Kjersti

Kontrasten fra å nyte feriedager på Sørlandet til å møte et hotell fylt med ungdommer i sjokk, pårørende som savnet sine og et enormt hjelpeapparat, kan ikke være større for Kjersti som er en del av Bærum kommunes kriseteam 22. juli 2011.  

Som brorparten av Norges befolkning har Kjersti ferie 22. juili 2011. Hun er på Sørlandet og avbryter ferien for å være en del av kriseteamet i Bærum kommune. 23. juli er hun og kollegaene på plass på Sundvolden Hotell, der mange overlevende, pårørende og hjelpemannskaper fortsatt er.  

Det første som slo meg da jeg gikk inn på hotellet, var stillheten. Det var den stillheten som brer seg når alle er i sjokk.  

Også det at så mange ønsket å hjelpe til, gjør et stort inntrykk på Kjersti. Det er til og med for mange på et tidspunkt, og noen må ta avgjørelsen på at ikke alle kan bli. De som fikk beskjed om å dra hjem, dro noe motvillig, husker Kjersti.  

Kjersti og flere får et særskilt ansvar for å følge opp hyttenaboene og andre frivillige som, med livet som innsats, har reddet flyktende ungdom opp fra en iskald fjord.  

Jeg merket veldig raskt, at her var det ingen profesjonsskiller. Alt sånt ble satt til side, og vi brukte all den kompetansen vi hadde og vi brukte hverandre. En slags psykososial dugnad. 

Sent på kvelden 23. juli får Kjersti en velmenende orde om å tre av. Hun går mot bilen, men bråsnur og går tilbake. Det er vanskelig å kjøre vekk fra hotellet og alle menneskene i krise. Med sin bakgrunn i psykisk helse ser hun tydelig at det folk har mest behov for er å være sammen og praktisk omsorg.  

Utpå kvelden begynte folk å spørre etter tannbørster. Det tok ikke lang tid fra noen klarte å få åpnet nærbutikken til det lå en diger haug med tannbørster på et bord. Alle kunne forsyne seg. Praktisk omsorg og tilgang på informasjon var det de fleste trengte disse første dagene.  

Også etter de første intense dagene, fortsatte Kjersti å jobbe i kommunens kriseteam. Angrepet 22. juli krevde oppfølging over lengre tid av mange.  

Vi jobbet fra det som het Bjørnegård psykososiale senter i Bærum. Dette ble gjort til et pårørende- og beredskapssenter, der vi blant annet tilbød foreldresamtaler, ungdomsgrupper og søskengrupper. Det ble som et episenter for alt oppfølgingsarbeid i kommunen.  

Det er mye vondt å tenke tilbake på fra dagen én person klarte å skape så mye ødeleggelse og smerte. Men Kjersti har også minner som er gode å ha med seg. Som alle som ønsket å bidra. At alle strakk seg så langt de kunne. Og at de sammen fikk til det som var nødvendig.  

Alle ville at vi sammen skulle få det til. Det var et fantastisk samarbeid.