Slik gjennomføres lønnsforhandlinger i Norge

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad utenfor LO-bygget på Youngstorget.
Foto: Tor Orset

Slik gjennomføres lønnsforhandlinger i Norge

Måten vi forhandler lønn på i Norge kalles frontfagsmodellen. Men hvordan fungerer den egentlig? Og hvorfor er denne særnorske modellen så viktig – også i fremtiden?

Den norske modellen

Hva er frontfagsmodellen?

Frontfagsmodellen påvirker lønnsutviklingen til ansatte i både privat og offentlig sektor. Modellen gir oss store gevinster, og er selve kjernen i den norske modellen. Den innebærer at partene fra arbeidstaker- og arbeidsgiversiden årlig forhandler og blir enige om lønnsvekst og arbeidsvilkår for hele arbeidslivet. Dette kalles frontfagsmodellen.

Tjener arbeidstakere på frontfagsmodellen?

Frontfagsmodellen har bidratt til at Norge i dag er et likestilt samfunn med små forskjeller, høy yrkesdeltakelse, få arbeidsledige, gode offentlige velferdsordninger og til at vi har arbeidsplasser og bedrifter med høy grad av omstillingsevne og innovasjon, som også er i stand til å hevde seg på verdensmarkedet.

Det kan virke rart ut at norske arbeidstakere tjener på at vi i LO samarbeider med arbeidsgivernes interesseorganisasjon, NHO, når vi kjemper for arbeidstakeres rettigheter. Men det er nettopp dette samarbeidet som sikrer at vi både utjevner forskjeller og utvikler arbeids- og næringslivet. På den måten sikrer frontfagsmodellen norske arbeidstakere rettferdig lønnsvekst, samtidig som bedriftene ikke får høyere kostnader enn de kan tåle.

Hvem forhandler?

Industrien er det vi kaller frontfaget. Fordi norske bedrifters konkurransekraft er avgjørende for å bevare norske arbeidsplasser er det arbeidsgiverne og arbeidstakerne innenfor konkurranseutsatt industri som forhandler først. Resultatet av disse forhandlingene legger deretter rammene for forhandlingene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere i andre deler av arbeidslivet.

Hvorfor forhandler konkurranseutsatt industri alltid først?

Konkurranseutsatt industri omfatter norske eksportbedrifter som er utsatt for høy konkurranse, særlig fra utlandet, og som derfor ikke kan bestemme prisene på produktene sine selv. Dette er grunnen til at det er avgjørende at arbeidstakerne og arbeidsgiverne innenfor industrien, som møter de tøffeste utenlandske konkurrentene, blir enige om hvilken lønnsvekst som er akseptabel for arbeidstakerne uten at norske industribedrifter taper for mye konkurransekraft.

Hva skjer om lønnsveksten i Norge blir for stor?

Frontfagsmodellen sikrer at vi bevarer velferdsgodene, arbeidsplassene og den økonomiske velstanden som vi har i Norge. Konkurranseutsatt industri har stor betydning for den økonomiske veksten og Norges inntekter, som får ringvirkninger i form av på antallet industriarbeidsplasser rundt om i landet. Også statens inntekter er tett knyttet opp til eksportinntektene i konkurranseutsatt industri, som igjen får betydning for omfanget av velferdsgoder alle arbeidstakere har tilgang på.  

Dersom for høy lønnsvekst fører til at norsk industri ikke lenger klarer å konkurrere med utenlandske aktører som har et helt annet lønnsnivå enn det vi har i Norge, så betyr det på sikt færre arbeidsplasser her til lands – og at hele den økonomiske kaka som vi har å fordele mellom oss, blir mindre. Det betyr også at lønnsveksten for dem som jobber i offentlig sektor på sikt, må ned. I tillegg blir summen av statens inntekter mindre, som igjen gir mindre penger i statskassa til å finansiere felles velferdsgoder.

Hvorfor påvirker lønnsvilkårene i konkurranseutsatt industri også lønnsutviklingen i offentlig sektor?

I kjølvannet av pandemien har diskusjonene om hvorvidt enkeltgrupper bør få høyere lønnsvekst, florert. Men bakgrunnen for den høye velferden og den lave arbeidsledigheten vi har i Norge, er nettopp at lærere, sykepleiere og flere andre samfunnskritiske yrkesgrupper i offentlig sektor godtar at lønnen deres styres av lønnsoppgjøret i konkurranseutsatt industri.

Størrelsen på den økonomiske kaka som fordeles likt mellom alle arbeidstakere i Norge gjennom lønnsoppgjøret, avgjøres av hvor store inntekter norske bedrifter har. Norge er et lite land. Derfor er vi avhengige av å selge varene våre til utlandet for å kunne opprettholde produksjonsnivået og antallet arbeidsplasser. En solid del av lønnsøkningen som fordeles gjennom lønnsoppgjøret, avhenger med andre ord av at konkurransekraften til norsk industri ikke svekkes. Svekkes denne konkurransekraften blir Norges inntekter lavere, og den økonomiske kaka blir mindre for ansatte i både privat og offentlig sektor.

Hvorfor er alle yrkesgrupper tjent med å følge frontfagsmodellen?

Det kan være fristende for enkeltgrupper å kreve høyere lønnsvekst enn andre. Dette ser vi tendenser til i det offentlige ordskiftet nå. Alle kan imidlertid ikke få mer enn andre, for det er den totale verdiskapingen i Norge som legger føringene for den totale lønnsveksten som kan fordeles på alle arbeidsfolk. Får noen gjennomslag for ekstra lønnsvekst må det også bety at andre yrkesgrupper får mindre.

Å gå vekk fra frontfagsmodellen svekker konkurranseevnen til norsk industri og øker lønnsforskjellene i offentlig sektor. For den økonomiske kaka vokser ikke, selv om enkeltgrupper krever å få mer av den. Dersom noen skal få større lønnsvekst enn andre, må noen samtidig få mindre for at regnestykket skal gå opp.

Er frontfagsmodellen rettferdig?

Landsdekkende tariffavtaler og forhandlinger på sentralt nivå, legger til rette for det vi kaller samordning i lønnsdannelsen, som betyr at lønnsveksten er omtrent lik i hele arbeidslivet. Det innebærer at partene tar hensyn til norsk økonomis samlede konkurranseevnen i lønnskrav sine.

Ved å følge frontfagsrammen har alle norske arbeidsplasser og bedrifter samtidig fått ta del i industriens produktivitets- og lønnsvekst. Frontfagsmodellen har på den måten sikret nær sagt alle arbeidstakere del i den høye produktivitetsveksten i industrien. Også yrkesgrupper innenfor offentlig sektor:

Bilde1.png

Lønnsveksten til de offentlig ansatte i Norge ligger over sammenliknbare land. Fra 2007 til 2018, som vi har data for, var deres lønnsvekst på hele 45 prosent. Med unntak av i Tyskland, som har opplevd en gullalder i denne perioden, så har de offentlig ansatte i alle andre land hatt mye svakere lønnsutvikling enn i Norge. Frontfagsmodellen har æren for det. Både for den høye økonomiske veksten vi har hatt, og for at offentlig ansatte har fått ta del i den hele veien.

Bilde2.png

Derfor bør du organisere seg

Forutsetningen for at den norske modellen skal fungere er høy organisasjonsgrad på både arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. I Norge har vi relativt høy organisasjonsgrad, sammenliknet med andre land. Medlemsantallet er en viktig styrke når LOs forbund taler arbeidstakernes sak i lønnsoppgjørene. Som LO-medlem er man en del av Norges største organisasjon for arbeidstakere, og bidrar på den måten til at vi stiller enda sterkere i arbeidet vårt for et anstendig og godt arbeidsliv for alle.