Domstolenes og NAVs vektlegginger av tidsnære bevis, det vil si bevis som i nær tid etter en hendelse er dokumentert/skrevet ned blir stadig viktigere.
Liker du LO-advokatenes FB-gruppe: Takk for at du deler innlegg og inviterer dine FB venner til gruppa!
Ved yrkesskader bør derfor også den tillitsvalgte i tillegg til skadelidte påse at samtlige detaljer rundt hendelsen dokumenteres skriftlig så snart som mulig. Dersom skaden er av en viss alvorlighetsgrad bør også lege kontaktes umiddelbart. Selv om tidsnære bevis har stor betydning og vekt, spesielt ved motstrid i opplysningene som gis, kan det likevel stilles spørsmål ved om NAVs praksis ved godkjenningen av en yrkesskade går for langt når det gjelder vektleggingen av tidsnære bevis.
Det er ikke alle skader som skjer på jobb som blir godkjent som yrkesskader av NAV eller av forsikringsselskapene. Det kreves enten at det har skjedd en markert ulykke som for eksempel at man har falt ned en stige, eller at man har vært utsatt for en "konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid", jf. folketrygdloven § 13-3 annet ledd (tolkes på samme måte etter yrkesskadeforsikringsloven § 11). Dette kalles det avdempede ulykkesbegrepet.
Vi har hvert år mange klagesaker om godkjenning av yrkesskader etter det avdempede ulykkesbegrepet, dette til tross for at det er flere Høyesterettsdommer som har vurdert hva som omfattes av begrepet. I mange av sakene er det selve faktum rundt hendelsesforløpet som er uklart. Man har for eksempel ved en yrkesskade som følge av et tungt løft ikke oppgitt i skademeldingen at man skled, kom i ubalanse, eller andre detaljer ved hendelsen. De aller fleste som har vært utsatt for en slik type skade vil naturligvis være mest opptatt av å få meldt skaden, og man er ikke klar over at det er viktig å utdype alle detaljene rundt hendelsesforløpet med en gang. Skaden skjedde jo tross alt mens man var på jobb. Ved legebesøk vil legen også være mest opptatt av at man skal bli bra igjen av skaden, og journalnotatene skrives med dette formål – ikke med tanke på å sikre bevis for en eventuell senere tvist.
I Høyesterettsdommen, jf. Rt-1998-1565 på s. 1570 står det følgende om vektleggingen av bevis (dommen har senere blitt referert til i flere Høyesterettsdommer om bevis):
"…Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. [...] Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på.."
Det er særlig dersom det er motstrid mellom tidsnære bevis og senere bevis at tidsnære bevis vil bli mest vektlagt, men også dersom senere opplysninger og forklaringer gir et annet bilde av situasjonen enn de tidsnære bevis, jf. for eksempel en nylig dom om sykepenger fra Høyesterett, jf. HR-2019-2336-A.
I en fersk dom fra Borgarting lagmannsrett, jf. LB-2018-152131, (ikke rettskraftig) gjaldt tvisten godkjenning av en yrkesskade (ryggskade) etter et løft av en vaskemaskin på 70 kg fra en båt til en flytebrygge. NAV mente at løftet ikke var spesielt tungt, og at arbeidsoppgaven ikke var usedvanlig sammenlignet med andre arbeidsoppgaver skadelidte hadde som røkter. I tillegg hadde det heller ikke inntruffet noe usedvanlig/noe ulykkesartet. Åtte måneder etter at arbeidsgiver hadde levert skadeforklaringen til NAV ble det gitt utfyllende opplysninger om skadehendelsen, blant annet at skadelidte skled i forbindelse med løftet, noe NAV og Trygderetten mente man ikke kunne vektlegge da dette ikke fremkom av de mer tidsnære bevis.
Lagmannsretten kom i dommen til at dette var det mest sannsynlige hendelsesforløpet, og at opplysningene som ble gitt ikke stod i motstrid med de tidsnære opplysningene – men derimot utfylte og presiserte de tidligere opplysningene. Trygderettskjennelsen ble derfor kjent ugyldig. Dommen er et eksempel på at man må se bevisbildet i sin helhet – hva som er mest sannsynlig - selv om tidsnære bevis vil ha mest vekt.
Ved godkjenningen av yrkesskader går NAV nå langt i vurdere tidsnære bevis også for selve skaden, jf. årsakssammenhengen mellom arbeidsulykken og skaden. Dette har som regel blitt gjort i forbindelse med søknad om menerstatning, der NAV innhenter en spesialisterklæring for å vurdere den medisinske årsakssammenhengen. Imidlertid har NAV i flere saker nå avslått å godkjenne en yrkesskade kun som følge av at skadelidte ikke har gått til legen med en gang etter hendelsen. Da det er ulike krav til forventet skadeutvikling for ulike typer skader, vil en praksis der NAVs saksbehandler vurderer tidsnære bevis uten medisinsk kompetanse føre til flere feilaktige vedtak. Et minstekrav bør i så fall være at saken legges frem for rådgivende lege.
Mange medlemmer forteller at hvis de hadde vært klar over kravene til en yrkesskade ville de ha gitt en mer utfyllende beskrivelse med en gang. De trodde ikke slike opplysninger var viktige. Når det gjelder selve skaden er det også mange som tenker at de kommer til å bli bra, og at de heller ikke løper til fastlegen med en gang de får plager eller smerter. Vår klare oppfordring er at skadelidte med bistand fra tillitsvalgte får skrevet ned en detaljert skadeforklaring med en gang, og at man oppsøker lege og påser at legen har notert både hendelsesforløp og samtlige symptomer. Da vil en del fremtidige og unødvendige tvister kunne unngås.