Bevisvurderingen er det som avgjør de fleste oppsigelsessaker. Om arbeidstaker skal få medhold i at oppsigelsen er ugyldig, vil i de aller fleste sakene avgjøres ut i fra hvem av partene som klarer å påvise det påståtte faktum. Det er derfor viktig at tillitsvalgte som bistår arbeidstaker i en oppsigelsesprosess er seg bevist dette, og har noe kjennskap til hvordan bevisvurderingen skjer for domstolene.
Domstolenes bevisvurdering er bred og sammensatt, og vil være basert på en konkret vurdering i den enkelte sak. I dette innlegget skal vi kun se noe nærmere på domstolenes bevisvurdering relatert til forholdet mellom forklaringer avgitt i tid tett opp mot hendelsen(e) og senere forklaringer for domstolene.
Utgangspunktet er at arbeidsgiver har bevisbyrden for at det faktum oppsigelsen bygger på er riktig. Ofte (om ikke alltid) er partene uenige om faktum på en rekke punkter, og når domstolene skal avgjøre hva som er riktig, vil tidsnære forklaringer normalt ha større vekt enn det partene sier etterpå i forbindelse med rettssaken. Dette fremgår av blant annet av Rt-1998-1556 (den såkalte Nakkesleng I-dommen) hvor Høyesterett uttaler følgende:
«Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal kartlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klargjort en tilstand.»
En fersk dom fra Høyesterett (HR-2019-928-A) belyser problemstillingen ytterligere. Kort fortalt handlet saken om overstyrmann i Hurtigruten som ble sagt opp etter at han hadde valgt feil løp ved passering av Finnsnesrenna i Troms i tykk tåke, slik at skipet berørte grunnen. Han hadde ikke på forhånd lagt inn ruteplan for passeringen, og navigeringen skjedde uten at radar eller kartmaskiner ble kontrollert for å fastslå skipets posisjon. Han hadde heller ikke kommunisert om rutevalget med førstestyrmannen, som var sammen med ham på brua. Partene var blant annet uenig i hvorvidt kapteinen hadde gitt overstyrmann en beskjed, en anbefaling eller en ordre om å velge en spesifikk rute (vestre løp). Arbeidstaker hevdet oppsigelsen var basert på feil faktum da kapteinen bare ga en betinget anbefaling. For lagmannsretten forklarte både overstyrmannen og kapteinen at det ikke ble gitt ordre, men kun en anbefaling, og lagmannsretten la det til grunn i sin avgjørelse. Høyesterett på sin side legger liten vekt på hva kapteinen og overstyrmannen forklarte seg om under rettsaken, og viste til at kapteinen forklarte seg for granskningsgruppa kort tid etter hendelsen, og hvor rapporten konkluderte med at «Ordren fra kapteinen til overstyrmann om å planlegge og gå vestre løp, ble ikke utført.». Videre viste Høyesterett til at det kort tid etter hendelsen (ca en måned) ble avholdt et møte mellom kapteinen og overstyrmannen, og hvor det fra referatet fra møtet fremgår følgende;
«Han [overstyrmann] blir konfrontert med manglende oppfølging av kapteinens ordre og vurdering av denne informasjon. (ref ytre lei Finnsnesrenna) ... Han lover å etterfølge kapteinens ordre, det må vi aldri være i tvil om.»
Selv om kapteinen og overstyrmannen under rettsaken hevdet at det ikke ble gitt ordre, så legger Høyesterett likevel større vekt på at det fremgår av granskningsrapporten, samt referat fra møte mellom de to, at det ble gitt en ordre. Dersom forholdene var slik at kapteinen ikke ga en klar ordre, men kun en anbefaling, kan det være avgjørende for senere bevisvurdering av domstolene at tidsnære bevis, slik som rapporter og referater fra møter mellom partene, ikke lider av feil eller unøyaktigheter. Dommen viser med tydelighet at skriftlige bevis i tid nært opp til hendelsen er svært sentralt ved senere domstolskontroll.
Hva kan man lære av dette? Jo, det det innebærer blant annet at involverte parter i en oppsigelsessak må søke å sikre at eventuelle skriftlige nedtegninger (bevis) er så korrekt som mulig. I en oppsigelsesprosess vil typisk referat fra drøftelsesmøte, og/eller eventuelle rapporter eller beskrivelser fra hendelser som er en del av oppsigelsesgrunnlaget, være sentralt for hvilke fakta som legges til grunn for en hendelse ved en eventuell senere domstolsbehandling. Ved uenighet om det faktum som presenteres fra arbeidsgiver er det svært viktig at arbeidstaker tar til motmæle og gir klart uttrykk for hva som arbeidstaker mener er riktig. Konsekvensene av å unnlate å sørge for korrekte nedtegninger av hendelser og/eller korrekte uttalelser fra involverte parter kan altså få stor betydning for arbeidstakeren.
I samme dom fra Høyesterett (HR-2019-928-A) tok Høyesterett for første gang stilling til om det er en lavere terskel for endringsoppsigelse enn ved en ordinær oppsigelse. Dette forhold blir imidlertid ikke behandlet i dette innlegget.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post
