Se Sulis i påsken!

Vår kollega Chris Aarnes Bakkane har master i filmvitenskap, og han har skrevet om arbeiderfilmen og dens ettermæle:

Den norske filmen før 1911 bar preg av en mer virkelighetsorientert stil. Aktualitetsfilmer som sportsreportasjer, korte dokumentarer og reisefilmer er bare noen få eksempler på hva slags typer filmer som var en vanlig del av norske kinoer over hele landet ved inngangen til 1910-tallet, skriver professor i filmvitenskap Gunnar Iversen i boken Norsk Filmhistorie (2011). Selv om en endring i det norske filmlandskapet skulle komme i 1911 med Nobel Roedes ambisiøse spillefilm Under forvandlingens lov, betød ikke det at aktualitetsfilmen var død. Den skulle heller få en overhaling sent på 1920-tallet i form av arbeiderfilmen.

Hva er arbeiderfilm?

Professor i filmvitenskap Bjørn Sørenssen beskriver arbeiderfilmen i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, Volum 1 som «filmer som er laget av og for den politiske arbeiderbevegelsens organisasjoner, eller film som er laget utenfor disse organisasjonene som gir uttrykk for støtte til arbeiderklassens politiske kamp». Det kan være mange som ikke vet at arbeiderbevegelsen i Norge har en filmtradisjon som strekker seg helt fra sent 1920-tallet. Forfatter Stig-Audun Hansen skriver i artikkelen Hvordan arbeiderfilmen kom til Norge at man kan «tidfeste starten på en egen arbeiderfilmtradisjon i Norge» med «de første, egenproduserte og ofte amatørmessige kjøkkenbenkproduksjonene» av journalisten og arbeiderpartipolitikeren Kristoffer Aamot, som i ettertid skal ha tilegnet seg kallenavnet ‘gudfar i norsk filmmiljø’. Filmene til Aamot var i første omgang agitasjonsfilmer som skulle vekke sterke inntrykk hos tilskueren, men også brukes som propagandistisk materiale i valg. Funksjonen til en agitasjonsfilm var å skape identitet og fellesskap, og filmen var ikke bare til for å underholde massene lengre; nå var det også et politisk og ideologisk virkemiddel til å inspirere og opplyse massene.

I 1934 dukket Per Lie opp med en film om ungdom og arbeidsløshet kalt Jeg er ung. Hans talent og tilknytning til AOF gjorde at han fikk mulighet til å lage «seks filmer det første året etter at AOF hadde anskaffet sitt første 16-mm kamera», skriver Hansen. Lie fortsatte sitt engasjement helt til andre verdenskrig, hvor han deltok i den norske motstandsbevegelsen. Han ble senere arrestert av Gestapo i 1942 og døde i konsentrasjonsleiren Dachau i 1945.

Videre på 1930-tallet ble arbeiderfilmen sementert i sin form da Olav Dalgard kom på banen. Dalgard laget filmene Samhold må til fra 1935 (den første lydfilmen Dalgard laget og laget for LOs 40-års jubileum), By og land - hand i hand fra 1937, Det drønner gjennom dalen fra 1938, Lenkene brytes fra 1938 og Gryr i Norden fra 1939. Gjennom disse filmene - som fremmet Arbeiderpartiet som partiet for alle og enhver - ble Dalgard anerkjent som den fremste regissøren i arbeiderbevegelsen. Vi kan takke Lie for at Dalgard ble involvert i arbeiderfilmen, siden det var Lie som ringte Dalgard og lurte på om han ville være med og lage film. I stedet for 16-mm film produserte Dalgard filmer i 35-mm (som var på den tiden standarden for kinoene), og på tross av at det var dyrere, var gjennomslagskraften større, samt at resultatet ble mer profesjonelt, skriver Sørenssen.

Arbeiderfilmens påvirkningskraft

Selv om arbeiderfilmen gikk imot noen konvensjoner når den oppstod i Norge, skulle den vise seg å ha stor påvirkningskraft på hvordan arbeiderbevegelsen har spredd politiske ytringer siden. Valgfilmer og politiske reklamer som sirkuleres på sosiale medier er bare noen få eksempler på utspring av denne tradisjonen. Fortellermåtene i disse filmene var ofte dokumentariske, men kunne inneholde fiktive elementer som konstruerte rollefigurer eller oppdiktede scener med typiske ‘happy endings’. Målet var at budskapet skulle fremmes og det var de fiktive elementene som skulle forankre dette. Arbeiderfilmen var «først og fremst eksempler på den nye samtidsorienteringen og virkelighetsstilnærmingen i norsk film», skriver Iversen. Kan man da - i lys av denne informasjonen - observere noen av disse elementene i spillefilmen Sulis 1907, et verk som spesifikt tar for seg arbeiderbevegelsens kamp?

Sulisfilmen

Sulis 1907 er et historisk drama regissert av Nils Gaup, som handler om arbeideropprøret på Sulitjelma i 1907. Spillefilmen er et friskt pust i den norske filmindustrien, først og fremst fordi det er et historisk drama som setter en annen del av norsk historie i søkelyset; arbeiderbevegelsens historie. Norsk historie - spesielt okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig - er ofte kildene til inspirasjon for filmskapere og produsenter i den norske filmindustrien. NRK-journalist Oddvin Aune mener det var Max Manus (Rønning og Sandberg, 2008) som ble «starten på en endeløs rekke av norske spillefilmer fra andre verdenskrig».1 Aune kan ha et poeng med dette utsagnet. Det er blitt laget rundt 12 filmer mellom 2008 og 2023 som tar for seg okkupasjonen av Norge, og Aune forteller videre at det er flere på vei i årene fremover. Dette tar heller ikke for seg innhold på strømmetjenester eller TV. Det finnes forskjellige svar på hvorfor det blir laget så mange
okkupasjonsdramaer. Det er gripende historier å videreformidle til kommende generasjoner, og okkupasjonen av Norge var den mest dramatiske perioden i moderne norsk historie. En annen forklaring er at den norske krigsfilmen er en lukrativ business og de gir gode billettsalg. Ifølge Iversen - denne gangen for nettmagasinet Rushprint - blir «våre forestillinger om krigen preget av våre behov for å orientere oss i vår egen samtid», og videre argumenterer han for at krigen fortsetter på våre lerret - selv om den har vært over i snart 80 år - på grunn av de politiske og sosiale diskusjonene i nåtiden. Iversens tanker omkring vår prosjektering av samtidens politiske og sosiale diskusjoner på historiske spillefilmer er også gjeldende for Sulis 1907. Kampen som gruvearbeiderne kjempet på Sulitjelma er fortsatt relevant og tidløs, spesielt hvis man tar i betraktning hvor mye store forretningsmenn - og milliardærer - som Elon Musk og Jeff Bezos underbygger fagforeninger og arbeiderbevegelsen. Filmens tematikk speiler nettopp de utfordringene som arbeidere kontinuerlig opplever i vår samtid, på tross av mange gode forbund og avtaler som kunne gjort livet til arbeidere bedre. Derfor er det viktig at fag- og arbeiderbevegelsen er offensiv og står på sine krav, bruker streik som virkemiddel og kjemper mot streikebryteri; likesom arbeiderne i Sulis 1907.

De som kjenner til historien kan anerkjenne at manusforfatter Christopher Grøndahl og Gaup har tatt seg noen friheter. Spillefilmen later til å presenterer opprøret nesten som et gjennombrudd for den norske fag- og arbeiderbevegelsen; at denne hendelsen var med på å endre arbeidsforhold for alle Norge rundt. Ifølge historiker Steinar Aas for nettavisen Forskning.no er nok ikke dette saken, for «det fantes tross alt  fagforeninger mange steder i landet på denne tiden. Sulitjelma var egentlig litt sent ute.» Men likevel er Aas fornøyd med utfallet av spillefilmen og innrømmer at historikere kan «bli litt tørre og opptatt av detaljer. Fiksjonsfilmen kan spille på følelser og stemninger.»5 Og dette er en viktig distinksjon å ta i betraktning når man diskuterer fakta og fiksjon: hva er det manusforfatter og filmskaper vil oppnå med disse gjenfortellingene av historiske hendelser? Det første og enkle svaret er at film er kunst. Det kan aldri gjengi fortiden eller fremtiden på et autentisk vis og manusforfatter/filmskaperens subjektive holdning vil alltid påvirke sluttresultatet. Men videre er det også viktig å huske at film er underholdning. For det er publikum som bestemmer: er de villige til å «forlate sofaen for å se filmen i kinomørket?», forteller Grøndahl til Forskning.no. Film er en industri hvor produktene skal oppnå økonomisk fortjeneste for et produksjonsselskap. Ergo: at en spillefilm - basert på virkelige hendelser - må ta sine friheter for å adaptere historien på en interessant og underholdende måte er et biprodukt av holdningene til film som et produkt som skal konsumeres av et publikum. Man skal derfor aldri se på fiksjonsfilm som noe annet enn det det er: fiksjon. Men dette er ikke et
konkluderende utsagn, for det er viktig å spesifisere at selv om en spillefilm basert på virkelige hendelser ikke kan oppnå fullstendig autentisitet, betyr ikke det at kjernen av filmens budskap er mindre viktig. Om ikke annet så er film et verktøy som kan ta oss med til en annen tid og verden og gi oss nye perspektiver på kjente idéer. Det gir oss en smakebit av det som har vært og det som kan en gang kan bli.

Sulis 1907 er ikke en arbeiderfilm slik vi kjenner den fra historien. På mange måter ligner filmen en historisk roman: et verk som tar for seg en historisk periode eller hendelse, hvor enkelte elementer - som karakterer - er oppdiktede. Det er et fengslende verk som skal underholde og inspirere videre lesning i historisk litteratur om de faktiske hendelsene slik de forekom. Men på tross av dette så inneholder filmen tematiske, estetiske og politiske virkemidler som knytter den sterkt til denne arbeiderfilmtradisjonen. Den er agiterende og sprer et budskap som har stor politisk påvirkningskraft; den bruker sterke og inspirerende rollefigurer som tilskuerne kan heie på; og i tradisjon tro så tar den seg noen kunstneriske friheter for å vekke sterke følelser i tilskueren som skaper videre engasjement. Selv om Sulis 1907 ikke er ufeilbarlig, så har Gaup og Grøndahl gjort en god jobb i å videreføre en viktig del av norsk historie, selv om det er på tolv års overtid.

Kvinnene i arbeiderbevegelsen

I lys av dette så er det bittersøtt å være vitne til mangelfulle historier om de kvinnelige aktørene i arbeiderbevegelsen i det norske medielandskapet. Historien om de modige arbeiderne på Sulitjelma er viktig, men de fiktive, mannlige karakterene skyver til side kvinnelige arbeidere og agitatorer som fortjener sin tid i rampelyset. Helene Uglands rolle i filmen er avgjørende for at fortellingen skal drives fremover og for å nå dens klimaks. Men samtidig er protagonisten en fiktiv, mannlig rollefigur som tjener som tilskuerens avatar.
Hvorfor kunne ikke Helene Ugland eller Svarta Bjørn fått sine egne historier fortalt? Kunne det ikke blitt produsert spillefilmer eller serier som benytter seg av de interessante fortellingene om kvinners aktivisme i Norges historie, som kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller? NRK-serien Makta (Flikke, 2023-2024) er et tappert - og noe skjevt - forsøk på å gjenfortelle maktkampen i Arbeiderpartiet i 70- og 80-årene, der Gro Harlem Brundtland har en sentral rolle. Så det er absolutt fremskritt i gjerdet. 

Historisk og kulturell verdi

Avslutningsvis kan det være viktig å reflektere over noen punkter som har blitt tatt opp i dette essayet. Arbeiderfilmens mål var å agitere, inspirere og informere folket. De kunstige elementene og virkemidlene tatt i bruk skulle fremheve problemstillingen og fortellingen, samt vekke sterke følelser hos tilskueren og gi gnist til ildsjelene som kjempet for sine rettigheter. Og det er ingen grunn til å legge skjul på at arbeiderfilmen er propaganda og ble brukt aktivt i Arbeiderpartiets maktkamp sent på 1920-tallet. Hvor ligger filmer som Sulis 1907 i alt dette? Det er ingen tvil om at Gaups spillefilm er en fiksjonsfilm og ikke menes å være en dokumentarisk fremstilling. Men det betyr ikke at spillefilmer som Sulis 1907 ikke har noen historisk eller kulturell verdi. Gjenfortellinger av historiske hendelser - ved hjelp av estetiske virkemidler, klipping og musikk - kan gjengi hendelser gjennom et moderne blikk og fremheve stemmer som tidligere ikke har blitt hørt. Dette kan føre til en fornyet interesse i disse historiene og kan gi spesielt barn og ungdom en mer underholdende
måte å lære på. Men det er potensielle ulemper ved disse avbildningene. Vårt kollektive minne kan bli påvirket av slike avbildninger, spesielt hvis filmskaperens holdninger speiles i det narrativet vi blir presentert. Det er viktig å fokusere på medieforståelse i slike sammenhenger, og sørge for at tilskuere kan skille mellom fakta og fiksjon.

Dypdykk i arbeiderfilmens tradisjon

Det anbefales at leseren tar seg tid til å undersøke artiklene til Sørensen og Hansen for et dypdykk i arbeiderfilmen og dens tradisjon, da disse var inspirasjonskildene til dette essayet. Iversens artikkel i Rushprint og bøker om norsk filmhistorie er også uvurderlig kildemateriale. Supplerende artikler fra Forskning.no og Fagbladet gir også god innsikt i Sulis 1907s trange fødsel, Gaups tanker om fag- og arbeiderbevegelsen og produksjonen av spillefilmen. Norsk historie på film er en lang og viktig tradisjon, og det er ingen tvil om at det norske folk har en samlet konsensus når det gjelder norsk historie, spesielt når det gjelder andre verdenskrig. Det er da enda viktigere at andre fortellinger fra norsk historie blir fortalt og opphøyd, spesielt når de handler om grunnleggende rettigheter for arbeidere i Norge. Historien om gruvearbeiderne på Sulitjelma må ikke bli glemt og tatt for gitt, for én ting er sikkert: kampen for et solidarisk og trygt arbeidsliv er langt fra over.