Tor

Røyk- og redningsdykker Tor søkte først gjennom det sønderbombede regjeringskvartalet, før han og kollegaene ble sendt til Utøya da alarmen der gikk. Han skjønte altfor godt hvem som var i andre enden av alle telefonene som ringte. Han og de fleste var jo foreldre selv. 

De enorme materielle skadene var det første Tor la merke til da han ankom regjeringskvartalet. Dette var noe helt annet enn brannvesenet var vant til å se. 

Vi søkte etter skadde og omkomne i bygningene, og en kollega sa det så ut som at noen hadde tatt tak i bygningen, løftet den, snudd den på hodet og rista. For så å sette den ned igjen. Det var altså så kaos. Heldigvis var det jo ikke så mange inne i bygningene.   

Da det endelig var tid for en pust i bakken, fikk de meldinger om at det pågikk skyting på Utøya. De fikk beskjed om å sette kursen dit med en gang. Og det tok ikke lang tid å skjønne alvoret da de kom fram til mottaksstedet for ungdommene som kom fra øya.  

Der var det et enormt hjelpebehov. Vi bar skadde til ambulanser og helikoptre en god stund før vi dro ut mot øya.  

Det var som redningsdykker Tor skulle bidra først da de kom ut. Han beskriver at han opplevde det som befriende å dykke ned i den kalde Tyrifjorden. Ned til velkjente lyder, med god rutine å lene seg på.  

Jeg visste at dette har jeg gjort mange ganger før. Dette er jeg trent til.  

Det er mange inntrykk som sitter i, også 15 år etter. Alle mobiltelefonene med fortvilte pårørende som forsøkte å nå sine ungdommer:  

Da vi kom ut på Utøya var det helt stille. Vi kom fra regjeringskvartalet, med masse folk, skriking, gråt, alarmer og sirener. Men på Utøya var det bare én lyd å høre: alle mobiltelefonene som ringte og ringte. Og de fleste av oss var jo foreldre, så vi skjønte altfor godt hvem som var i andre enden.   

Men også alle som var på jobb den dagen for å redde og hjelpe, husker Tor godt.   

Dykkelederen min, som gjorde en det uoverkommelige vi møtte til en overkommelig oppgave. Det var akkurat som at han fjernet støyet for oss, så vi kunne gjøre en god jobb. Og han fra ambulansetjenesten, som jeg ikke vet hvem var, som tok alle avgjørelsene om hvilke skadde som skulle i helikopter, hvilke til ambulanser og hvilke med buss til Sundvolden Hotell. For da kunne vi gjøre jobben, uten å måtte mene og vurdere.   

Tor mener det viktig å snakke om 22. juli, også nå 15 år etter.  

Ja, jeg tenker det. Dagene og månedene etter 22. juli synes jeg det ble en fin stemning i Norge. Litt mer omsorg. Men vi er flinke til å glemme, vi mennesker. Så ved å prate om det, så kan vi kanskje finne fram litt av den stemningen igjen?