Kristine

Kristine jobbet på partikontoret til Arbeiderpartiet 22. juli 2011. Som ansvarlig på jobb den dagen, var det hennes jobb å få oversikt og ta avgjørelser, også når fortvilte telefoner fra AUFere på Utøya begynte å komme.  

Det var rolig på jobb de julidagene i 2011. Kristine ledet det som heter «sommersentralen» i Arbeiderpartiet, og alle som ikke var på ferie var samlet i kontorlokalene på Youngstorget. De fleste jobbet med talen statsminister Stoltenberg skulle holde til AUFs sommerleir på Utøya dagen etter. Kristine stod på et kontor med en kollega og så tilfeldigvis ut av vinduet:  

Jeg så bomben sprenge og så trykkbølgen komme mot oss. Det så ut som at alle bygningene raste mot oss. Jeg og kollegaen min løp ut til de andre og ropte at vi må ut. Ute på Youngstorget ulte det i brannalarmer, men samtidig var det helt stille. En merkelig stillhet.  

Kristine og kollegaene ble stående ute på torget og vurdere hvordan de nå skulle organisere arbeidet. Mens de stod der, kom Liv ned fra regjeringskvartalet. Hun jobbet i Arbeidsdepartementet og var i garasjen under høyblokka da det smalt.  

Liv var helt tydelig, husker Kristine: - «Nå må noen være den som bestemmer. Det er viktig at det er én som tar avgjørelsene. Hvem er det?» Og det var jo meg.  

Kristine skjønte at de måtte ut av sentrum, og hun og kollegaene endte opp i en leilighet på Grønland. Mens de jobbet med å få oversikt over skadeomfanget av bomben, begynte telefonene å ringe. Flere i leiligheten fikk desperate telefoner fra AUF-ungdommer på Utøya, som ba dem slå alarm og skaffe hjelp.  

De var jo på øya. Så vi hadde med en gang forståelse av hvor alvorlig det som skjedde der var.  

Nå ble det viktig å få hele partiorganisasjonen opp av sommerdvale. Alle fylkene hadde sendt delegasjoner på sommerleir, og mye av jobben ble nå å ha kontakt med apparatet ute i landet.  

Listene over leirdeltakerne lå på en pc på Utøya, helt utilgjengelig. Så det var viktig å bistå politiet i jobben med å kartlegge hvor mange og hvem som faktisk var på leir. Og så var det viktig for våre folk ute i landet å få mest mulig informasjon, så de kunne ivareta ungdommene som overlevde og skulle hjem.  

Utpå natten måtte Kristine og de andre ta en pause i arbeidet. Ikke minst måtte hun ta imot sin stesønn, som bare timer tidligere hadde svømt fra Utøya og med det reddet livet. Men ved 04-tiden kom det oppdaterte tall på antall drepte.  

Og da måtte vi på igjen. Vi måtte gå gjennom lister og kontrollsjekk med partiets fylkeslag. Kunne virkelig så mange være drept? Og ikke minst; hvordan skulle vi håndtere at det var dette vi våknet til?   

På spørsmål om Kristine mener det er viktig at vi snakker høyt og tydelig om dette 15 år etter, er svaret kontant JA.  

Ja, det er veldig viktig. Viktigere og viktigere. Det tok meg lang tid å forstå, eller forsone meg med, at det finnes meninger der ute som er så hatefulle at de kan drepe. Og i en så polarisert debatt som vi har nå, må det minnes om, om og om igjen. Når du ser de absurde tingene folk sier og det hatet overlevende må leve med… Det viser jo at vi hele tiden må kjempe mot dette tankegodset.