Håvard L

Innsatsleder og paramedisiner Håvard tenkte at dersom det ikke allerede hadde gått opp for dem hva de jobbet med på landssiden ved Utøya, gjorde de det i hvert fall nå.  

Håvard hadde akkurat kommet fra trening og fulgte med på dramaet i regjeringskvartalet i Oslo, da en kollega ringte med en beskjed som fikk Håvard opp av sofaen og ut av huset på få sekunder:  

Jeg husker ordrett at han sa:  "Det skytes på Utøya. Det er mange drepte og det skytes fortsatt. Kom på jobb med en gang!"

Han og en kollega kjørte raskt mot kaia som ligger tvers over fjorden for Utøya, men det ble raskt bestemt at de måtte etablere et mottakssted et annet sted, som var mer egnet og trygt. Her var det viktig å planlegge for hvordan man skulle ta i mot, vurdere og sende videre alle pasientene som kom i land, enten til helikopter, ambulanser eller til buss som fraktet fysisk uskadde ungdommer til Sundvolden hotell.  

Vi tok en avgjørelse tidlig som viste seg å få stor betydning for timene etterpå. Det kom forslag om å etablere et evakueringssenter på et kommunehus et stykke unna, men både jeg og innsatsleder for brann nærmest ropte i kor at ”nei, vi må ha Sundvolden hotell som ligger rett bak her”.  

På Sundvolden ble ungdommer som hadde kommet seg mer eller mindre fysisk uskadet av øya, pårørende, og et bredt sammensatt hjelpeapparat samlet.  

Vi på Østlandet har jo en fordel som ikke andre deler av landet har – en enorm tilgang til ressurser. På grunn av det som skjedde i Oslo i forkant, var det enkelt å rute store og allerede virksomme ressurser raskt vår vei.  

Og det er noe av det Håvard husker aller best. Hvor sterkt alle ønsket å bidra. Som ambulansene som måtte vente i kø for å slippe til, fordi det ikke var mulig med 50 ambulanser nede på stranda samtidig. Han som fikk ansvaret for å holde ambulansene igjen hadde en utfordrende oppgave, er Håvard helt sikker på.  

Alle strakk seg for å gjøre så mye de kunne i en ekstraordinær situasjon. Veien ble jo til mens vi gikk, det fantes ikke noe protokoll for det vi så utvikle seg foran oss. Vi måtte gjør ting annerledes og i en helt annen skala.  

Håvard mener det er viktig at folk husker 22. juli. Kanskje viktigere og viktigere. Ikke minst fordi beredskapen virkelig ble testet til fulle, og fordi det alltid er fare for at det skjer igjen.  

Beredskap er jo som en forsikring, som man betaler på hele tiden, Det er ikke så gøy å betale, men det er veldig allright den dagen det brenner. Sånn er det også med beredskap. Hvis vi skal ha den beredskapen vi trenger, er det noen som må skjønne at det er viktig og at det koster penger!