Som kollega og samfunnsborger, vil man kunne bli påberopt som vitne i en sak for norske domstoler. Dette skjer gjerne ved at man blir kontaktet av en advokat som ønsker å informere om at det er ønskelig at du avgir vitneforklaring i en rettssak. For en del kan dette oppleves som ubehagelig. I dette blogginnlegget skal vi gjennomgå noen av de viktigste reglene om vitneansvaret slik at man er forberedt om situasjonen skulle oppstå.
Er du medlem av LO-advokatenes Facebook-gruppe? Takk for at du deler innlegg og inviterer dine Facebook-venner til gruppa!
I norsk rett foreligger det vitneplikt for alle som er bosatt eller oppholder seg i Norge og kan forklare seg om forhold av betydning for avgjørelsesgrunnlaget i en tvistesak. Det følger av tvisteloven at partene skal angi hva vitnene skal forklare seg om, og hvorvidt vilkåret er oppfylt beror dermed på hva partene hevder vitnet kan forklare seg om. Det er således ikke slik at vitnet selv kan bestemme hvorvidt det skal vitne eller ikke. I saker etter tvisteloven hvor partene har fri rådighet, har domstolen en snever adgang for å avskjære vitneførsel.
Som følge av at man i norsk rett opererer med det såkalte bevisumiddelbarhetsprinsippet, skal alle bevis, dvs. også vitneforklaringene, føres direkte for den dømmende retten. Dette innebærer at vitnene som det klare utgangspunktet dermed også må møte fysisk i domstolen. Partene avklarer om vitnet møter frivillig. I den grad vitnet ikke ønsker å møte eller det er usikkert om vitnet vil møte frivillig, sendes det normalt en såkalt vitnestevning. Dersom dette gjøres, vil vedkommende vitne ha oppmøteplikt og vil, i ytterste konsekvens, kunne avhentes av politiet mot sin vilje.
Vedkommende som ikke er blitt lovlig innkalt, har lovlig rett til å nekte å avgi forklaring eller har gyldig fravær vil ikke ha vitneplikt. Hva som anses som gyldig fravær skal tolkes svært strengt. Gyldig fravær foreligger bare dersom det foreligger sykdom eller andre hindringer utenfor vitnets kontroll som gjør det umulig eller urimelig byrdefullt å møte. Det er vitnet selv som må sannsynliggjøre lovlig fraværsgrunn, typisk gjennom en legeerklæring. Retten er imidlertid ikke bundet av slike erklæringer og må på selvstendig grunnlag ta stilling til om de strenge vilkårene er oppfylte.
Vitner med vitneplikt vil imidlertid unntaksvis kunne avhøres ved fjernavhør, dvs. pr. telefon eller pr. videolink. Som følge av at det klare utgangspunktet er at vitnene skal møte fysisk i retten, har lovgiver uttalt at det må foreligge konkrete forhold som med en viss tyngde taler for at avhøret bør foretas som fjernavhør i stedet for direkte avhør. Ulemper og uforholdsmessige kostnader ved oppmøte, typisk lang reisevei for vitner som skal avgi korte forklaringer, vil være tilfeller hvor domstolen vil tillate fjernavhør. Jo mer sentralt vitneforklaringen anses å være, desto mer skal til for at fjernavhør vil tillates. Dersom partene er enige om at fjernavhør av sentrale vitner kan tillates, skal det nok likevel svært mye til for at domstolen ikke tillater fjernavhør.
Vitner avhøres enkeltvis og vitnene har ikke adgang til å overvære rettsforhandlingene i forkant av sin forklaring. Unntaket for dette er vitner som i vesentlig grad har bistått parten i sakens anledning, typisk en lokal tillitsvalgt som har bistått arbeidstaker eller personalsjef som har bistått under oppsigelsesprosessen. Lovens ordning skal forhindre at vitnet tilpasser sin forklaring ut fra det som har fremkommet under hovedforhandlingen. Formålet er at avgjørelsen skal være basert på et korrekt faktisk grunnlag som igjen skal lede til et korrekt resultat.
Ut fra de samme hensyn blir vitnet etter å ha oppgitt sine personalia og avklart forholdene til partene, formant av retten til å forklare seg sannferdig og fullstendig. I den forbindelse gjør retten vitnet oppmerksom på at det er belagt med straffansvar å bevisst snakke usant eller utelate sentrale elementer for saken i sin forklaring. Etter formaningen må vitnet forsikre («på ære og samvittighet») å snakke sant når det avgir sin forklaring for retten.
Vitner vil naturlignok også ha forklaringsplikt. Forklaringsplikten gjelder imidlertid ikke uten unntak og begrensninger. Loven inneholder bestemmelser om bevisforbud hvor vitnet dermed ikke kan forklare seg, eksempelvis om forhold vedkommende har lovbestemt taushetsplikt. Loven inneholder også bestemmelser om bevisfritak, dvs. hvor vitnet kan unnlate å svare. Eksempelvis vil vitnet kunne unnlate å svare på spørsmål som omhandler eller vil kunne implisere egne eller nærståendes eventuelle straffbare forhold.
Etter tvisteloven er det lagt opp til at vitneforklaringene skal tas opp både med lyd og bilde. Med unntak av noen få domstoler som er med i et prøveprosjekt, har ikke domstolene tilgjengelig slikt utstyr slik at dette dermed heller ikke gjøres. Partene kan imidlertid selv be om dette og medbringe eget opptaksutstyr. I den grad det gjøres opptak, enten det er i regi av retten eller av partene, skal vitnet opplyses om dette før vitnet avgir sin forklaring.
Den part som har påberopt seg vitnet starter utspørringen, deretter den andre parten og så til slutt retten. I loven er det lagt opp til at vitnet skal gi en muntlig sammenhengende forklaring om det vedkommende er varslet skal forklare seg om. Ved utspørringen skal spørsmålene derfor i størst mulig grad stilles åpne, og retten vil ikke tillate såkalte ledende spørsmål, dvs. spørsmål som inviterer til svar i en bestemt retning. Vitnet har lov til å bruke notater som støtte for hukommelsen, men bevisverdien vil fort kunne svekkes dersom vitnet i liten grad klarer å løsrive seg fra sine notater. Vitnet kan etter omstendighetene også bli pålagt av retten å friske opp sin hukommelse ved eksempelvis å gjennomgå referater etc. og vil også kunne pålegges å ta med og fremlegge bevis for retten.
I utgangspunktet går alle rettssaker for åpne dører, hvilket betyr at alle kan møte og følge rettssaken. Dette innebærer at et vitne vil kunne følge resten av rettsaken fra rettssalen etter at vedkommende har avgitt forklaring.
Et vitne har etter loven krav på godtgjørelse etter satsene i statens reiseregulativ. Utgifter til reise dekkes ut fra det som er rimeligst alternativet, med mindre særlige grunner tilsier at vitnet må benytte annen transportmåte. Øvrige dokumenterte utgifter og tap kan vitnet få dekket eller erstattet i den utstrekning det finnes rimelig.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
