Uke 23 sverige og inflasjon

Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra Samfunnspolitisk avdeling i uke 23. Meld deg på her. 

Sverige er et land vi «liker å sammenligne oss med». Stort sett er det for å vise at vi er bedre enn søta bror – enten det gjelder BNP, kriminalitet, ishockey eller mest aktuelt – fotball. 

Vi elsker å vise at vi er bedre enn Sverige.

Men i det siste har det også vært med misunnelse mange har sett over grensen i øst. Nå er visst Sverige bedre på innovasjon, sykefravær og inflasjon!

Selv om Norge og Sverige er like på mange områder, er det begrenset verdi å sammenligne oss som om vi var helt like. Vi har ulik næringsstruktur, ulike trygdesystem, ulike skatter og ulike måter å måle ting på.

Alt dette påvirker statistikk, den økonomiske veksten og arbeidsmarkedene i de to landene, så ved enhver sammenligning må man gjøre klart hva det er som sammenlignes. Det er ingen lett oppgave.

Flere har i debatten om renta forsøkt å forklare at Sverige er så annerledes enn Norge, og at det er derfor Sveriges Riksbank har kunnet sette ned renta. I Sverige har inflasjonen falt mer enn i Norge, og Riksbanken har satt styringsrenta helt ned til 1,75 prosent. Flere har vært ute og knyttet dette til lavere lønnsvekst i Sverige de siste to årene, f.eks. Martin B. Holm og Marek Jasinski i DN 14. april. Konklusjonen blant flere har vært at om bare LO hadde krevd lavere lønn i oppgjøret, så kunne vi også hatt både lavere inflasjon og lavere rente i dag.

Men så enkelt er det ikke.

Styringsrente i Sverige og Norge

Mye er likt og mye er ulikt når vi sammenligner Norge og Sverige, la oss starte med inflasjon.

For å starte med konklusjonen: Det er ingen tvil om at inflasjonen i Norge fortsatt er over inflasjonsmålet og høyere enn vi ønsker, men forskjellen til Sverige er ikke så stor som det kan fremstå som ved første øyekast. Og der Riksbanken ser svensk økonomi som å være på vei inn i en lavkonjunktur, har Norges Bank fortsatt et behov for å avkjøle den norske.

Inflasjonsnivået har vært ganske likt i perioden Riksbanken har senket styringsrenta, mens Norges Bank holdt den på et høyt nivå. Selv om den var noe høyere i Norge i 2024, var inflasjonen på tilnærmet samme nivå fra slutten av 2024 – enten man måler ved harmonisert konsumprisindeks eller ved de to landenes mål på underliggende inflasjon. Siden slutten av 2025 har forskjellene økt, og i april 2026 er inflasjon målt til 0,5 prosent i Sverige og i Norge 3,4, målt ved HKPI. Den siste månedens fall i svensk inflasjon skyldes i stor grad at regjeringen halverte matmomsen. 

Konsumpriser i Norge og Sverige

Målt ved en harmonisert konsumpris har inflasjonen i de to landene samlet sett, mellom 2020 og 2025, vært ca. 23 prosent i begge land. Sverige har hatt større svingninger, men samlet er bilde altså ganske likt. Forskjellene kan skyldes at det har blitt ført ulik politikk: Norsk strømstøtte kom tidlig i perioden, mens halvering av matmoms og billigere kollektivpriser har nylig kommet i Sverige.

Målinger av inflasjon er også forskjellig - her sammenliknes epler med pærer.

KPI måles ved å måle prisvekst på en handlekurv med vanlige varer og tjenester, som vektes etter hvor nødvendige og viktige de er. Både vektingen og hvordan man vurderer verdi og kvalitet på hver enkelt vare varierer fra land til land.

Her er det noen slående forskjeller mellom Norge og Sverige.

For eksempel: I Norge bruker vi veksten i leiekostnader for å måle hvor mye kostnadene ved å bo har økt, også for de som eier. I Sverige brukes et annet prinsipp som baseres på veksten i en kapitalkostandsindeks. Veksten i kapitalkostnader har vært lavere enn veksten i leiekostnader. Veksten i leiekostnader har vært ganske likt i både Sverige og Norge, men det betyr mye om du velger det ene framfor det andre.

I Sverige vektes boligkostnader for dem som bor i egen bolig høyere i den samlede konsumprisindeksen enn i Norge og får dermed mer å si for totalen. I tillegg bidrar økte renter til å trekke opp kostnadene ved å bo i den norske måten å telle på. Det svenske målet på boligkostnader trekker den underliggende prisveksten ned.

Norges Bank skriver her selv hvordan svensk metode brukt på norske data, ville gjort at svensk underliggende inflasjon ved slutten av 2024 ville vært noe høyere enn den norske.

Forskjellen mellom de to landene, dersom man sammenligner de to KPI-ene direkte, kan derfor bli blåst opp, slik SV og Eiendom Norge peker på i DN denne uken.

For å presisere: Det er ingen fasit på hvordan vi skal måle inflasjon. Og SSB har faglige begrunnelser for hvorfor de måler bokostnader i KPI som de gjør. Poenget her er at den direkte sammenligningen med Sverige har store begrensninger.

Og det er flere andre faktorer som kompliserer direkte sammenligninger videre. I Sverige har de for eksempel kraftigere kvalitetsjusteringer for varige forbruksprodukter, som vaskemaskiner, mobiltelefoner og møbler i statistikken som kan ha bidratt til lavere målt inflasjon, som Oskar Tysklind ved Riksbanken peker på i et Staff Memo fra 2020. Når det kommer nye slike produkter på markedet, for eksempel en ny iPhone-modell med bedre batteritid og kamera så må kvalitetsøkningen måles for å korrigere for at den også er dyrere. Disse vurderingene gjøres ulikt hos ulike lands statistikkbyråer. Tysklind finner at det svenske statistikkbyrået ligger lavest i Europa i sine kvalitetsjusteringer. For eksempel: I norsk KPI måles prisutviklingen på iPhoner som ganske stabile, mens i Sverige har de falt 90 prosent i pris. IT-utstyr får pluss 7 prosent for kvalitet i Norge, men minus 8,1 prosent i Sverige.

Så vi kommer ikke unna at den svenske og den norske sentralbanken faktisk gjør ulike vurderinger, som ikke nødvendigvis kan knyttes til at de reelle forskjellen mellom landene er så store.

Samme økning i ledighet

Sverige har over lang tid hatt betydelig høyere arbeidsledighet enn i Norge. Det er det mange grunner til, blant annet ulik finanspolitikk. I tillegg vet vi at grupper som er på andre ytelser i Norge, i større grad er ledige i Sverige. For eksempel mister mange langtidssykemeldte både jobben og sykepengene sine i Sverige, og blir nødt til å melde seg som arbeidsledige for å få inntekt å leve for. Sysselsettingsraten er nå tilnærmet lik i Sverige som i Norge, noe som tyder på at den reelle ledigheten ikke er så ulik som tallene viser. Og ser vi på endringen i ledighet, i stedet for nivået, har den økt omtrent likt i begge land siden 2022. I 1. kvartal 2022 var arbeidsledigheten på 3,2 prosent i Norge og 7,7 prosent i Sverige. I 1. kvartal 2026 var den på 4,7 prosent i Norge og 8,6 prosent i Sverige.

Selv om de to landene altså har hatt lignende utvikling i AKU-ledigheten de siste årene, har sentralbankene vurdert behovet for renteendringer ulikt.

Ikke minst er problembeskrivelsen knyttet til den sterke veksten i ungdomsarbeidsledighet svært ulik i Norge og Sverige. Riksbanken har i sine rapporter og oppdateringer vurdert konjunktursituasjonen som svak, og legger stor vekt på at de mange unge ledige gir et bilde på redusert kapasitetsutnyttelse. De fremhever at unge er de som rammes først av et avkjølt arbeidsmarked. I tillegg begynner flere unge å studere for å unngå å registreres som arbeidsledige – slik at man også må se på arbeidssøkende studenter for å si noe om den samlede kapasiteten i økonomien. Det er i motsetning til Norges Bank, som bemerker økningen uten å anerkjenne den som viktig for konjunktursituasjonen. Tvert om framstår ungdomsledigheten som noe man ikke bør tillegge særlig vekt.

Å peke på ulik lønnsvekst er heller ikke rett frem

Norge og Sverige har ulik næringsstruktur. Særlig høy lønnsomhet i norsk eksportindustri de siste årene har sikret gode lønnsoppgjør i Norge. I Sverige har lønnsomheten i næringslivet ikke vært fullt så god, og lønnsutviklingen har vært svakere selv om vi følger samme modell. Svenskene har hatt ganske sterk negativ reallønnsvekst som følge av det.

Høyere lønnsvekst kan bidra til at det tar litt lenger tid før inflasjonen kommer helt ned til målet, men økt rente vil ikke endre dette nevneverdig siden opphavet til inflasjon ligger utenfor Norges Banks kontroll. Og selv om vi skulle hatt langt svakere lønnsutvikling, og gitt befolkningen langt dårligere råd, viser våre analyser at effekten på inflasjon er relativt lav. Det er fordi dagens inflasjon i hovedsak kommer fra andre kilder enn lønn.

Kombinert med at det er forskjeller i hvordan inflasjon måles, kan vi konkludere med at vi ikke hadde fått «svensk» inflasjon om vi bare hadde fått lavere lønnsvekst - og latt mer av overskuddet ligge igjen i bedriftene.

Det vi derimot hadde fått, er lavere reallønnsvekst også i Norge – og høyere ulikhet.

Annet fra oss

8. juni på Youngstorget og Folkets Hjørne: 77. dager mot hat: Utstillingsåpning «På jobb 22. juli» og påfølgende vitnesamtale med pårørende og overlevende fra terroren 22. juli. 

16. juni på Folkets Hjørne: Emma Holten, forfatter av boken Underskudd, skal i samtale med sjeføkonom Roger Bjørnstad diskutere rentejusteringer, verdisetting i samfunnet og folks privatøkonomi. Se arrangementet på Facebook her.

Rentedebatt i Aftenposten: Les Roger Bjørnstad og Steinar Holdens innlegg om frontfagsmodellen her.

Bankkonkurranse: Ta kampen mot bankene - tips og triks fra LO-økonom Nicholas Wilkinson i Klassekampen.

Milliardærskatt: Mens vi venter på skattekommisjonen vokser de største formuene raskt. Gabriel Zucmans bok «Milliardærer må også betale skatt» kom på norsk forrige uke og i Dagsavisen skriver LO-økonom Tiril Halvorsen om hans forslag til en minimumsskatt for milliardærer som alle burde være for. 

Anbefaling: Mens vi venter på skattekommisjonen, kan du lese denne intervjuserien om skatt i Agenda Magasin. Første artikkel her og andre artikkel her.