Torgeir

Innsatsleder Torgeir har nettopp kommet tilbake fra Utøya sammen med mannskapet sitt i Sivilforsvaret. Oppdraget de har utført kommer Torgeir til å bære med seg resten av livet.  

De er vant til å rykke ut på kort varsel, Torgeir og mannskapet hans. Sivilforsvaret bidrar blant annet i leiteaksjoner, ved større ulykker og når naturen viser seg fra sin farlige side. Men hva som venter dem da de sitter på bussen på vei til Utøya 24. juli 2011, kan ingen noensinne forberedes på.  

Vi fikk beskjed om å bære alle de døde kroppene opp til ventende biler. Alle 69. Og det er noe helt annet enn å lese om antall drepte. Det blir så nært…  

Det er spesielt kollegaen som lavmælt sier «det var jo bare barn», Torgeir tenker på når han ser tilbake. En kollega som ellers ikke er den første til verken vise eller snakke om følelser. For det de gjør er jo akkurat det. Bære barn og ungdom fra vannkanten opp til bilene som skal frakte dem videre til kjølerom og obduksjon. Løfte og kjenne at vekten av kroppene er altfor lav. En brutal jobb, men som alle stiller opp på. «Vi sto samlet i det», sier Torgeir.  

22. juli 2011 kom med regnet og det kalde været. Dagene etter var like kalde og grå.  

Det var en så dyster regnværsdag. Det regnet og var kaldt. På en måte passet det sammen med den kalde ideologien som førte til dette grusomme og fatale.  

Torgeir mener det er like viktig å snakke om 22. juli nå som det har vært i de 15 årene som har gått. Han har deltatt på alle de årlige minnemarkeringene i Tønsberg, der han bor, av respekt for de som ble drept og for alle de pårørende.  

Vi må ikke glemme. Og vi må fortelle sannheten. Hvorfor ble alle disse menneskene drept? Av hvilken grunn? Det er vi som er tidsvitner og må fortelle om det, så de som ikke opplevde 22. juli også kan fortelle videre.  

Det var godt å kjenne på felleskapet i tiden etter 22. juli, synes Torgeir. Det å se at alle ønsket å bidra med det de kunne og at hele det norske folket sto samlet.  

Det var en varme som kom fram i det norske folk. Det virket som at vi alle sammen forsto alvoret i hva sånn ideologi kan ødelegge. Vi må komme tilbake til det. Og hver og enkelt må bidra til å få det samfunnet vi alle kan føle oss trygge i.