Håvard G

Tanken på sønnens ønske om en klem som han ikke rakk å gi, går gjennom hodet til innsatsleder Håvard mens de løper mot der skuddene fra rifla smeller. 46 minutter etter at han ble oppringt hjemme, setter han håndjern på terroristen på Utøya. 

Allerede når de går i land på øya, hører de hvor skuddene kommer fra. Teamet til innsatsleder Håvard forsøker å ta seg fram langs vannkanten, men stoppes av kratt, kjerr og høy vannstand. De må opp på stien mot der skuddene fra rifla treffer. Helt ubeskyttet.  

Jeg tenkte at det får bare stå til. Vi løp mot en aktiv skytter, og vi skjønte vi gikk rett inn i striden her.   

Tanken på sønnens ønske om en klem han ikke tok seg tid til, går gjennom hodet til Håvard mens teamet løper mot der de hører skudd. 

”Faen, jeg skulle gitt ham den klemmen. Dette er kanskje det siste løpet jeg gjør”, husker jeg at jeg tenkte. 

De løper forbi skolestua, der 47 livredde mennesker gjemmer seg. Terroristen har allerede vært der og skutt gjennom døra, men gått videre.  

Ved skolestua satte vi oss ned og lytta. Det var helt stille. Men samtidig var det noe som fikk oss til å løpe ned forbi stua og gjennom den tette vegetasjonen. Og der stod Breivik foran oss. Han hadde kasta våpenet, stod med hendene ut til siden og sa: «Det er ikke dere jeg er ute etter. Jeg ser på dere som kollegaer. Det er ikke dere jeg skal ta».  

46 minutter etter at han ble oppringt hjemme på kjøkkenet, setter han håndjern på terroristen på Utøya.  

Håvard overlater terroristen til en av de andre i teamet, og løper mot sydspissen der han vet det er mange skadde. Han har med seg sanitetsutstyr som vil være til nytte.  

Så jeg løp ned til vannet og langs vannkanten bortover. Jeg kom over noen som har gjemt seg tett inntil fjellet, under en berghylle. Og det var en liten gutt sammen med tre-fire i 20-30 åra. Jeg gikk opp til dem og de så våpenet mitt. Jeg så det sinnssykt redde uttrykket i ansiktene. «Er du en ekte politimann?» Jeg sa at «ja, jeg er politimann». «Men er du en EKTE politimann?»    

Da skjønner Håvard hvor krevende dette redningsarbeidet kommer til å bli, når ungdommene er redde ham fordi han er i uniform.  

Det er flere øyeblikk som har festet seg hos Håvard fra den mørke dagen. Et av dem er synet av ei jente som satt i et kratt ved sydspissen og var skutt i begge lårene. Armen hennes var skutt av og hang bare der. Han husker utrykket hennes og at hun er helt sønderskutt.  

Og når han får spørsmålet om det er viktig å snakke om 22. juli nå 15 år senere, er han helt klar:  

Ja, absolutt. Det er sånn vi forhindrer at lignende skjer igjen. For hvis vi glemmer, er det bare et tidsspørsmål. I respekt for de som ble som ble skutt og drept, skadet og alle pårørende, så må vi snakke om den dagen og snakke riktig om det som skjedde. Og så må vi som skal passe på alle sammen ha riktige fullmakter, innafor gitte rammer – og et mulighetsrom. Det har 22. juli vist at er helt nødvendig.