivende.
Det nevnte Fougner-utvalget ble ledet av advokat Jan Fougner. NOUen ble overlevert til arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen den 23. juni i år. Rapporten skal nå ut på høring. I NOUen fremgår det at en overordnet målsetning er fortsatt høy bruk av faste ansettelser. Lovforslagene som flertallet gikk inn for som vil styrke retten til faste og hele stillinger er:
Ved et regjeringsskifte er det grunn til å tro at disse forslagene vil bli vedtatt, i tillegg til ytterligere innstramninger avhengig av utfallet av valget.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
