Karin

Karin jobbet på restauranten Fyret 22. juli 2011 og evakuerte gjester ut på Youngstorget etter smellet. Også byråkraten som hadde tatt tidlig fredag og som ønsket å drikke opp først. – Ta med deg ølglasset, sa Karin. Skjenkekontrollen kommer ikke nå! 

Det er denne gjesten Karin husker best fra 22. juli. Byråkraten med jobb i regjeringskvartalet, som hadde bestilt mat og en øl på Fyret og som nå ikke ville gå fra glasset sitt.  

Jeg lurer på hvordan det går med ham, han var jo i sjokk. Han gjenkjente lyden av en bombe og visste hva det trykket som kom var. Jeg kan tenke meg han skjønte omfanget før noen av oss andre. 

Det hadde vært fint vær i mange dager før regnet kom 22. juli 2011.  Litt «luggat» vær, som Karin på sin trønderdialekt husker det som. Det var få gjester og de hadde tid til å gjøre ting som hektiske dager ikke har rom til. Da det smalt var Karin på vei gjennom baren til uteserveringa. Èn kollega sto på kjøkkenet, en annen ryddet på lageret, mens en fjerde satt ved et bord og øvde på forlovertalen hun skulle holde dagen etter.  

Den kontrasten der.. Fra en rolig og ganske koselig dag på jobb, til.. Det var ikke lyden, men følelsen av lyden. Jeg kan ikke helt beskrive det. Og alt blodet som folka som kom ned fra regjeringskvartalet var neddynka i. Hvor sjukt rødt blod er, husker jeg at jeg tenkte.  

Karin har tenkt mye på hvordan det meste bare handler om flaks. At hvem som helst, når som helst og hvor som helst kan bli rammet.  

Alle skal være trygge på jobb. Men at en ikke er trygg noe sted, det sitter nok i kroppen min. Ingen er skåna.  

Som så mange andre har Karin kjent på at hennes historie ikke har vært viktig å fortelle. For som hun sier; «Det gikk jo bra med meg».  

Men hvis det hjelper noen at jeg forteller hvor skummelt det var og hvor tilfeldig alt er, så er det bra. Folk er jo skapt for å glemme. Ingen må få lov til å tro det var en ulykke – det var en kalkulert operasjon. Og det av en mann som har sittet alene og planlagt i detalj. Dette er noe vi aktivt må jobbe mot, for det finnes folk som sitter og koker alene.  

Vi trenger fellesskap, men ikke fellesskap bygget på hat. Det går ikke. Vi må lete etter det som ligner i hverandre, ikke det som er forskjellig. Og det felleskapet må sørge for at ikke dette skjer igjen. For ingen er trygge, hvis ikke alle tar ansvar.