Ok Kyong

En bilbombe hadde akkurat gått av utenfor høyblokka i regjeringskvartalet, der Ok Kyong hadde kontor i 10. etasje. Hun overlevde fordi hun trengte et innspill fra en kollega, og ikke satt på sitt eget kontor som hun pleide. 

Jeg kjente lufttrykket, og hele lufta ble fylt med støv. Jeg tenkte med en gang: ”nå er det krig.” Jeg bøyde meg instinktivt ned, som man gjør på fly, for å beskytte meg selv.  

Hun tror selv hun overlevde fordi hun trengte et innspill fra en kollega, og ikke satt på sitt eget kontor som hun pleide. 

Da jeg reiste meg igjen utenfor min kollegas kontor, var det helt mørkt. Det var støv overalt og døra til kontoret var blåst innover. Det var ikke så mange på jobb i fellesferien, men vi fire som var i etasjen gikk fra kontor til kontor for å sjekke at ingen andre var der.  

Ok Kyongs unge kollega jobbet tidligere i politiet, og tok en avgjørelse om at den lille gruppa ikke skulle gå ned hovedtrappa, men heller bruke nødutgangen – en trang vindeltrapp som førte helt ned til gateplan. På veien ned så de blod i trappa og forsto at det var flere som hadde evakuert ut samme vei.  

Vi kom oss ut og gikk ned mot Youngstorget. Vi ble stående sånn at vi så høyblokka, og jeg tenkte at hvis det var en utenlandsk terrorist, så kunne jeg ikke bo i Norge. Det blir vanskelig med min bakgrunn.  

Det gikk greit for Ok Kyong å gå tilbake på jobb etter 22. juli. I hvert fall for en periode.  

Til slutt hadde jeg vondt i hele kroppen, for den var jo på vakt hele tiden. Og jeg var så sliten.  

Det var et besøk på det raserte kontoret i høyblokka og en sykemeldingsperiode som utløste et behov for å leve livet fullt ut.  

Det var som et nytt sjokk å se kontoret. Det var helt ødelagt. Vinduskarmen var slått inn, og lå over skrivebordet. Det gjorde også taklampa. Hyller og skap hadde falt. Hvis jeg hadde sittet på kontoret, tror jeg ikke at jeg hadde vært i live. Så jeg tenkte at jeg har fått et bonusliv – og lever etter det.  

Ok Kyong bestemte seg for at hun skulle lære seg fem nye ting. Det første prosjektet hun tok fatt på, var å lære å svømme. Etter å ha lest alle historiene om ungdommene som svømte fra Utøya, ble det viktig at både hun og døtrene mestret å svømme. Så samtidig som døtrene gikk på svømmekurs, tok Ok Kyong voksenkurs.  

Så lærte jeg meg å strikke. Og det neste var å brodere Oslo-bunad til den eldste datteren min, som ønsket seg det.  

Det tok tid, denne broderinga, men ferdig ble den. Og da det var vanskelig å få den montert av skredder rett før 17. mai, bestemte Ok Kyong seg like greit for å ta også denne jobben selv. I tillegg til håndarbeid som en form for terapi, lærte hun også å praktisere yoga.  

Den femte tingen jeg lærte meg var å fekte. Det har jeg alltid hatt lyst til, og da jeg fylte 50 tenkte jeg at nå eller aldri. Jeg har deltatt i veteran-EM og VM og har fortsatt et mål om å bli bedre. Senere lærte jeg av en instruktør at fekting kan brukes som terapi etter store traumer. Det er som at kroppen min visste at det var akkurat det jeg trengte!