Vi skal ha et arbeidsliv fritt for vold og trakassering

Dette er en kronikk av Marte Mjøs Persen, arbeids- og inkluderingsminister, Anette Trettebergstuen, kultur- og likestillingsminister og Julie Lødrup, førstesekretær i LO. Den sto på trykk i Dagsavisen 28. april 2022, i anledning verdensdagen for sikkerhet og helse.

Da ILO-konvensjonen endelig ble vedtatt i Genève i 2019, var det en milepæl på minst to måter. Det er faktisk den første internasjonale konvensjonen som anerkjenner alles rett til et arbeidsliv fritt for vold og trakassering. I tillegg innebærer den et globalt gjennombrudd i anerkjennelsen av vold og trakassering som et kjønnet fenomen, også når det skjer i arbeidslivet. Vold og trakassering rammer i størst grad kvinner.

Selv om Norge er å regne som et foregangsland, både når det gjelder likestilling og arbeidsmiljø, har vi en jobb å gjøre med å se disse to viktige områdene i sammenheng. Det gjøres gjennom lovverket og i det konkrete arbeidet ute på den enkelte arbeidsplass.  

Plikter og rettigheter i arbeidet mot vold og trakassering i norsk arbeidsliv er i dag regulert i to lover, der arbeidsmiljølovens krav om et fullt forsvarlig arbeidsmiljø er sentralt. Arbeidsmiljøloven slår også fast at arbeidstaker ikke skal utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Loven har viktige bestemmelser om varsling, og kapitler om virkemidler i arbeidsmiljøarbeid og om verneombud, herunder hvordan verneombudet skal gå fram når det blir kjent med uforsvarlige forhold.  

I tillegg har likestillings- og diskrimineringsloven flere viktige bestemmelser for arbeidslivet. Med tanke på vold og trakassering er det særlig to grupper av bestemmelser som er viktige: Paragraf 13–16 om forbud mot å trakassere, gjengjelde eller medvirke til noe av dette og bestemmelsene om arbeidsgivers aktivitets- og redegjørelsesplikt.

I år er det fem år siden #metoo-bevegelsen førte til en ny erkjennelse av omfanget og alvoret av seksuell trakassering, også i Norge og i arbeidslivet. Men #metoo hadde også en høy pris for mange. Vi må sikre at alle opplever at det er trygt å varsel, uavhengig av bransje og posisjon i arbeidslivet.

En viktig utfordring framover er å styrke det systematiske arbeidet med psykososialt arbeidsmiljø, og arbeidet mot vold, trakassering og seksuell trakassering som en del av dette. Derfor fremmet regjeringen på 8. mars forslag, ikke bare om å ratifisere ILO-konvensjon nr. 190, men også om å endre enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven. Formålet er å gi bedre samsvar mellom de to lovene, tydeliggjøre vernet mot seksuell trakassering og tydeliggjøre verneombudenes rolle i alt arbeid med psykososialt arbeidsmiljø – deriblant også seksuell trakassering.

De forslagene som er lagt fram nå, er viktige. Svarene i høringsprosessen er viktige. Men arbeidet stopper ikke der. Framover vil regjeringen blant annet arbeide med en stortingsmelding om seksuell trakassering. LO vil ta initiativer til styrket opplæring av tillitsvalgte og verneombud og konkrete samarbeidsprosjekter med arbeidsgiversiden. Å stoppe vold og trakassering i arbeidslivet er et ambisiøst mål, men samtidig helt selvsagt. Da trengs en langsiktig og helhetlig innsats, både av politikere og arbeidslivets parter. Det vil styrke det systematiske arbeidet ute på den enkelte arbeidsplass på en måte som også ivaretar vernet mot diskriminering og diskriminerende vold og trakassering.