Tirsdag 30. mai gjenopptar LO, Unio, YS og Akademikerne forhandlinger med Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) om særaldersgrenser for store yrkesgrupper i offentlig sektor.
Fram til 1. juli skal det forhandles om pensjonsordning. Hvilke yrkesgrupper som i framtiden skal ha mulighet til særaldersgrenser skal avtales senere. Forhandlingene om særaldersgrenser er en sluttføring av pensjonsreformen.
– Vi går inn i forhandlingene med krav om at de som forlater arbeidslivet tidlig på grunn av særaldersgrenser ikke skal komme urimelig ut sammenliknet med andre grupper. Samtidig må ordningen være framtidsrettet, bærekraftig og stå seg over tid, sier Sissel M. Skoghaug, første nestleder i LO og forhandlingsleder.
Mange stillinger i ulike tjenesteområder i offentlig sektor har i dag særaldersgrense. Det kan være jobber som er uvanlig fysisk eller psykisk belastende, eller som stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper.
– For LO er det viktig å bli enige om en ordning hvor ansatte gis en reell mulighet til å gå av på særaldersgrensen. Vi snakker om ansatte som har gått inn i belastende og krevende yrker, med tillit til at det offentlige ville sikre et anstendig inntektsnivå også etter utført tjeneste, sier Sissel M. Skoghaug.
Særalderspensjon motsvarer privat sektors sliterordning. Den omfatter store yrkesgrupper i offentlig sektor med fysisk og psykisk belastende arbeid innen yrker som renhold, barnevern, helse, pleie og omsorg.
I tillegg har store grupper innen brann, redning, politi, fengsel og forsvar særaldersgrenser fordi det settes særskilte krav til å kunne utføre disse jobbene.
Særaldersgrensene er i dag på 60, 63 eller 65 år.
I 2018 ble regjeringen og partene i arbeidslivet enige om en ny offentlig tjenestepensjon. I avtalen var det klart at det måtte avtales egne pensjonsløsninger også for de som er omfattet av særaldergrenser.
– I 2018 var alle enige om at det av samfunnsmessige hensyn knyttet til sikkerhet og belastning fortsatt ville være behov for at noen yrkesgrupper har en lavere aldersgrense enn andre, forklarer Sissel M. Skoghaug.
Arbeidet med slike løsninger har pågått over tid, og fristen for å sluttføre har vært utsatt flere ganger. Sist i 2020.
– Men det var ikke vilje til å komme opp med løsninger som sikret et godt og rimelig pensjonsnivå med forrige regjering. Vi har naturligvis forventninger til at denne regjeringen har reell vilje og ønske om å komme fram til løsninger som alle kan leve med og av, sier Sissel M. Skoghaug.
Hvilke grupper som skal ha særaldersgrenser må være basert på fakta og faglige vurderinger.
– Dette egner seg ikke til å forhandle om ut fra en holdning til eller mening om særaldersgrenser er nødvendig eller ikke, poengterer Sissel M. Skoghaug.
Det vil fortsatt være mange som har stillinger som av sikkerhetsgrunner eller belastningsgrunner ikke kan forventes å jobbe til normal avgangsalder.
– Vi har et felles ansvar om å komme i mål denne gangen. Skulle vi ikke lykkes er jeg redd for at det i framtida vil føre til at langt flere presses over i uføretrygd. Vi vet at offentlig sektor sliter med rekrutteringen både i helsesektoren og andre områder. Det å få plass en langsiktig modell er viktig også i den sammenheng, understreker Sissel M. Skoghaug.
3. mars 2018 undertegnet partene avtale om tjenestepensjon for ansatte i offentlig sektor. Der står det at det også i framtiden vil være behov for at stillinger i offentlig sektor skal ha særaldersgrenser.
Det ble også fastslått at de som forlater arbeidslivet tidlig på grunn av særaldersgrenser ikke skal komme urimelig ut sammenliknet med andre grupper.
En av utfordringene har vært at personer med særaldersgrense på grunn av levealdersjusteringen vil få lave pensjonsnivåer på sikt. Det må derfor etableres varige løsninger som tar hensyn til dette.
For LO har det vært viktig at de som fratrer før ordinære aldersgrense ikke skal tape pensjonsnivå på grunn av det. De må både være sikret en trygg tidligpensjon, og en anstendig livsvarig pensjon.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post