Liv Tørres

Men det var ikke julaften. Det var 22. juli 2011. Liv kom opp fra garasjeanlegget under regjeringskvartalet, til en verden som hadde eksplodert.  

Det så ut som en krigssone. Jeg husker jeg tenkte at det ser ut som Beirut.

Liv hadde sin siste dag på jobb i Arbeidsdepartmentet 22. juli. Hun brukte dagen på å pakke ned kontoret, og nå gjensto å levere nøkkelkortet til kollega Hanne før ferie og Frankrike dagen etter. Hanne ventet rett utenfor høyblokka, ved siden av den hvite varebilen. Da Liv kom seg opp til bakkeplan var Hanne borte.

Hanne er den jeg tenker på når jeg ser tilbake til 22. juli. Vi var gode kollegaer, og begge brennende opptatt av Sør-Afrika og situasjonen til landets kvinner.

Det tok lang tid før Liv klarte å legge vekk tanken på at det var hennes skyld at Hanne sto akkurat der akkurat da.

Jeg tror veldig mange kjente på det samme etter 22. juli. At de hadde et ansvar - de kunne gjort mer, det var deres skyld at folk var der de var. Men det får meg jo også til å tenke på hvor tilfeldig alt er.

For dagen før var Liv og datteren på Utøya, der Liv deltok i en debatt på AUFs sommerleir. Tilfeldigvis 21. juli og ikke 22. Tilfeldighetene ville det også slik at Liv befant seg nede i garasjeanlegget da det smalt og ikke utenfor, sammen med Hanne.

Moren min pleide å kalle det å ha «Gud i lomma» når man har skikkelig flaks. 22. juli hadde jeg definitivt Gud i lomma.

Liv Tørres er et kjent navn i det politiske Norge og har en lang internasjonal karriere. Hun bruker høylydt sin stemme til å tale høyreekstremisme og økende polarisering midt i mot.

Det er viktig å snakke om 22. juli også i dag, 15 år etter. Og jeg er redd for at det er like viktig om 15 år. Vi må snakke om de som ble drept og hvilke skader terrorangrepet påførte pårørende, etterlatte, overlevende og samfunnet. Det var drap og terrorangrep. Det var et politisk angrep på AUF, Arbeiderpartiet og arbeiderbevegelsen. Og på verdier og ideer som er veldig bredt forankra i det norske folk; Likestilling, rettferdighet, inkludering og demokrati.

Vi må snakke med alle, også de som lar seg friste av tankegodset fra den ekstreme høyresiden. For hvis ikke, kommer vi rett og slett ikke videre.