Jane
kriseteam Hole kommune
Han fikk låne telefonen min for å ringe hjem til foreldrene på Vestlandet for å si at han var i live. Jeg har jo barn selv, så det var ikke vanskelig å tenke seg hvordan det var for foreldrene å endelig høre de ordene.
Foto: Andrea Gjestvang.
Spesielt godt husker Jane den aller første gutten som kom til Sundvolden Hotell, med et teppe rundt seg. Klissvåt, kald og redd.
Jane nyter sin siste feriedag hjemme da sønnen ringer og ber henne skru på tv. Hun skjønner ikke hvorfor sønnen er så bestemt på at hun må se på tv-bilder fra det hun tror er et krigsherjet Afghanistan.
Og så sa han: «Det er jo i Oslo. Det er regjeringskvartalet!».
Jane, som er en del av kriseteamet i Hole kommune, forbereder seg mentalt på at det kan være de må bistå, uten å vite at terroristen samtidig er på vei til den hjerteformede AUF-øya, ikke langt fra der hun bor. Når kommunelegen ringer henne, er beskjeden klar og tydelig. «Nå må du komme, og du må kalle inn folk».
Det er på Sundvolden Hotell Jane skal jobbe de neste dagene. Det er her hun skal lytte til utallige ungdommers historier og møte pårørende i sorg og krise. Men det er også her hun skal oppleve et unikt samarbeid på tvers av yrkesroller og se alles genuine ønske om å bidra.
Om det var å fylle på toalettpapir, tørke dyner, registrere pårørende, hente klær og sko fra butikker som ble åpnet midt på natta eller om det var å lage mat. Uansett trådte folk til.
Det er nok den første gutten som kom til Sundvolden Hotell, våt og kald og med et pledd rundt seg, som Jane husker best. Siden han fikk låne hennes telefon for å ringe hjem til foreldrene, hadde Jane mulighet til å ta kontakt året etter.
Jeg fikk faktisk hjelp av denne gutten med å sortere registrerte ungdommer fra uregistrerte. Da jeg året etter ringte og takket ham for at han hadde hjulpet meg, ble han så glad. Han trodde han ikke hadde gjort noe som helst fornuftig, og det er jo ikke så rart. De var jo i sjokk.
For å hindre et nytt 22. juli er Jane veldig opptatt av forebygging.
Det er viktig at vi ikke glemmer det som skjedde. Jeg tenker at å snakke om det kan bidra til å ivareta noen grunnleggende holdninger og verdier i samfunnet vårt. Og vi må tørre å si fra. Tørre å kommentere imot og bry oss om. Vi må rett og slett være en god flokk.