Edvard Eidhammer Sørensen
Alder: 42 år
Sivilstand: Gift
Barn: Tre gutter
Bosted: Hasle
Parti: Arbeiderpartiet
Yrkesbakgrunn: Tømrer
Nåværende arbeid: Politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe
Han har stått på byggeplassen, vært tillitsvalgt og kjempet for arbeidsfolks rettigheter i tøffe tider. Nå ønsker Edvard Eidhammer Sørensen å ta med seg erfaringene fra arbeidslivet, LO og Arbeiderpartiets stortingsgruppe inn i Oslo bystyre. Yrkesfag, et seriøst arbeidsliv og et sterkere fagligpolitisk samarbeid er blant hjertesakene til 42-åringen fra Hasle.
Skrevet av Tom Helgesen
Alder: 42 år
Sivilstand: Gift
Barn: Tre gutter
Bosted: Hasle
Parti: Arbeiderpartiet
Yrkesbakgrunn: Tømrer
Nåværende arbeid: Politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe
Sørensens politiske interesse har i stor grad vokst fram på byggeplassen, gjennom møter med kolleger, tillitsvalgtarbeid og erfaringer fra et arbeidsliv med en kontinuerlig kamp for ordnede forhold og et rettferdig arbeidsliv. Fra tømrer i Skanska til klubbleder, rådgiver i LO og Fellesforbundet og nå politisk rådgiver på Stortinget har han opparbeidet seg en bred erfaring med arbeidsliv og fagpolitikk.
Nå ønsker han å ta et nytt steg. Sørensen er innstilt på 5. plass på Oslo Arbeiderparti sin liste foran kommunevalget i 2027. Han har et klart mål om å få en plass i bystyret den kommende perioden.
– Jeg brenner etter å bringe erfaringene mine fra arbeidslivet, LO og Arbeiderpartiet til bordet for å bidra til å forme framtidens Oslo!
Vi møter ham på Kuben yrkesarena i Oslo. Et naturlig valg for en mann som ønsker å løfte yrkesfagene i hovedstaden. Men Edvard hadde ikke nødvendigvis sett for seg en framtid som håndverker da han vokste opp på Hasle. Han tok idrettslinja på Bjerke videregående skole og hadde store ambisjoner som innebandyspiller. Han spilte i eliteserien for Sagene og var med på å føre Harstad Innebandyklubb opp i eliteserien under militærtjenesten i Nord-Norge.
– Det eneste jeg ville, var å bli innebandyproff. Men den drømmen lot seg selvsagt ikke realisere, derfor ble det å «surre litt rundt» med studier (forberedende/ExPhil og Exfac) Blindern etter videregående og førstegangstjenesten.
Uten nok fag til å få studielån, ble det smalhans på unggutten.
– En av de beste kompisene mine var tømrer i Skanska. Han sa til meg: «kan du ikke bare bli voksenlærling»? Jeg troppet opp hos Skanska og fikk kontrakt. Den gang tjente jeg 118 kroner timen.
Det som først var en vei ut av en vanskelig studentøkonomi, skulle vise seg å bli et skjellsettende veivalg.
– Jeg ble veldig fort forelsket i håndverkerlivet, selv om jeg som lærling var nederst på rangstigen. Brakka, kollegene og fellesskapet ble fort en viktig del av livet mitt.
Han kom inn i byggebransjen kort tid etter EU-utvidelsen i 2004, da arbeidsinnvandringen økte og spørsmål om lønn, innleie og sosial dumping ble stadig mer aktuelle.
– Jeg husker det var en byggeplass rett over veien for oss hvor det kom en buss hver morgen med litauiske arbeidere. Basen vår var en ihuga sosialist og ringte til foreninga og til arbeidstilsynet for å få dem til å komme og sjekke at det her ikke var noen arbeidsdiskriminering eller sosial dumping.
Slik fikk han oppleve på nært hold fagforeningens og de tillitsvalgtes viktig rolle ved å jobbe for gode arbeidsvilkår. Det var mitt første møte med denne rettferdighetssansen i arbeidslivet som jeg har hatt med meg helt fra barndommen.
Sørensen ble tidlig ungdomstillitsvalgt i Skanska. Etter at han hadde fått svennebrevet, skulle klubblederen gå av med pensjon. På årsmøtet var det ingen som meldte seg til å overta.
Han gikk hjem og diskuterte saken med kjæresten, som i dag er kona hans.
– Jeg sa at det ikke var noen som ville ta jobben, og at jeg lurte på om kanskje jeg ville. Da svarte hun: «Selvfølgelig vil du det. Ring ham nå.»
Dermed ble han klappet inn som klubbleder på et ekstraordinær årsmøte. Han innrømmer gjerne at det ble en krevende periode med tidvis heftige diskusjoner med ledelsen om innleie, midlertidige ansettelser og bedriftens ønske om å sette bort arbeid framfor å ansette flere håndverkere.
Han var fulltidsengasjert som hovedtillitsvalgt og hovedverneombud, men opplevde etter hvert at ledelsen forsøkte å redusere rollen og endre arbeidsoppgavene.
– Jeg opplevde å bli trakassert og forsøkt fryst ut.
Til slutt søkte han seg videre til LO, både fordi de hadde fått barn og fordi arbeidssituasjonen var blitt vanskelig.
– Jeg har opplevd hvor tøft tillitsmannsrollen kan være. Kanskje burde jeg ha varslet om forholdene før jeg sluttet, resonnerer han i dag.
Høsten 2013 begynte han i LOs forhandlingsavdeling etter å ha blitt plukket ut av daværende avdelingsleder Knut Bodding. Bodding ville ansette engasjerte folk som hadde tillitsvalgterfaring. Det fant han i Edvard Eidhammer Sørensen. Også her påtok han seg tillitsverv.
Etter noen år gikk veien videre til Fellesforbundets samfunnspolitiske avdeling, der han arbeidet med arbeidslivspolitikk, HMS og regionale verneombud i byggebransjen.
– Jeg hadde hele tiden lyst til å jobbe med rammene rundt arbeidslivet. Rammevilkårene for fagbevegelsen er noe av det jeg gjennom mange år har sett på som veldig interessant.
I 2023 begynte han som politisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Her har han blant annet arbeidet med arbeids- og sosialpolitikk og det fagligpolitiske samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen.
Nå håper han å skrive et nytt kapittel som lokalpolitiker.
Oslo er det fylket i Norge som har den desidert laveste andelen søkere til yrkesfag totalt sett. Selv om andelen har økt til rundt 28–29 prosent de siste årene, ligger landet for øvrig på over 50 prosent. Det gapet må tettes, er han tydelig på.
– Ja, vi må øke rekrutteringen til yrkesfag i Oslo. Samtidig må vi ha kapasitet til å ta imot elevene og sørge for at det finnes tilstrekkelig med lærlingplasser. Men det er ikke nok å få flere ungdommer inn i utdanningen dersom arbeidslivet som møter dem, er preget av useriøse aktører.
Sørensen er opptatt av arbeidslivskriminalitet, sosial dumping og gode arbeidsvilkår. Han mener det må være en sammenheng mellom utdanningspolitikken og arbeidslivspolitikken.
– Hvis vi klarer å utdanne flere, men arbeidslivet som møter dem stadig blir mer useriøst, kommer de ikke til å bli. Da setter vi oss i en veldig vanskelig situasjon.
Han peker på at Norge vil ha behov for flere fagarbeidere, blant annet innen elektro, helse og bygg.
– Jeg mener dette henger sammen med en stor del av framtiden til Norge som nasjon, men også Oslo som by. Det ligger veldig mye bra i skolepolitikken til Arbeiderpartiet nå som jeg gjerne vil være med på å gjennomføre.
Han ønsker også å styrke samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og fagbevegelsen i Oslo. Han mener hans egen bakgrunn gir ham et godt utgangspunkt for å bidra til dette arbeidet.
– Jeg har bygd mye av det politiske engasjementet mitt i fagbevegelsen. Jeg har erfaring, nettverk og har sett hvor mye fagbevegelsen betyr for medlemmene og arbeidsfolk der ute i Oslo.
Han mener Arbeiderpartiet må være tydelig på at partiet lytter til arbeidsfolk og deres organisasjoner.
– Det betyr ikke at man skal gjøre alt fagbevegelsen sier, men at man må være en aktiv lytter og forstå situasjonen. Jeg ønsker at fagbevegelsen skal være en naturlig partner i utviklingen av både arbeidslivspolitikk og samfunnspolitikk.
– Jeg ser et enormt potensial for å bygge opp en nær og god relasjon med fagbevegelsen i Oslo. Den kan være en aktiv lyttepost og en partner i utarbeidelsen av politikken. Jeg har både kompetansen, erfaringen og nettverket. Det mener jeg er ganske unikt.
Han er også tydelig på at fellesskapets velferd ikke skal være en arena for kommersielt overskudd, og er skremt av den privatiseringskåtskapen som har preget hovedstadspolitikken de siste årene. Innen helse- og omsorgssektoren styres nå Uranienborghjemmet, Kantarellenhjemmet og Abildsøhjemmet av private, kommersielle aktører. Nå står Ellingsrudhjemmet og Langerudhjemmet for tur. Privatiseringen har møtt sterk motstand fra fagforeninger og opposisjonspolitikere, som blant annet uttrykker bekymring for de ansattes pensjonsvilkår og kvaliteten på tjenestene.
– Jeg mener ikke at alt må være offentlig, og at private ideelle organisasjoner driver omsorgstilbud er helt greit. Men når kommersielle selskaper skal berike seg på fellesskapets ressurser eller på sikkerhetsnettet vårt blir det veldig feil. Det skal være lov å gå i pluss, men man trenger ikke konto på Cayman Islands av den grunn!
Sørensen er klar over at han ikke er blant de mest profilerte navnene i Oslo Arbeiderparti. Men han opplever at venner, kolleger og folk han har møtt gjennom fagbevegelsen og i jobben som politisk rådgiver har gitt ham støtte.
– De jeg har fått snakket med, og som jeg kjenner og har blitt kjent med, har klappet meg fram hele veien.
Om ett år håper han at han er med på å bestemme hvordan byrådet skal se ut – og starte arbeidet med å få opp byggeaktiviteten i Oslo uten at det har gått på kompromiss med arbeidsvilkårene til dem som er i byggebransjen.
– Etter en periode i posisjon har vi fått opp søkertallene til de videregående yrkesfaglige linjene, lover han.
Han mener også erfaringene fra arbeidslivet kan være et viktig bidrag i en jevn valgkamp.
– Jeg håper jeg kan bidra til at de rødgrønne vinner valget med min nærhet, erfaring og kunnskap om å bygge relasjoner i fagbevegelsen. Men også med erfaringen fra å være tømrer og ha stått i arbeidslivet som tillitsvalgt på en annen måte enn mange andre. Jeg kommer inn med en bred og viktig kunnskap jeg vil bruke til å bygge politikk.
Edvard Eidhammer Sørensen ønsker med andre ord ikke å legge arbeidslivet bak seg når han går inn i politikken. Han vil ta det med seg.
Dette er et intervju med en av de faglige kandidatene i Oslo og Akershus på valg i 2027. Frem mot valget vil vi publisere flere intervjuer med kandidater til Bystyret i Oslo, fylkestinget i Akershus, bydelsutvalg i Oslo og kommunestyrer i Akershus.
Vet du om en kandidat med tilknytting til LO som stiller til valg? Vi samler inn kandidatene her: