Turid

Turid er i Stavanger på Gladmatfestivalen, 22. juli 2011. Hun nyter de siste feriedagene med venner, før hun skal fungere som administrerende direktør i Sparebank 1 Skadeforsikring en periode.  

Og så kommer Jørn Hoel på scenen og sier: ”Jeg er blitt bedt om å si at det har gått av en bombe i Oslo. Kongen og hans familie og statsministeren er i sikkerhet”.  

Hun skjønner med én gang at nå ligger det et stort ansvar på nettopp dette selskapet. Turid hadde jobbet i Sparebank 1 skadeforsikring siden 2004. Hun hadde ansvar for privatmarkedet og et særskilt ansvar for LO og LOs medlemmer.  

Og når det begynte å rulle tekst over tv-skjermen at det var skyting på Utøya, da tenkte jeg med én gang at «nå er det oss.» For nå ville det komme veldig mange overlevende ungdommer, som var forsikret gjennom eget eller foreldrenes LO-medlemskap.  

Turid visste at når noe så stort skjer, må noen gå foran og vise vei. Det er som regel den største som blir en slags forteller for det som skal skje, og som andre ser til. Og selv om Sparebank 1 ikke var den største, ville det kjapt vise seg at det var de som ble den viktigste.  

I de aller fleste forsikringspoliser ligger det et unntak for terror. Det første vi gjorde var å oppheve den. Nå måtte vi stå våre kunder bi. I enighet med LO, fjernet vi også egenandelen for ungdommer på Utøya. Det var et viktig trekk. For det tok ikke lang tid før fortvilte ungdommer tok kontakt fordi telefonene lå igjen på øya eller i Tyrifjorden.  

Det ble også kjapt bestemt at alle ungdommene som hadde meldt seg inn i LO i løpet av dagene på sommerleir, skulle regnes som medlemmer. Selv om innmeldingsskjemaene lå igjen i en kasse på Utøya, søkk våte av 22. julis dystre regn.  

Hva kan vi gjøre for å hjelpe til, var hele tiden det spørsmålet vi stilte oss.  

Turid husker spesielt godt de som satt og tok imot telefonene som begynte å komme allerede kvelden 22. juli. Ingen kunne ikke vite om neste telefon var fra en ungdom som ikke hadde telefon eller som hadde lagt igjen alle klærne sine på øya for å svømme i sikkerhet. Om det var en fortvilet far som hadde mistet et barn, eller om det var en helt hverdagslig telefon om en fryser med strømbrudd.  

Det var ganske mange sjokkerende telefonsamtaler. Folkene mine gjorde mye for å bare få det til å funke. Alle bidro på alle nivå og alle ville bidra inn i fellesskapet. Men det var tøft.  

Og hvordan er det nå 15 år etter? Er det viktig å snakke om det?  

Jeg tenker at det skylder vi de som ble drept og de som ble sterkt merket. Vi må ta vare på historien og bruke den til å bygge noe godt!