Palestina

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat gir hverandre et håndtrykk under signering av Oslo-avtalen.
OSLO-AVTALENE: Palestinernes fremtid forblir en utfordrende og viktig del av Midtøsten-konflikten.

Oslo-avtalene 30 år etter

Oslo-avtalenes mål var å etablere grunnlaget for og støtte til fredsprosessen mellom Israel og Palestina og på sikt en tostatsløsning. Denne uken er det  30 år siden avtalene ble inngått.

Internasjonalt

I løpet av disse årene har forholdene på bakken endret seg i motsatt retning av intensjonene som lå til grunn for avtalene.

Okkupasjonen og undertrykkelsen av palestinerne har eskalert. Gaza har vært under blokade siden 2006. Den folkerettsstridige muren er nå 712 km lang.

De ulovlige israelske bosettingene på Vestbredden har økt kraftig og 40 av de 270 bosettingene er opprettet etter at avtalene ble inngått. Stadig mer land og naturressurser tas fra den palestinske befolkningen til fordel for israelske bosettere.  

LO har fulgt situasjonen i Palestina i flere tiår 

På 1970-tallet etablerte medlemmer og fagforeningsrepresentanter på grasrotnivå i LO kontakt med Palestinian Trade Union Federation (PTUF) sin avdeling i Libanon.

LO har siden hatt et godt samarbeid med palestinsk fagbevegelse med fokus på organisasjonsutvikling, organisering, likestilling og ungdomsopplæring for å styrke palestinske arbeideres kamp for grunnleggende arbeidstakerrettigheter.

LO bidro også med midler til å bygge to fagforeningshus i Palestina, i henholdsvis Gaza og Nablus. Bygningen i Gaza ble bombet av israelske militærstyrker i 2008.

I kjølvannet av Oslo-avtalen signerte den palestinske fagbevegelsen og Histadrut (Israels landsorganisasjon) en samarbeidsavtale, og en rekke samlinger fant sted for sammen å bygge en bedre fremtid. Siden dialog og resolusjoner hadde hatt liten effekt, anerkjente LO-Kongressen i 2017 at det ikke lenger var tilstrekkelig å fokusere utelukkende på å forby varer fra bosettingene.

Det ble besluttet at det måtte arbeides for en internasjonal økonomisk, kulturell og akademisk boikott av Israel. LO-Kongressen 2022 besluttet å fortsette i samme spor og støttet boikott av Israel.  

Palestinernes fremtid forblir en utfordrende og viktig del av Midtøsten-konflikten. En rettferdig løsning må oppnås for å sikre fred og stabilitet i regionen. Internasjonal innsats og diplomati er avgjørende. 

Hva er veien videre?

LO mener at det ikke blir noen varig fred med fortsatt okkupasjon, anneksjon og apartheid. Vi krever at den norske regjeringen fremmer krav om FN-granskning av Israels apartheidforbrytelser slik at staten Israel holdes ansvarlig.

Vi mener også at Norge må jobbe aktivt for at personer mistenkt for apartheidforbrytelser granskes og straffeforfølges, og at ofre får full erstatning.  
 
LO mener at den norske regjeringen må ta en aktiv rolle for å stille Israel økonomisk ansvarlig for de massive ødeleggelsene som har rammet sivile, infrastruktur og offentlige tjenester under Gazakrigene. 

LO krever også at de palestinske flyktningenes rett til retur etterleves i tråd med FNs resolusjon 194.

Internasjonale diplomatiske innsats, forhandlinger og samarbeid er avgjørende for å bane vei for en rettferdig og varig løsning. LO mener derfor at vi må intensivere innsatsen for å styrke de palestinske demokratiske, organiserte kreftene i sivilsamfunnet.  

Vi må  jobbe for en vid våpenembargo mot Israel, og i tråd med FN-resolusjon 2334 innføre et lovforbud mot handel med varer og tjenester fra selskaper som medvirker til brudd på folkeretten og menneskerettigheter i okkuperte områder.

Vi oppfordrer norske myndigheter til å sikre at Sikkerhetsrådets resolusjon 2334 følges opp med målrettede tiltak og sanksjoner som svar på Israels brudd på internasjonal lov og manglende etterlevelse av FN-resolusjoner.                                                    

Fakta om Oslo-avtalene

Oslo-avtalene består av to avtalen kalt Oslo 1 og 2.  

Første avtale var et rammeverk for etableringen av et begrenset palestinsk selvstyre, og en avgjørelse for en gradvis israelsk tilbaketrekking fra okkupert land, blant annet. 

Den andre avtalen utvidet ansvarsområdene til de palestinske selvstyremyndighetene og skulle inkludere Betlehem, Hebron, Jenin, Nablus, Qalqilya, Ramallah, Tulkarem samt rundt 450 landsbyer. Israel trakk seg ut av områdene.  

Avtalen delte området inn i tre områder og hadde ulik status; A, B og C.  

Område A utgjorde de seks overnevnte byene og skulle være under fullstendig palestinsk myndighet.  

Område B skulle palestinske myndigheter sørge for indre lov og orden, mens israelske myndigheter hadde ansvaret for sikkerheten.  

Område C skulle Israel ha myndigheter over og de jødiske bosetningene skulle forbli. 

Kontakt

Kontakt

Kontakt