Kvinner har en større totalbelastning gjennom livet enn menn av vold, seksuell trakassering og overgrep. Ifølge en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress sier at tilnærmet 1 av 10 norske kvinner at de er blitt utsatt for «alvorlig fysisk vold» i nære relasjoner, mens snaut 2 % av menn sier det samme. Volden kan være fysisk, psykisk, seksuell, materiell økonomisk, digital, æresrelatert eller dreie seg om menneskehandel.
Krisesentrene er sentrale både i forebyggende arbeid og med å beskytte voldsutsatte. Landets 43 krisesentre er det eneste hjelpetiltaket med særlig kompetanse på å gi beskyttelse, sikkerhet, råd og veiledning til kvinner, menn og deres barn, som blir utsatt for vold i nære relasjoner. De gir et lavterskeltilbud som ikke krever henvisning. Man kan komme rett på døra, eller få bistand fra annet hjelpeapparat til å komme for en kartlegging. Du kan få et midlertidig beskyttet botilbud eller videre dagsamtaler. Krisesentrene bistår med å knytte kontakt med øvrig hjelpeapparat; som politi, advokat, NAV, Familievernkontor, barneverntjeneste, psykisk helsevern, m.m.
Fra 1992 til 2021 har godt over 100.000 personer oppholdt seg på et av landets krisesentre. Årlig har krisesentrene i Norge ca. 20.000 henvendelser. Krisesentrene i Innlandet hadde 130 kvinner og 98 barn som beboere, i tillegg til en rekke dagbrukere og rådgivning på telefon.
Statistikk om vold i nære relasjoner er en viktig pekepinn på om menneskerettighetene ivaretas, og skal bidra til at politikere gir krisesentrene midler til drift. Mørketallene er store, og statistikken viser bare toppen av isfjellet.
Brukere av krisesenteret er ingen ensartet gruppe. Deres ulike problemer kan innebære et behov for skjerming fra hverandre. Spesielt brukere med rusavhengighet og/eller store psykiske utfordringer mangler et fullgodt botilbud, siden skjermingsenheter mangler.
Det offentlige må ta ansvar for forebygging, hjelpetiltak, finansiering og utbygging av flere og bedre bemannede krisesentre, og endring av praksis og holdninger innen politi og rettsapparat.
LO Innlandet ber politikerne om å bevilge nok penger til nye bygninger, nok ansatte og gjøre krisesentrene i stand til å gi alle brukere et fullgodt tilbud, slik Krisesenterloven pålegger.
Samfunnssikkerhet og beredskap må være det offentliges ansvar, basert på nok grunnbemanning og beredskap til å håndtere krisesituasjoner, også når krisen rammer kvinner som trenger beskyttelse.
Det er viktig å starte tidlig med holdningsskapende arbeid. Derfor må seksualitet, kjønnsroller og likestilling være temaer både i barnehagen og i skolen, og danne basis for et ikke-voldelig samfunn.
Vold, trusler og trakassering er også et arbeidsmiljøproblem som i større grad rammer kvinner enn menn. Partene i arbeidslivet må bidra til et tydeligere kjønnsperspektiv, og en bedre ivaretakelse av utsatte arbeidstakere, i arbeidet mot vold og trakassering. Hver tiende kvinne har en historie med vold eller trusler på jobb, og 4% av mennene. Dette truer kvinners helse og yrkesdeltagelse.
Voldsutsatte kvinner har lavere yrkesdeltagelse enn andre kvinner. En jobb og egen inntekt er en nøkkel til frihet og trygghet, og det må være et mål å beholde disse kvinnene i arbeid.
Uttalelsen er sendt fra LO Innlandets Familie- og likestillingapolitiske utvalg v/ Åse Kari Kobbersletten
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post