Frankriek: Men hvem blir statsminister?

Han representerer et parti som kan ligne på det norske Rødt og kaller seg for "det ukuelige Frankrike". Nå har han inngått et samarbeid med grønne, kommunistene og med et splittet og svekket Sosialistparti under navnet: Den sosiale og økologiske folkelige unionen.

Valget til nasjonalforsamlingen blir ofte omtalt som "den tredje omgangen" fordi det er ikke gitt at den valgte presidentens parti får flertall.

Men også andre stikker hodene fram for å kunne bli statsminister bl.a. tidligere statsminister Manuel Valls. Sågar tidligere presidentkandidat Ségolène Royal for sosialistpartiet, hvis nåværende presidentkandidat Anne Hidalgo som  fikk knappe to prosent, har sagt seg interessert.

Også valget til nasjonalforsamlingen skjer i to omganger 12. og 19. juni i enmannskretser.  Dersom kandidaten får over 50 prosent er saken avgjort, hvis ikke må de to med flest stemmer stille på nytt. Det er knyttet stor spenning til hva Marine Le Pen oppnår som i dag kun har 8 representanter. Ved presidentvalget fikk hun over 60 prosent i en rekke kommuner.

Emmanuel Macron vant valget om å bli president i Frankrike, men gikk tilbake i forhold til 2017 og landet på 18,8 millioner stemmer. Marine le Pen ble nummer to og gikk fram til 13,3 millioner stemmer, mens 16 millioner stemte blankt eller ikke.

Macrons parti "Republikken på mars" var bygget rundt hans personlig og mangler en lokal partistruktur. Situasjonen i Nasjonal Samling til Le Pen er ikke ulik, men hun har flere lokale kandidater.

Macron la sin "politikk" til venstre mellom første og andre valgomgang. Før valget presenterte han et program som kunne vært snytt ut av en McKenzie-rapport med friske fraser om økt konkurranse, best for business og mer skattelette  for de rike. I annet runde dempet han det og ymtet sågar frampå at forslaget om en økt pensjonsalder kunne vurderes. Han sier nå at han vil ha en statsminister som er opptatt økologi og sosiale spørsmål.

Han kan velge en statsminister fra partiet med flest medlemmer i Nasjonalforsamlingen, men blir ikke det hans eget, vil det bli "et samboerskap" i ledelsen av landet.

Marine le Pen lykktes godt i man kaller "rebranding" eller "total makeover". Alle programposter om streng innvandring og forbud mot hijab sto der, men ble ikke mye nevnt i valgkampen. Det overlot hun til sin konkurrent   ytterligere ut på høyresiden Éric Zemmour vel vitende om at stemmene han fikk ville tilfalle henne i runde to.

Hun derimot framstilte seg om en working class hero som snakket til vanlige folk. De skulle få billigere bensin og strøm, skatten skulle ned og pensjonsalderen skulle ikke økes. Hun har appellert til alle mulig misnøyde velgere, ikke minst de gule vestene som ikke lenger er synlige, mens som mentalt er der. Alle forslag er uten budsjettmessig inndekning, et FrP-budsjettforslag i opposisjon verdig. Hun framstilte seg som en vennlig voksen dame, med en pusekatt ved sin side.

Hun fikk svar som man roper i skogen, mange av gammelkommunistene uten arbeid i Nord- Frankrike stemte på henne slik som i 2017, minstepensjonistene i sør stemte på henne og antall kommuner hvor hun fikk over 60 prosent spredte seg vestover mot kysten.

Økonomisk har Macron lyktes med å bringe ledighetstallet kraftig ned, men ikke i utkantområdene hvor den gamle kull- og stålindustrien er lagt ned. De føler seg glemt i det Frankrike som Macron løfter fram.

Denne samme taktikken som Marine le Pen har andre høyrepartier brukt, deriblant Dansk Folkeparti som framstilte seg som et ekte sosialdemokratisk velferdsparti med en stram innvandringspolitikk. Det lyktes de med fram til at de danske sosialdemokratene slo inn på den samme linjen.

Macron må kunne ikke bare love mer på det samme området, men gjøre mer i de fem gjenværende årene han har ved makten, dersom han skal prøve å bygge bru over den politiske og økonomiske forskjellsavgrunnen Frankrike er blitt de siste 20-30 årene.

Men om fem år er han ute, mens Marine Le Pen fortsatt kan stille på nytt enda en gang.

Hun er da den mest kjente av kandidaten siden Mélenchon må  antagelig må anses som for gammel om fem år.Da blir han 76 år, men fortsatt yngre enn Joe Bidn som nå er 80 år.

I et splittet sosialistpartiet er det ingen store talenter som utfolder seg og bevegelsen bak Mélenchon er også å anse som svært lite homogen. En del av meldt seg ut etter at de stiller lister sammen med Melenchon.

En mulig kandidat er tidligere president Sarkozy som tapte valget etter én periode. Han kan tenkes å stille selv om han er belemret med en straffesak om økonomisk utroskap.

Problemet hans er at partiet Republikanere (Høyre) i likhet med sosialistene er nermest borte.

Når en uke er lenge i politikken, hva vil ikke da fem år kunne være?

Klimakrisen er uløst, det samme er krigen i Ukraina og frykten for en ny pandemi ulmer stadig.  Ikke minst det viktigste for folks flest i hverdagen: kjøpekraften som spises opp bokstavelig talt av økte mat- og energipriser og faren for en ny økonomisk resesjon eller dyp nedgang.

President Charles de Gaulle lurte en gang på hvordan man kan styre et land med 258 ulike oster.

Det er ikke blitt færre oster siden han sa det.