EØS-avtalen fra 01.01.94 innebar at prinsippene om fri utveksling av tjenester, fri etableringsrett og et fritt arbeidsmarked ville gjelde for hele EØS-området. I dette innlegget skal vi se på etableringen og praktiseringen av reglene, EØS rettslige spørsmål ifb med allmenngjøring og EU kommisjonens forslag om minstelønn som nylig er fremlagt.
Liker du LO-advokatenes FB-gruppe: Takk for at du deler innlegg og inviterer dine FB venner til gruppa.
EØS-avtalen fra 01.01.94 innebar at gjeldende utlendingslovgivning med krav til arbeidstillatelse for borgere fra andre EØS-land kunne dermed ikke lenger opprettholdes.
Det var samtidig utbredt bekymring for at et felles arbeids- og tjenestemarked ville medføre lavlønnskonkurranse fra tjenesteleverandører fra blant annet land som Spania og Portugal. For å hindre utilsiktede virkninger ved EØS-avtalen ble lov om allmenngjøring vedtatt ved lov 06.04.93 nr. 58. Loven var langt på vei i samsvar med krav fra LO, og trådte i kraft samtidig med EØS-avtalen 01.01.94.
Tilstrømmingen av utenlandsk arbeidskraft fra EØS-området uteble imidlertid, og bruk av loven ble først aktualisert ved EU/EØS-utvidelsen av ti nye medlemsland fra 01.05.04. Utvidelsen gjaldt i det vesentlige land fra det tidligere Øst-Europa med et til dels svært lavt lønns- og kostnadsnivå sammenlignet med det tidligere EØS-området.
Vedtak om allmenngjøring fattes av et uavhengig forvaltningsorgan, Tariffnemnda, som er sammensatt av fem medlemmer hvorav to representerer partene i arbeidslivet.
Loven gir adgang til å allmenngjøre – helt eller delvis – bestemmelser i landsomfattende tariffavtaler i situasjoner der utenlandske arbeidstakere får dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn det norske arbeidstakere mottar for tilsvarende arbeid. Formålet er også og å hindre konkurransevridning til ulempe for det norske arbeidsmarkedet.
Et vedtak om allmenngjøring vil gjelde som ufravikelige minstevilkår for alle som utfører arbeid innenfor vedtakets virkeområde; både for norske organiserte og uorganiserte arbeidstakere og for utenlandske arbeidstakere, herunder utstasjonert arbeidskraft.
LO besluttet å fremme den første begjæring om allmenngjøring av tre landsomfattende tariffavtaler den 19.12.03. Det var den gang delte oppfatninger innenfor fagbevegelsen om å benytte ordningen. Motforestillingene som ble trukket frem var blant annet at en allmenngjøring også ville få virkning for uorganiserte - og derav gi problemer med ”gratispassasjerer”. Bekymringen var hvilken betydning dette kunne få for organisering og gjennomføring av tariffkrav.
Målet i loven om å oppnå helt likeverdige vilkår ble forlatt av Tariffnemnda allerede i den første saken nemnda hadde til behandling, isteden fulgte man tariffavtalens minstelønn . Dette ble også akseptert av LO. "Det skulle lønne seg å være organisert og å kreve tariffavtaler".
Praksis er også i dag at det bare er minstesatsene og sentrale lønnsbestemmelser som allmenngjøres. Vedtakene har i tillegg blitt mer forenklet, og enkelte vedtak har lagt til grunn lovens minstenivå (for arbeidstid og overtid) i stedet for tariffavtalenes. Det har gitt større forskjeller mellom organiserte og uorganiserte virksomheter i forhold det faktiske lønnsnivået.
Tariffnemndas praksis har langt på vei vært i tråd med den alminnelige oppfatning av handlingsrommet etter EU-domstolens avgjørelser i ”Laval-kvartetten” fra 2007 og 2008.
EU-domstolen fastsatte her en restriktiv forståelse av Utstasjoneringsdirektivet, som retter seg mot utenlandske arbeidsgivere som - midlertidig - sender arbeidstakere for å utføre arbeid i et annet EU-land.
Rettstilstanden ved grenseoverskridende tjenesteytelser etter Laval er at vertsstaten ikke kan pålegge en utenlandsk tjenesteyter andre forpliktelser eller vilkår enn det som følger av artikkel 3 nr 1 i direktivet, også kalt "den harde kjerne" eller "listen", og at det heller ikke er adgang til å kreve bedre vilkår enn lovens og tariffavtalenes bestemmelser.
Nyere rettspraksis fra EU-domstolen og endringer i direktivet har nå gitt et betydelig utvidet «handlingsrom».
Sak C-396/13 Elektrobudowa slo fast at så lenge lønnsbestemmelsene er tilgjengelige og klare, skal utstasjonert arbeidskraft likebehandles med innenlandsk arbeidskraft - sålene dette gjelder minstebestemmelser som holder seg innenfor kjernen i direktivet. Pensjon reguleres av hjemlandets regler og faller utenfor likebehandlingskravet.
Etter en lang prosess i EUs lovgivende organer ble det den 28.06.18 vedtatt en revisjon av Utstasjoneringsdirektivet som skal tre i kraft fra den 30.07.20. En viktig endring i direktivet er en videreføring av Elektrobudowa-avgjørelsen, og lønnsbegrepet i artikkel 3 nr 1 bokstav c). Bestemmelsen ble endret fra "minimum rates of pay" (minimumslønn) til et mer utvidet begrep "remuneration» (godtgjørelse/avlønning). Kommisjonen kommenterte dette forslaget slik da det ble fremmet (dansk tekst):
Ifølge forslaget vil udstationerede arbejdstagere generelt være omfattet af de samme regler for aflønning og arbejdsvilkår som lokale arbejdstagere.
Fra nu af vil alle bestemmelser om aflønning, der er alment gældende for lokale arbejdstagere, også gælde for udstationerede arbejdstagere. Aflønningen vil ikke kun omfatte mindstelønnen, men også andre elementer som bonuser eller tillæg.
Avlønningsbegrepet (remuneration) skal defineres i overensstemmelse med lovgivning og/eller praksis i den medlemsstat på hvis område arbeidstakeren er utstasjonert – i tråd med nåværende bestemmelse i artikkel 3 nr 1 annet ledd.
Et av formålene med revisjonen var å gjennomføre prinsippet om at «samme arbeid på samme sted bør avlønnes på samme måte». Dette må også Tariffnemnda legge til grunn når allmenngjøringsvedtakene skal videreføres etter hovedrevisjonen av tariffavtalene våren 2020.
Dersom forskjeller i den samlede avlønning blir for store vil det bidra til å undergrave de tariffavtalene allmenngjøringsordningen skal beskytte, noe som er av avgjørende betydning for frontfaget og den norske samfunnsmodellen.
LO, og de aktuelle forbund som er part i de tariffavtaler allmengjøringene omfatter, må også vurdere om det skal innføres nye og/eller utvidede vilkår ved krav om fortsatt allmenngjøring fra våren 2020. Her kan det være store variasjoner i hva forbundene vil prioritere. Man kan her tenke seg alt fra krav om innføring av garantilønnsbestemmelser, akkord, innplassering i lønnsklasser (herunder ansiennitet), til ulike former for ulempetillegg og godtgjørelse for reisetid samt bonusordninger.
De fleste EU-landene, 22 land, har lovfestet en form for nasjonal minstelønn for ulike yrkesgrupper. Landene har ulike nasjonale ordninger, men som regel fastsettes nivået av myndighetene, ofte etter råd fra en kommisjon. Arbeidslivets parter er som regel representert i prosessen, men partene har selvsagt vesentlig mindre innflytelse på lønnsfastsettelsen enn ved ordinære lønnsforhandlinger. I noen land justeres minstelønnen automatisk, etter prisindeksen. Nivået på minstelønnen varierer fra 62 prosent av medianlønn (Frankrike) til 40 prosent (Spania).
Den 14. januar 2020 fremla EU kommisjonen et forslag om europeisk minstelønn. Dette forslaget har lenge vært et stort stridstema i europeisk fagbevegelse. Ingen norske fagforeninger ønsker at det innføres et bindende juridisk instrument (direktiv) på europeisk nivå som omfatter lønnsforhold. Det er heller ingen politiske partier på Stortinget, med mulig unntak for Venstre og FrP, som er positive til å innføre regler om europeisk minstelønn i Norge. LO leder Hans-Christian Gabrielsen har uttalt at det er helt uaktuelt for LO å støtte forslag om lovfestet minstelønn i Norge, og også NHO er negative til dette.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
