I flere tilfeller den senere tid har vi sett eksempler på at arbeidsgiver gir pålegg om å utføre bestemte oppgaver uten å betale lønn. Det kan dreie seg om ulike varianter, som pålegg om å reise til et sted der arbeidet skal utføres, ringe inn "våkenmelding" for å bekrefte at arbeidstaker vil møte frem til avtalt tid, eller arbeidet kan være organisert slik at arbeidstaker må forflytte seg mellom ulike arbeidssteder uten å få betalt for dette. I dette innlegget skal vi se nærmere på spørsmålet om arbeidsgiver kan pålegge oppgaver uten at det er arbeidstid og om det nødvendigvis er slik at det alltid skal betales lønn for oppgaver som regnes som arbeidstid.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebookgruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
I en sak som ble omtalt på LO-advokatenes FB-side 4.januar 2020 hadde Securitas pålagt «våkenmelding» for vektere, blant annet i Oslo tinghus. Vekterne måtte ringe inn til en automatisk svartjeneste, eller til Securitas’ operasjonssentral, en times tid før vakta begynte for å bekrefte at de ville møte på jobb til rett tid. LO, med Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF), mente ordningen var i strid med Hovedavtalens regler om kontrolltiltak i bedriften, og tok ut stevning for Arbeidsretten. I saken påla Securitas følgelig vekterne en arbeidsoppgave, om enn liten, i deres fritid, som lå utenfor den alminnelige arbeidstiden, som selskapet ikke ville betale lønn for. Av forståelige grunner ønsket ikke vekterne å godta et slikt pålegg, og saken ble løst ved at Securitas avviklet ordningen med våkenmelding i Oslo tinghus. Selskapet forpliktet seg også, i samarbeid med tillitsvalgte, til å gjennomgå andre lokasjoner i bedriften som benytter våkenmelding.
En litt annen variant var tema i Arbeidsrettens dom fra august i fjor (AR-2019-19). Spørsmålet var om renholderes reisetid mellom de ulike steder hvor hun/han utførte renholdsoppgaver var lønnet arbeidstid. I renholdsoverenskomsten er det bestemt at «Renholdere som blir pålagt arbeidsoppdrag på flere arbeidssteder for samme bedrift skal ha beregnet arbeidstid og lønn for løpende tid mellom oppdragene». Spørsmålet var derfor om ordet «bedrift» i overenskomsten relaterte seg til renholdernes arbeidsgiver, eller til stedene de utførte renholdsoppgaver. Arbeidsretten kom, under dissens, til at reisetiden skulle holdes utenfor beregning av lønn. En konsekvens av dommen er at en renholder i full stilling som har to timers reisetid i løpet av arbeidsdagen, må arbeide 10 timer mer per uke for å få 100% lønn. Utgangspunktet er at all arbeidstid skal lønnes, men dommen viser at det kan gjelde unntak fra dette dersom det er avtalt mellom partene. Resultatet ble oppfattet som svært urimelig, også av virksomheter på arbeidsgiversiden. ISS og andre større renholdssselskap har uttalte at de ikke vil følge dommen, men fortsette å betale lønn for reise mellom oppdragsstedene.
Et tredje eksempel er den såkalte Coca-Cola saken, der lagmannsretten avsa dom 30. oktober 2019 (LE-2019-19773). Spørsmålet var om den tiden serviceteknikere i Coca-Cola European Partners Norge AS brukte på å reise med servicebil fra hjemmet og til første kunde og fra siste servicekunde til hjemmet, hvor servicebilen parkeres, var arbeidstid etter arbeidsmiljøloven § 10-1. Tvisten oppstod da Coca-Cola høsten 2014 påla serviceteknikerne inntil 30 minutters kjøring til første kunde, og inntil 30 minutters kjøring fra siste kunde hver dag, såkalt ulønnet "egeninnsats". Lagmannsretten konkluderte med at reisetiden var arbeidstid.
Lagmannsretten uttalte at reisetid fra hjemmet og til fast oppmøtested i utgangspunktet faller utenfor definisjonen av arbeidstid, men dette utgangspunkt kan fravikes der arbeidstakeren ikke har fast oppmøtested og reisene foretas utenom arbeidstiden. Om noe er «arbeidstid», må i slike tilfeller avgjøres ut fra tre momenter: 1) om arbeidstakeren må utføre arbeidsoppgaver eller plikter innenfor rammen av arbeidsforholdet , 2) om arbeidstakeren må stå til arbeidsgivers disposisjon, og 3) om arbeidstakeren må arbeide.
Lagmannsretten la blant annet vekt på at serviceteknikerne var pålagt å benytte Coca-Colas tjenestebiler med firmalogo, med deler og verktøy under transporten, og de måtte benytte Coca-Cola Norges arbeidstøy. Tjenestebilen måtte parkeres hjemme hos den enkelte servicetekniker utenom arbeidstiden, og benyttes når teknikeren drar på arbeid. Tjenestebilene kunne ikke benyttes av andre enn serviceteknikeren selv, og teknikeren kunne ikke foreta private gjøremål mens bilen var i brukes, f.eks. kunne serviceteknikeren ikke levere barn i barnehage eller foreta private innkjøp i reisetiden.
I Coca-Cola saken mente lagmannsretten muligens å avsi en salomonisk dom for, selv om reisen var arbeidstid, kom retten til at de ansatte ikke hadde krav på lønn for arbeidstiden. LO bestred en slik mellomløsning og anket lønnsspørsmålet til Høyesterett. Coca-Cola anket på sin side spørsmålet om hvorvidt reisen er arbeidstid. Det er behov for at vår øverste domstol gir avklaring.
Høyesterett velger selv hvilke saker de skal slippe inn til behandling, og avviste dessverre denne anken.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
