Vi har over tiår sett at det blir stadig vanskeligere å nå fram med krav i trygdesaker og Trygderetten er tilbakeholden med å overprøve NAV vedtak. Utviklingen gir grunn til å spørre om rettssikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt.
Følg LO-advokatenes gruppe på Facebook. Be om å bli medlem, og få informasjon om nye innlegg direkte i din egen FB-feed.
Trygderetten behandler ankesaker som i all hovedsak gjelder rettigheter etter folketrygdloven (over 90 %), herunder uføreytelser og yrkesskaderettigheter. Det er tale om rettigheter av stor velferdsmessig betydning for den enkelte, som i saker om arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd. Sett over noe tid avsies det i underkant av 4000 kjennelser årlig.
Trygderetten har ikke klart å ta unna innkomne saker, og saksbehandlingstiden har økt fra omkring tre måneder i 2014 til omkring åtte måneder i 2018. Trygderetten er gitt anledning til forenklet grunngivning om retten finner det klart at anken ikke fører fram, slik at Trygderetten i hovedsak kan nøye seg med å vise til trygdeforvaltningens anførsler (trygderettsloven § 21 tredje ledd).
Andel saker der NAVs vedtak blir omgjort synker sakte men sikkert, det er nok å vise til utviklingen i senere år; mens medholdsprosenten var omkring 14 % i 2014, var den omkring 11 % i 2018. Andel saker med omgjøring for ny behandling i forvaltningen viser samme utvikling (kilde for statistikk:trygderetten.no).
For noen tiår siden fremsto Trygderetten som vaktbikkje overfor NAV, eller Rikstrygdeverket som ankemotparten den gang het. I tvilstilfellene tenkte trygdeforvaltningen seg grundig om før avslag ble gitt, for et tvilsomt avslag ville fort møte sterk motbør i Trygderetten. Gradvis har dette endret seg. Vi ser at kjennelsene i dag som oftest bare består i at Trygderetten slutter seg til NAVs fremstilling av saken, med noen korte tilføyelser. Medisinske vurderinger i Trygderetten når noen ganger et lavmål, som når avgjørelsen begrunnes med henvisning til NEL (Norsk Elektronisk Legehåndbok), som er et godt hjelpemiddel for leger i almenpraksis, men ikke egnet for avgjørelse av kompliserte medisinske årsakspørsmål. Eller som når det begrunnes med henvisning til uttalelse fra NAVs rådgivende lege, som er ansatt eller står på lønningslista til NAV, og som aldri har undersøkt skadelidte. Og vi stusser over enkelte rettslige vurderinger, der Trygderetten viser til underrettspraksis som om det var rettskilder av høy rang. Samlet sett; en ikke ubetydelig del av kjennelsene der avslag fra NAV stadfestes fremstår som svakt begrunnet, uforståelige eller feilaktige.
Eksempel 1: En kvinne med alvorlig helårsastma fikk stadfestet avslag på søknad om arbeidsavklaringspenger. Sykdommen responderte ikke på behandling, til tross for at alt av sterke medisiner var utprøvd i regi av lungelege, og så vel lungelege som fastlege uttalte at funksjonen i arbeid var vesentlig redusert. Trygderetten snakket sykdommen ned til "helårsallergi" og mente at det ikke kunne legges til grunn redusert arbeidsevne.
Eksempel 2: En mann utviklet alvorlig og sjelden lungesykdom med høy medisinsk invaliditetsgrad. Det ble avgitt en grundig spesialisterklæring fra arbeidsmedisinsk avdeling som la til grunn årsakssammenheng mellom sykdommen og eksponering for muggsopp på arbeidsplassen. Skadelidte fremla omfattende bildebevis som viste mugg, sopp, fuktskader og råte. En professor i lungemedisin uttalte seg også i skadelidtes favør, og det fantes ikke andre sannsynlige årsaker til sykdommen enn arbeidslokalene. Trygderetten stadfestet NAV sitt avslag på godkjenning av sykdommen som yrkesskade, fordi det på et tidspunkt var foretatt en måling som ikke viste noen større grad av soppsporer i luften. Trygderetten fant ikke grunn til å kommentere spesialisterklæringene og de fremlagte bildebevisene ble ikke engang nevnt.
Nei, man kan som oftest ikke det. Trygderettens kjennelser kan i prinsippet bringes inn for lagmannsretten for prøving av lovligheten etter trygderettsloven § 26, men Høyesterett har uttalt at domstolene skal vise tilbakeholdenhet med overprøving av Trygderettens medisinskfaglige og trygdefaglige skjønnsutøvelse (Rt. 2007 side 1815). Det omfatter de fleste saker, og det utgjør en vesentlig begrensning i mulighetene for rettslig overprøving av Trygderettens kjennelser. Statistikken viser også at bare 2 % av sakene bringes inn for lagmannsretten (kilde: trygderetten.no). Som Trygderetten selv uttrykker det: "Trygderetten er i all hovedsak siste instans for saker etter pensjons- og trygdelovene" (trygderetten.no).
En situasjon der Trygderettens kjennelser i ikke ubetydelig grad blir blåkopi av svakt funderte avslag fra trygdeforvaltningen utgjør i seg selv et betydelig rettssikkerhetsproblem, særlig når adgangen til overprøving av kjennelsene i praksis er avskåret eller sterkt amputert. Det må reises spørsmål om det er heldig at Trygderetten er gitt anledning til å nøye seg med en henvisning til trygdeforvaltningens anførsler som begrunnelse, for hvordan virker dette inn i en presset arbeidssituasjon der saksbehandler sliter med å ta unna saker og saksbehandlingstiden stadig øker?
Det kan videre reises spørsmål om Trygderetten besitter tilstrekkelig medisinskfaglig kompetanse, og om Trygderetten er tilført nok ressurser til å foreta en fullt ut forsvarlig, selvstendig og uavhengig behandling av sakene. Og det kan reises spørsmål om begrensningen i retten til overprøving av Trygderettens kjennelser, som Høyesterett fastslo for mange år siden, nå bør modifiseres av hensyn til rettsikkerheten.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
