Kvinner og jenter innen forskning

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon

Kvinner og jenter innen forskning

11.febaruer er internasjonal dag for kvinner og jenter innen forskning. Kjønnsbalansen innen forskning er veldig skjevfordelt. Kvinner får vanligvis mindre stipend enn menn og rundt 1/3 av alle verdens forskere er kvinner. Vi har tatt en prat med Magdalena Mehari som studerer Bioingeniør ved NTNU i Ålesund og er en del av LO-studentene om hva hun tenker om skjevfordelingen i forskning og hva hun ønsker bruke utdanningen sin til.

Navn: Magdalena Mehari

Alder: 20 år

Studie: Bioingeniørfag

blobid1.jpg

Litt om din bakgrunn:
Jeg studerer andre året på bioingeniørfag på NTNU Ålesund, og flyttet hit for 1,5 år siden. Før det bodde jeg i Mjøndalen, hvor jeg vokste opp med min eritreiske familie. Helt siden da jeg var liten var jeg interessert i helse og menneskekroppen. Denne interessen ble forsterket da jeg valgte biologi på videregående og ble helt forelsket i faget. Vi hadde en jobbskyggedag på ungdomskolen, og jeg og venninna mi fikk besøke laboratoriet på AASS Bryggeri der moren min jobber. Ikke bare var det utrolig kult å se utstyret moren min brukte, men det var et miljø som jeg syntes kunne vært spennende for meg også i framtiden. Lenge trodde jeg at medisin var retningen for meg, og planen siden ungdomskolen var at jeg skulle flytte til Tsjekkia for å studere medisin. Vinteren siste året på videregående, mens jeg lette rundt på Utdanning.no sin side, fant jeg ut av bioingeniøryrket. Tidligere hadde jeg nokk møtt på mange bioingeniører, men jeg hadde aldri hørt tittelet før og jeg visste ikke at det var et eget yrke med autorisasjon. Jeg leste beskrivelsen av arbeidsoppgavene og det vekket raskt en stor interesse. Samtidig føltes det som et trygt studievalg siden det var et yrke med stort behov på Norgesbasis, og dermed var en sikret jobb etter endt studietid. Det store behovet ga også en større sannsynlighet for at jeg kunne få jobb nær familien min.

 

Hva gjorde at du valgte å studere i Ålesund?
Jeg valgte å studere i Ålesund, først og fremst siden jeg ville studere på NTNU, men også siden jeg ville studere i en studentby som ikke var for stor. Tanken var at man kanskje føler seg mer sett på en mindre campus, i formen av at det er lettere å få veiledning og hjelp av foreleserne sine, men også kanskje lettere å delta i verv i en mindre by. Jeg har ikke opplevelser fra andre campuser til å sammenligne med, men jeg trives utrolig godt her. Siden vi er en mindre klasse brukes det også mindre forelesningssaler, og ofte klasserom, som gjør at det er lett for oss å få kontakt med foreleseren. Studiemiljøet var den viktigste faktoren når jeg skulle velge skole, men det var en stor bonus at Ålesund er en så vakker by. Alle turmulighetene, utsiktene og engasjementet for å komme seg ut i naturen gir stor glede i studiehverdagen. Jeg hadde heller aldri vært på Vestlandet før jeg flyttet hit, så det var en verdifull mulighet til å bli kjent en annen del av landet og kulturen her.

IMG_0547.jpg

Hva liker du best med bioingeniør studiet?
Det jeg liker best er at man lærer spennende teori som man oftest får bruke kort tid etterpå i praksis. Dette semesteret er ett av emnene vi har immunologi. Vi lærte om bakgrunnen for blodtyping og prinsippet bak hvordan analysene som gjøres på sykehuset fungerer. Uka etterpå hadde vi lab øvelse der vi utførte blodtyping på eget blod, men bestemte også blodtypen til ekte pasienter som hadde donert blod til undervisning, og sammenlignet med «fasiten» som sto på glassene. Mye av teorien vi har lært så langt, blir lært bort universal, så det er kanskje litt nerdete, men jeg får en stolthetsfølelse av å lære alle trinnene i sitronsyresyklusen eller prinsippet bak PCR. Det er basisteori som man kan søke opp på YouTube og man får opp videoer med millioner av visninger, eller videoer på et språk fra andre siden av verden. Man blir på en måte en del av et internasjonalt miljø med andre som lærer det samme, om det gir mening haha!

 

Hva gjør at du ønsker arbeide med forskning etter endt utdanning?
Etter endt utdanning ønsker jeg å bidra i verden på den måten jeg tror jeg hadde vært flinkest. Jeg er en nysgjerrig person, strukturert, men kreativ, og trives også med å studere. Om et tilfeldig tema er spennende, kan jeg sitte en hel kveld og søke og lese for å fordype forståelsen min. Ved å arbeide med forskning tror jeg at jeg kan bruke mine egenskaper som en potensiale til å gjøre en forskjell, til å hjelpe andre mennesker. Om jeg skal beskrive interessen min for forskning som et yrke virker det som en jobb med en variert hverdag. Man må ha fullstendig forståelse for prinsippet bak det du gjør på labben og man får dermed kanskje bruke hjernen litt mer aktivt og kreativt. Samtidig tror jeg at man møter andre forskere med bakgrunner som er utrolig inspirerende og motiverende.

Jeg leste i juleferien den norske oversettelsen av en bok som heter Les enfants endormis, Sovende Barn, av Anthony Passeron. Den veksler mellom å fortelle historien til en fransk familie hvor sønnen (onkelen til forfatteren) smittes av AIDS, og hvordan forskerne i Frankrike og USA på 80-tallet måtte konkurrere for å finne en kur. Måten dette forskningsarbeidets utførelse ble beskrevet, og måten de måtte kjempe for å ide hele tatt kunne bruke ressurser på forskning for å behandle en «narkis-» og «homsepest». Boka var utrolig inspirerende og viste meg hvor stor del forskere spiller inn på verdenshistorien. Noe man også observerte når forskere i hele verden skulle lage vaksiner for COVID-19.

blobid0.jpg

På verdensbasis er representerer kvinner 33% av alle forskere, men kun 12 % av medlemmene i nasjonale vitenskapsakademier er kvinner.
I Norge var 38% av alle forskere kvinner i 2021.
- 60% av kvinnene jobbet i universitet- og høyskolesektoren.
- 20% i næringslivet
- 16% i instituttsektoren

Hvorfor tror du så mange kvinnelige forskere velger å arbeide på høyskoler og universiteter? 
Jeg leste en gang at å være forsker er ikke en vanlig jobb, det er en livsstil og det påvirker hele hverdagen din. Ikke bare med at tidspunktet man er ferdig på labben er uforutsigbar fra dag til dag, men at yrket krever research, opprettholde kunnskap og man holder seg oppdatert på forskning ikke bare i Norge, men internasjonalt. Jeg kan se for meg at det er vanskelig å dedikere så mye tid til forskning på denne måten om man for eksempel ønsker å få barn. Ved å jobbe med undervisning kan jeg tenke meg at det er like givende, siden man veileder og opplærer en ny generasjon av potensielle forskere, men samtidig at jobben gir mer tid til familien og barna, utenom jobben.

På en annen måte skal man ikke se bort ifra at menn kanskje har bedre opplevelser innenfor vitenskapsakademiene enn kvinner har. Jeg oppfatter det som at kvinner blir respektert og verdsatt som like flinke forskere som de mannlige i Norge, men det er ikke sikkert, og det er heller ikke overraskende om det ikke er realiteten. Flesteparten av foreleserne mine er kvinnelige forskere, og de er både smarte, innovative og inspirerende, men det finnes misogynister i verden som kanskje ikke ser det sånn.

 

Kvinner får vanligvis mindre i forskningsstipend enn menn.

Hva tenker du om dette og hvorfor tror du det er slik?
Det er skuffende å få vite, men jeg er ikke overrasket. Jeg ønsker ikke å rettferdiggjøre dette valget, og jeg vet heller ikke hva de ansvarlige for forskningsstipendene tenker, men jeg reflekterer rundt potensielle årsaker. Med kun 12% kvinnelige medlemmer i nasjonale vitenskapsakademier er det muligens tenkt at det er en slags investering ved å gi høyere stipend til menn, siden det er en høyere sannsynlighet for at de mannlige forskerne forblir i forskningssektoren. Selv med en lavere sannsynlighet blir det derimot urettferdig for de kvinnelige forskerne som forblir i forskningssektoren. Det oppleves sikkert som demotiverende og frustrerende. Det handler ikke bare om respekt for kvinnene som arbeidere og respekt for arbeidet deres, men det betyr også at man har mindre ressurser og ikke kan utføre forskningen sin slik den er ønsket. Om man ikke kan utføre forskningen sin med de samme ressursene som menn har, er det også vanskelig å kunne bevise at kvinner fortjener like mye stipend som menn. Kanskje er dette en ond sirkel der kvinnelige forskere føler at arbeidet deres ikke verdsettes på samme nivå, slik at de slutter med forskning, og dette gjør at de får mindre i forskningsstipend enn menn? Det er ikke godt å si. Jeg skulle gjerne ha hørt begrunnelsen som gis av de ansvarlige for forskningsstipendene. Kanskje de ansvarlige ikke har blitt «pushet» nokk til å likestille forskningsstipendet? Min oppfatning er at lønn og økonomi generelt er et sensitivt tema i Norge, kanskje enda mer mellom kvinner og menn. Dette kan muligens også gjøre at man er usikker på statistikken som en forsker selv, og derfor gjøre det vanskelig å ta opp problemet så de ansvarlige kan likestille stipendet.

 

Man hører ofte at kvinnehelse ikke blir prioritert forsket på. Mannen har i alle år blitt prioritert og man vet mye mer om sykdommer og symptomer til menn. Hvorfor tror du at kvinnehelsen ikke blir like godt prioritert som menn innen forskning? Tror du det har en sammenheng med at de fleste forskere er menn?
Jeg tror garantert at det er en sammenheng mellom demografien av forskning subjektene og forskerne bak forskningen. Jeg kan derimot ikke komme på en logisk grunn til at mannlige forskere prioriterer menn og ser på det som god forskning. Noen menn mener at kvinner er «kompliserte» og «ustabile» basert på hormoner, og kanskje mannlige forskere som mener dette derfor forholder seg til mannlige subjekter siden det er «lettere». På en annen måte, kanskje de føler at de relaterer mer til sitt eget kjønn, og derfor kan trekke inn egne opplevelser? Kanskje deres egne opplevelser er bakgrunnen for forskningen deres, og den derfor er mannsfokusert? Det er sikkert kvinnelige forskere som er mer interesserte i kvinnelige sykdommer, og utvikling av bedre diagnostisering og behandlinger for kvinner, siden de har egne opplevelser som motiverer denne forskningen. Samtidig oppstår problemet når forskningsmiljøet er mannsdominert, det ofte er menn som leder forskningsgrupper og organisasjoner. Når det allerede er få kvinnelige forskere, og enda færre kvinner i lederposisjoner til å bestemme at forskningsteamet skal forske på kvinnelige sykdommer, kan jeg se for meg at det blir vanskelig.

 

Hva ønsker du oppnå som forsker?
Det er kanskje klisje å si, men jeg ønsker virkelig å kunne bidra til en bedre verden. Om den framtidige forskningen min gjør at én familie kan beholde moren sin, eller at en sykdom som er vanskelig å behandle i dag kan få en mer effektiv behandling i fremtiden, da har jeg nådd ett av mine hensikter i livet.

IMG_3916.jpg

Kontakt