Alle kriser skjer i en kommune

Dette leserbrevet ble publisert i Avisa Nordland og er undertegnet  Are Tomasgard, Kjersti Barsok, Mette Nord, Brede Edvardsen og Raymond Johansen. LO-sekretær, Forbundsleder i Norsk tjenestemannslag, forbundsleder i Fagforbundet, forbundsleder i Norsk Arbeidsmandsforbund, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Alvorlige kriser kan ramme hvor som helst. Skoleskyting i en liten bygd på Nordland. Utslipp av giftig gass fra industrien på Vestlandet. Sabotasje mot strømforsyningen i Finnmark. Det er ubehagelig å tenke på, men ingen av disse krisene er umulige.

Ikke minst gjør klimaendringene at ekstremvær treffer nye steder på nye måter. Stormen Hans førte i 2023 til enorme skader. Folk sine hus ble tatt av ras. Jernbanebrua som kollapset i elva Lågen, førte til at Dovrebanen var stengt i måneder. Kostnadene for stormen var i milliardklassen. Heldigvis gikk ingen liv tapt.

Regjeringen har varslet at det vil komme nye tiltak for totalberedskapen i en egen melding til Stortinget i høst. Det er avgjørende at tiltakene ikke begrenser seg til det sentrale nivået, men har som en hovedprioritet også å styrke den lokale beredskapen.

Det gjøres mye godt arbeid i den norske beredskapen. Av folk som går på jobb hver dag for å gjøre landet og lokalsamfunnene våre tryggere, av frivillige som bruker av fritiden sin på å redde liv. Men det er store forskjeller i hvor god beredskapen er, alt etter hvor du er i Norge.

Sterkere lokal beredskap forutsetter både brede og mer målrettede tiltak.

I det brede, behøves en sterk politikk mot sentralisering av samfunnet og for sterke kommuner som faktisk er i stand til å ta beredskapsansvaret sitt. I sterke lokalsamfunn finnes det bedrifter med utstyr og folk med lokalkunnskap, frivillighet og velferds- og helsetjenester. Dårlig kommuneøkonomi betyr kortsiktige sparetiltak, og dermed svekket beredskap på kort og lang sikt.

Men mer spisset, må kommunene gjøres mer effektive i å ta ansvaret for beredskapen innenfor sine grenser, slik de er lovpålagt.

Regjeringen gjør klokt i å følge opp totalberedskapskommisjonens forslag om å pålegge alle kommuner om å ha et beredskapsråd, hvor ulike lokale beredskapsressurser er representert – brannvesen, helse, politi, forsvar, frivillighet, lokale bedrifter, partene fra det lokale arbeidslivet. Beredskapsrådene setter kommunen bedre i stand til å bygge sterk beredskap på lokale ressurser.

Kommunene må i tillegg får øremerket penger til å etablere egne stillinger som følger opp beredskapsrådene og resten av beredskapsarbeidet fra dag til dag. Kommunene må få mer hjelp av en sterkere statsforvalter og oppskalering av frivillig beredskap lokalt gjennom mer ressurser over statsbudsjettet.

I et forskningsprosjekt på oppfølgingen etter 22. juli-terroren har beredskapspolitikken blitt beskrevet som en «bodybuilder med tynne ankler». Synlige tiltak på nasjonalt nivå – som politihelikoptre – ble prioritert, mens lokal beredskap og andre mindre synlige tiltak ikke ble det.

Det er ingen snorer å klippe for en krise som aldri fant sted.

Hverdagsberedskapen bygges ute i lokalsamfunnene våre. Beredskapen må ha sterke ankler å stå på.

Vi vet ikke sikkert hvilke kriser som vil treffe oss i framtiden, eller hvor. Men det vi vet, er at alle kriser skjer i en kommune.