Hege

Hege jobber i Securitas 22. juli 2011 og kjører raskt til Sundvolden Hotell der ungdommene som har kommet seg av øya og etterhvert også pårørende samles. Hun og en kollega får beskjed om å ta ansvar for et stort, tomt rom – som ganske snart skal fylles med desperate foreldre og andre pårørende. 

Det er skriket til en mamma Securitasvakt Hege husker best fra alle timene hun befant seg på jobb på Sundvolden Hotell 22. juli 2011. I et helt stille rom blir et så hjerteskjærende og fortvilet skrik nesten uutholdelig å høre.  

Hege og kollegaen får ansvaret for å notere ned navn på alle de som ikke var gjort rede for. Alle som var savnet. Et og et navn på én og én lapp. Noen ganger må Hege notere at ungdommen navnet tilhører mest sannsynlig er død, fordi overlevende ungdommer kommer bort til henne etter at de har hørt foreldrene oppgi navnet.  

Vi skrev og skrev opp navn. Og jeg tenkte «fy faen, så mange navn».  

De har lite informasjon å gi, de to kollegaene som skal ta imot mammaer, pappaer, søsken og andre i krise. Likevel opplever de at de pårørende tar kontakt og har et behov for å snakke med noen og fortelle om barna sine.  

De viste oss bilder av unga og fortalte historier om dem. Jeg sa til flere: «Det viktigste dere gjør i kveld er å sørge for å få i dere mat. Og få på tørre og varme klær».  

Det var praktisk omsorg og å bli lyttet til mange trengte. Både ungdommer og voksne.  

For Hege er de aller fleste hun møtte på Sundvolden ansiktsløse. Hun husker alle historiene, men det er så mange ansikter at å skille dem fra hverandre er umulig. Ett ansikt er det derimot vanskelig å glemme.  

Et par dager etter 22. juli er Hege og to kollegaer på oppdrag i Oslo for å bidra i arbeidet med å frakte omkomne til et kjølerom for videre undersøkelser. Men først må de åpne alle de svarte posene og gjøre klar for røntgen. Hege leste ikke nyheter om 22. juli eller om terroristen i etterkant. Det eneste hun gjorde var å granske oversikten over de drepte. Og det av en helt spesiell grunn:  

Da jeg åpnet den første posen der inne på kjølerommet, måtte jeg finne ut hva han het. Jeg syntes han fortjente den respekten, at jeg visste navnet hans. Jeg kunne ikke la ham også bli ansiktsløs.