Uke 16 lønnsoppgjøret i havn

Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra Samfunnpolitisk avdeling i uke 16. Meld deg på her. 

Etter 13 timer med mekling på overtid ble partene i frontfaget, Fellesforbundet og Norsk Industri, enige i årets tariffoppgjør.

I tillegg til en rekke justeringer i tariffavtalen, er det særlig tre hovedpunkter i enigheten vi skriver om denne uken:

Den økonomiske rammen anslås til 4,4 prosent, hvorav en betydelig del gis som sentrale tillegg og til lavlønte.
Partene kom frem til et kompromiss om forskuttering av syke-, pleie- og foreldrepenger.
Innføring av arbeidsgiverbidrag til Industriens kompetansefond.
Enigheten bidrar til god fordeling og et mer rettferdig og omstillingsdyktig arbeidsliv. 

Hva betyr en ramme på 4,4 prosent?

Rammen skal være et troverdig og realistisk anslag på hva partene mener årslønnsveksten vil bli i løpet av året. Det inkluderer alle lønnskostnader, og består av flere «kilder» til lønnsvekst. Noen er kjente, og andre er ukjente for forhandlerne.

En stor del av rammen er de generelle tilleggene som er det alle får. I år ble partene enige om at det skal gis 6,5 kroner ekstra per time. Det beregnes til å utgjøre ca. 1,9 prosentpoeng av rammen for industriarbeidere. En gjennomsnittlig industriarbeiderlønn er ca. 638 000 kroner.

I tillegg regnes det såkalte overhenget ut. Det er forenklet sagt den lønnsveksten som kom i fjor og som du har med deg inn i 2026 (månedslønnen din er høyere ved inngangen til 2026 enn den var i gjennomsnitt for hele fjoråret fordi lønnstilleggene er spredd utover året). I år er overhenget beregnet til 1,3 prosentpoeng for industriarbeidere og 1,6 prosentpoeng for industrifunksjonærer. Dette regnes inn som en del av årets lønnsvekst.

I tillegg ble det enighet om et lavlønnstillegg på 4 kroner i timen. Det vil si at innenfor overenskomster der arbeiderne i gjennomsnitt tjener under 90 prosent av en gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, får alle et generelt tillegg på 10,5 kroner.

Disse størrelsene er kjente og kan tallfestes.

Så må man beregne all annen lønnsvekst som man antar vil skje i år. Da er det snakk om resultater fra lokale forhandlinger (forhandlinger på den enkelte arbeidsplass), stillingsopprykk, nyansettelser og avganger – ofte omtalt som sammensetningseffekter, samt bonuser ol. og uregelmessige tillegg (overtid blir holdt utenfor).

Hva den faktiske lønnsveksten blir er dermed foreløpig usikkert. Men historisk har rammeanslaget truffet godt. Over en periode på 12 år har faktisk gjennomsnittlig lønnvekst vært på 3,4 prosent i industrien. Og det gjennomsnittlige rammeanslaget har vært 3,3.

Rammen fra frontfagsoppgjøret skal utgjøre nettopp en norm for resten av tariffområdene og arbeidstakere i hele økonomien. Den skal ikke være et gulv eller tak, men forstås som et forventet gjennomsnitt. Derfor vil det variere hva den enkelte får i lønnsvekst. Mye avhenger av de lokale forhandlingene, som i noen tilfeller ikke gir særlig mye tillegg. Da vil man fort havne under rammen.

Rammen omtales i prosent, men i avtalen gis tilleggene i stor grad som kronebeløp. Det, sammen med lavlønnstilleggene, gir en omfordelende og sosial profil på oppgjørene.

Størrelsen på den totale rammen tar utgangpunkt i lønnsomheten i industrien. Den avhenger av produktivitetsvekst, bytteforholdsgevinster og valutakurs. I år økte driftsresultatet i industrien med 11 mrd. kroner, og produktiviteten i industrien målt som bruttoprodukt per timeverk økte med 2,3 prosent (et ganske høyt tall). Høy lønnsomhet gir i år grunnlag for høye lønnstillegg. Gitt at prisprognosen som kom fra TBU i mars holder, vil det også gi reallønnsvekst.

4,4 prosent er altså både et godt resultat og et ansvarlig resultat. LO vet at det er en usikker verdenssituasjon for bedriftene og at valutainntekter kan komme og gå. Svak kronekurs gir høye inntekter for bedriftene når de veksles til norske kroner. Derfor har også lønnskostnadsandelen, som er andelen av verdiskapingen som går til arbeidstakerne, vært historisk lav de siste tre årene. LO har ikke krevd en rask tilbakevending til normale nivåer.

Nå følger lokale forhandlinger og de andre tariffområdenes forhandlinger – i kommune, stat, tjenestenæringer, varehandel og resten av privat sektor. Partene i frontfaget har to viktige oppfordringer: lokale forhandlinger må være reelle og normen fra frontfaget skal følges, også av ledere.

Alle bedrifter skal nå forskuttere syke-, pleie- og foreldrepenger

Sykepenger betales i dag av arbeidsgiver de først 16 dagene man er syk. Etter det skal staten ved Nav betale sykepenger. I praksis er det bedriftene som legger ut mye av dette, og så søker de refusjon av Nav etterpå. Og i mange bedrifter, særlig der det jobber mange høytlønte, fungerer dette helt fint i dag. Men det kan ta lang tid før bedriftene får disse pengene tilbake og for noen bedrifter kan dette utgjøre et likviditetsproblem. Derfor tar ikke alle bedrifter på seg å forskuttere sykepenger til syke ansatte. Da er det opp til den ansatte selv å søke Nav om sykepenger. Også her er det noe saksbehandlingstid.

Etter forsikringer fra Arbeids- og sosialminister Kjersti Stenseng, om at regjeringen vil iverksette tiltak for å sikre kortere saksbehandlingstid, samt utvide fristen for å kreve refusjon fra tre til seks måneder, ble partene enige om at alle bedrifter skal forskuttere sykepenger i inntil fire måneder.

Arbeidsgivere skal bidra til Industriens kompetansefond

God kompetanse er viktig for å blant annet kunne forsvare høye lønnsgulv i Norge, men er også et resultat av det. Høye lønnsgulv gir arbeidsgivere insentiver til å investere i sine ansattes kompetanse. Samtidig er det i de ansattes interesse å bidra til økt produktivitet i bedriftene, fordi det gir grunnlag for økt lønn. I Hovedavtalen mellom LO og NHO er arbeidstaker på den ene siden forpliktet til å bidra til bedriftens produktivitet og konkurranseevne, og arbeidsgiverne er forpliktet til å kartlegge kompetansebehov og legge til rette for nødvendig opplæring og kompetansevingstiltak. Kostnader knyttet til kompetanseheving som er nødvendig for daglig drift er bedriftens ansvar å dekke.

Men det er ofte også behov for mer kompetanseheving.

I forhandlingene i 2025 kom det på plass en pilot for et kompetansefond med varighet i fire år. Staten bidro til et fond som arbeidstakere kunne søke til for å få refusjon for tap av lønn under etter- og videreutdanning. Arbeidstakere fikk samtidig rett til to uker fri i året til dette. Under dette oppgjøret ble det enighet om at også arbeidsgiverne skulle bidra til fondet. Fondet har et styre som godkjenner søknader og tilbud etter visse kriterier. Det sikrer relevans og kvalitet på utdanningstilbudene som det gis støtte til.

Årets lønnsforhandlinger er ikke over

Det ble ikke streik i frontfaget og det betyr at de andre områdene kan ta fatt på sine forhandlinger med frontfagsrammen som norm. Det er allerede blitt enighet mellom LO og Spekter, LO Kommune og KS sitter og forhandler nå, og i dag startet også forhandlingene i Staten.