Tor Inge

Tor Inge er på jobb som sikkerhetsvakt i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Det som starter som en rolig julidag, blir med ett fullstendig kaotisk.

Den skal ikke stå parkert der, den hvite varebilen de ser på kameraene. I vaktsentralen i høyblokka, har de full oversikt over alt som skjer i det store området vi kjenner som regjeringskvartalet. Mens sikkerhetsvaktene forsøker å finne ut hvem som eier den hvite varebilen, eksploderer den foran øynene på dem.  

Akkurat da jeg zoomet inn på skiltene, gikk den i lufta. Det ble helt svart inne i vaktsentralen, for strømmen gikk.  

Åtte mennesker blir drept, blant dem en av Tor Inges kollegaer som satt i resepsjonen i høyblokka.  

Det å miste en kollega er både rart og uvirkelig. Det er ikke mulig å beskrive egentlig. Og så er det så tilfeldig hvem som dør og hvem som overlever.   

En rolig fredag i fellesferien går over i det fullstendige kaos. Nødetatene er raskt på plass, og det er Tor Inge som har henda fulle med å koordinere alle som skal inn på området for å hjelpe. I tillegg er det viktig å sikre at videoopptak ikke går tapt.  

Nå, 15 år senere, er han endelig tilbake i det nyåpnede regjeringskvartalet på jobb.  

Jeg er fornøyd med hvordan det er blitt her. Men jeg er aller mest fornøyd med at kvartalet har våkna til liv igjen. Det er folk inne i byggene, folk på utsida og folk som passerer gjennom. Det er demonstrasjoner. Folk som sitter på en benk og spiser is. Altså, livet er tilbake.  

I tillegg til å jobbe med sikkerhet i regjeringskvartalet er Tor Inge en del av prosjektet «vitnefortellinger» på 22. juli-senteret. Han er én av nærmere 80 mennesker som opplevde terroren på nært hold, som på ulike måter bidrar. Gjennom «vitnefortellinger» møter Tor Inge mange ungdommer:  

Vi møter veldig mange fine ungdommer på 22. juli-senteret. Så jeg har trua på at etter hvert, når ungdommen tar over, blir det bedre.   

For Tor Inge mener at debattklimaet i Norge er blitt mer fylt av hat enn tidligere. Det er det han håper nye generasjoner kan klare å få bukt med.  

Vi må prøve å få tilbake folkeskikken. Folk må begynne å oppføre seg. Det er så mye som blir stående uimotsagt, og kanskje må vi bli flinkere til å si i fra rundt lunsjbordet og andre steder. Si i fra saklig, og ikke bare la dem holde på. For en ting jeg har tatt med meg fra den dagen; i all elendigheten, er det tross alt veldig mye bra folk.