Ofte stilte spørsmål om forskuttering av sykepenger

Det er en misforståelse av hvordan ordningen faktisk fungerer.

Dette handler ikke om at arbeidsgivere låner ut penger til staten. Arbeidsgivere har allerede en lønnsforpliktelse overfor sine ansatte. Når de forskutterer sykepenger, utbetaler de lønn som de senere får refundert fra NAV.

Pengene er altså ikke en kapitalreserve bedriften ellers ville brukt til investeringer eller drift, det er midler som uansett ville gått til lønn. I tillegg dekker arbeidsgiver allerede de første 16 dagene av sykefraværet uten refusjon.

Begrepet «bank for staten» blir derfor misvisende. I praksis er dette et samspill mellom stat og arbeidsgiver, slik vi også ser i andre ordninger som for eksempel feriepenger.

Arbeidsgivere tar allerede økonomisk ansvar for sine ansatte. Det er en grunnleggende del av arbeidsforholdet at arbeidsgiver bærer kostnader knyttet til lønn og fravær, inkludert arbeidsgiverperioden på 16 dager. Forskuttering endrer ikke dette prinsippet, men forskyver tidspunktet for utbetaling før refusjon.

Samtidig tar mange arbeidsgivere allerede større økonomisk risiko for høytlønte ansatte, som ofte har full lønn under sykdom langt over folketrygdens tak på 6G.

Å sikre grunnleggende trygghet for lavtlønte arbeidstakere er derfor ikke en videreføring og ikke et brudd med systemet.

Tariffavtalene er utviklet gjennom over 100 år for å sikre rettferdighet, trygghet og likebehandling i arbeidslivet. Mange avtaler inneholder allerede forskuttering av sykepenger.

Det er heller ikke riktig at problemet primært ligger hos NAV. NAV er avhengig av korrekt informasjon fra arbeidsgiver. Når denne mangler, må sakene behandles manuelt og da tar det tid.

Ifølge NAV blir rundt 70 prosent av sykepengesøknadene behandlet automatisk og utbetalt i løpet av få dager. Det er først når opplysninger mangler eller kommer sent, at behandlingstiden øker.

Det finnes få konkrete eksempler på at dette er et reelt problem.

I deler av bransjen, særlig renhold, domineres markedet av store aktører med betydelige ressurser, både økonomisk og med tanke på personaloppfølging. Samtidig viser tall fra NAV at en stor andel av sykefraværet er kortvarig.

I 4. kvartal 2025 var rundt 65 prosent av sykefraværstilfellene avsluttet innen 16 dager, altså innenfor dagens arbeidsgiverperiode. Det betyr at det er en mindre andel tilfeller som faktisk berøres av en utvidelse til forskuttering.

Men for dem det gjelder, er forskjellen stor: enten får du lønn når du er syk eller må vente i ukevis.

For de fleste vil den administrative byrden være begrenset.

Små virksomheter har ofte få ansatte, og dermed også relativt få sykemeldinger. I tillegg er mange av prosessene digitalisert og enkle å håndtere.

Selve rapporteringen til NAV er standardisert. Oppfølging av sykefravær, tilrettelegging og personalansvar er dessuten allerede lovpålagte oppgaver som arbeidsgiver uansett må håndtere.

NAV har selv pekt på at forsinkelser ofte skyldes manuell behandling som følge av manglende informasjon. Når arbeidsgiver forskutterer, får de også et tydelig økonomisk insentiv til å sende inn korrekt dokumentasjon raskt.

I dag prioriterer NAV saker der arbeidstaker ikke får forskuttert. Det er nødvendig, men det betyr også mer dobbeltarbeid og lengre køer i systemet.

Når arbeidsgiver ikke forskutterer, får de heller ingen direkte konsekvens av å vente med å sende inn opplysningene. Konsekvensen bæres i stedet av den som er syk.

Det viktigste er derfor at arbeidstakere ikke blir skadelidende. Det kan ikke være den sykmeldtes ansvar at systemet fungerer.

Historisk har partene i arbeidslivet vært en sentral drivkraft i utviklingen av velferdsordningene.

Allerede fra 1930-tallet har en form for sykelønn vært vanlig i mange tariffavtaler. Sykelønnsordningen ble utviklet gjennom tariffavtaler før den ble lovfestet i 1978. Da gikk den fra å gjelde noen grupper, til å omfatte alle.

Dette handler derfor ikke bare om økonomi, men om hvilket arbeidsliv vi ønsker.

LOs utgangspunkt er enkelt: Alle arbeidstakere skal ha trygghet for inntekt ved sykdom, uavhengig av bransje, stilling eller lønnsnivå. Når enkelte grupper fortsatt ikke har forskuttering, innebærer det en forskjellsbehandling som bryter med dette prinsippet.

Og i bunn ligger det et enkelt spørsmål:

Skal regningen for sykdom sendes til dem som har minst eller har arbeidsgiverne, som har ressursene et ansvar for arbeidsforholdene som påvirker sykefraværet?