Joakim

Joakim jobber som pizzabud og er ute på en leveringsrunde. Han venter på grønt lys ved Stortorvet når det plutselig smeller, som i et vanvittig tordenvær.  

Og så kjører jeg rundt hjørnet, og der står en taxi midt i veien, helt tom og med alle dørene åpne. Det husker jeg som så merkelig. Og så kommer det masse folk springende over veien, i panikk. 

Når bomba går av i regjeringskvartalet, forstår ikke Joakim hva som skjer. Men han merker smellet der i pizzabilen.  

Jeg kjører rundt den tomme taxien og stopper i Grubbegata. Jeg ser jo at det har skjedd noe og går videre innover gata. Det er papir overalt og det ligger skrot og planker i veien. Jeg plukker opp en papirlapp, og tenker at så rart at det flyr deler av e-poster i lufta. Det går brannalarmer over alt, men samtidig så husker jeg det som veldig stille.  

Akkurat dette med stillheten har Joakim tenkt mye på i ettertid.  

Når jeg ser bilder… Var det virkelig så stille som jeg husker? Det er veldig rart. Jeg mistenker at jeg var litt i sjokk. Veldig rart å gå fra å skulle levere en pizza til dette.  

Joakim kommer inn på plassen utenfor høyblokka. Han hører noen som roper om hjelp innefra en bygning, men som raskt blir stille. Han ser to mennesker på bakken, som allerede får førstehjelp av noen andre.  

Så ser jeg en død person som ligger på bakken. Jeg hadde aldri sett en død person før. Jeg ser om det er noen som trenger hjelp, men det er flere som allerede er i gang. Litt hjelpeløs, egentlig. Det er det jeg følte meg.  

Han skjønte det hadde gått av en bilbombe midt i hjertet av Oslo sentrum. Hvorfor han forsto akkurat det, er han litt usikker på.   

Det sto en bil utenfor høyblokka, som var helt gjennomhullet. Sånn jeg husker det, var den i gang. Jeg ble redd det skulle komme et nytt angrep. Så begynner politiet å komme og rope at alle må komme seg unna. Da ringte jeg arbeidsgiveren min og sa at «nå drar jeg hjem».  

Noen ganger tenker Joakim «var jeg virkelig der?» Hele dagen blir litt som scener i en film. Men han er helt klar på at han aldri kommer til å komme over det. At det vil sitte i ham resten av livet.  
Folk er jo så flinke til å glemme. Derfor er det viktig å snakke om den dagen og alt som skjedde. Vi må snakke om hva vi kan gjøre for å forhindre at noe sånt skjer igjen.