Det er lite debatt i fagbevegelsen om Arbeidsrettens funksjon og sammensetning. Viktige seire blir selvfølgelig feiret på fagforeningskontorene og behørig dekket i fagbladene. Tapene blir sjeldent analysert – bortsett fra en og annen kommentar fra vonbrotne tillitsvalgte om «klassedomstol».
Min bakgrunn for å mene noe om dette, er forholdsvis ubetydelig. Jeg har vært LOs første vara som dommer i Arbeidsretten fra 2011 til 2020. Før dette var jeg leder i Norsk Transportarbeiderforbund fra 1996 til 2009.
I løpet av mine mange år som tillitsvalgt i fagbevegelsen har også jeg hatt mine tap og seire i Arbeidsretten. Men det var kun som ung og mer radikal at jeg var tilbøyelig til å bruke begrepet klassedomstol.
Bakgrunnen var at i 1976 ble Linjegods-streiken, som jeg var med på å lede, dømt tariffstridig og ulovlig, og de streikende ble kollektivt dømt til å betale arbeidsgiverforeningens og Linjegods’ saksomkostninger med to tusen kroner (ARD-1976-84). Det var en nyttig erfaring å ta med seg da jeg mange år senere ble LOs første vara som dommer i Arbeidsretten. Ideelt sett burde alle dommere ha en viss «kriminell» bakgrunn, slik at de husker at juss og moral ikke alltid er det samme.
I dag er det meningsløst å kalle Arbeidsretten for en klassedomstol. Men historisk har det noe for seg. Lovverket – ikke minst tukthuslover i kombinasjon med voldgift og statens aktive beskyttelse av streikebrytere på 1920- og 1930-tallet – demonstrerte at Arbeidsretten ble brukt som et verktøy i de borgerlige partienes offensiv mot arbeiderbevegelsen.
Heller ikke i dag kan Arbeidsrettens funksjon vurderes uavhengig av det samfunnet den fungerer i. Fagbevegelsen står sterkt. Tariffavtalene skaper langt på vei sivilisasjon i arbeidslivet, og holder jungelens lov utenfor. Men makta i arbeidslivet er ikke rettferdig fordelt. Hver eneste dag kan tillitsvalgte på arbeidsplassene oppleve at eierskap og styringsrett trumfer fagforeningenes kollektive kraft. Bedriftsdemokratiet oppleves i mange bedrifter som en stor vits. Og forskjellene i samfunnet blir større – på tross av 1. maitalenes mange løfter om en annen utvikling.
Av og til hevder tillitsvalgte eller advokater som har tapt en sak i Arbeidsretten, at «Arbeidsretten er uberegnelig» - i betydningen at tapet kom overraskende. Slik er det muligens.
Rettstvistene starter oftest på en arbeidsplass. Lokalt er partene uenige om hvordan en tariffbestemmelse skal forstås. Tvisten bringes opp i fagforbundet, som tar saken opp med sin motpart i arbeidsgiverforeningen. Tvisteforhandlinger fører ikke til enighet. Saken tas opp i forhandlinger mellom LO og NHO eller en av de andre hovedorganisasjonene, men heller ikke her blir det enighet, og fagforbundet ber LO prøve saken for Arbeidsretten. På dette tidspunktet har det som regel gått prestisje i saken på begge sider, noe som kan føre til at evnen til å se svakheter ved egen argumentasjon svekkes. For LOs juridiske avdeling er det uansett vanskelig å si nei til en tvistesak som medlemsforbundet sterkt ønsker skal prøves for Arbeidsretten, selv om saken kanskje ikke er den beste. Slik er det nok sikkert også i NHO.
En sjelden gang har jeg som dommer tenkt at LO har brakt en altfor dårlig sak inn for retten: Årsaken til dette tror jeg må være at arbeidstakersiden mangler en «djevelens advokat». Under den katolske kirkens kanoniseringsprosesser (helligkåringer) var det fram til 1983 hans oppgave å legge fram argumenter og eventuell dokumentasjon til fordel for det motsatte synet, at vedkommende ikke burde bli helgen. På samme vis burde LO-sida sørge for at alle saker blir kritisk vurdert før stevningen sendes til retten. Kan LO legge fram overbevisende dokumentasjon i saken? Er arbeidstakersiden egentlig tjent med at denne saken prøves i retten, eller bør den bli forsøkt løst ved neste tariffoppgjør?
Leif Sande, tidligere forbundsleder i Industri Energi, har sagt at han likte tapssakene best, for disse sakene viste at forbundet sto på for medlemmene også når saken var dårlig. Ikke alle er enig i det.
Arbeidsrettens oppgave er å fastlegge hva partene har avtalt. Hva som framstår som rettferdig eller urettferdig for partene, er egentlig helt uvesentlig for Arbeidsretten. Det er tariffpartene i fellesskap som eier tariffavtalene og har tolkningsmonopolet. Hva mente partene med denne formuleringen? Hva ble forutsatt? Hvis partene ikke er enige, kan en langvarig og entydig praksis gi veiledning. Men heller ikke dette gir alltid en sikker konklusjon, og Arbeidsretten vil i sine dommer ta utgangspunkt i en fortolkning av avtalens ordlyd. Her faller jeg for fristelsen til å sitere en dom fra ARD 1934-62: «Påstand står mot påstand. Arbeidsretten kan ikke bygge mer på fremstillingen fra den ene part enn fra den annen, og må derfor holde sig til ordlyden».
Av og til kan man bli forbauset over hvor lite partene husker av hva som ble sagt i de siste, intense forhandlingene om en tariffavtale. Samtidig kan jeg av egen erfaring skjønne at det er slik. Formuleringen som det tvistes om, ble kanskje lagt på bordet en sein nattetime etter intense forhandlinger og mange utspill på begge sider i en langvarig mekling. For å unngå konflikt prøver partene å kompromisse. Og så kommer man opp med en løsning i siste minutt – gjerne på tomannshånd mellom forhandlingslederne – en formulering som partene seinere er sterkt uenige om.
Enkelte partsrepresentanter eller vitner har i retten vært så blottet for hukommelse om hva som ble diskutert i en meklingsinnspurt at jeg har blitt fristet til å tenke at her må det muligens foreligge en eller annen form for tidlig demens. Mer alvorlig er at mange fagforbund har få faste rutiner for å ta notater fra alle forhandlinger og sørge for lagring av alle forhandlingsutspill og andre dokumenter som kan få betydning i framtida. I retten kan dette framstå som lite tillitvekkende. Og det gjør det i alle fall ikke enklere den dagen man tvistes i Arbeidsretten.
Det er alminnelig enighet om at LOs juridiske avdeling har meget dyktige og kompetente advokater. Det arbeidsrettslige fagmiljøet i LO er det beste i hele landet. Og det skulle da også bare mangle.
En digresjon: Avdøde og sin tid legendariske LO-advokat Karl Nandrup Dahl fortalte meg en gang på 90-tallet at da han i 1972 søkte jobb som advokat i LO, fikk han beskjed om at søknaden kun behøvde å inneholde to setninger: «Jeg søker jobb som advokat i LO. Jeg er medlem av Arbeiderpartiet».
Partibok-kravet ble praktisert helt fram til 1986, da LO ansatte tre advokater som alle lå politisk til venstre for DNA. Men det skjedde ikke uten motstand i Sekretariatet, som den gang hadde ansettelsesmyndigheten. Einar Stueland, som var en fremragende advokat på ytre venstre fløy, måtte søke flere ganger før han ble ansatt, med dissens. Etter 1986 har det vært slik at verdiforankring og juridiske kunnskaper har vært viktigere enn partiboka. Nivået har utvilsom tjent på det.
Dommere i Arbeidsretten blir innprentet at de skal være habile og opptre uavhengig av sakens parter. De skal være «vederheftige» (arbeidstvistlovens § 36). Og dette er alle dommere - etter beste evne. Men også dommere fungerer innenfor samfunnets rammer. Vi tar med oss våre holdninger og verdier inn i retten - slipt gjennom oppvekst, utdanning, yrkesliv, inntektsforhold, vennekrets og politisk aktivitet. Eller for å sitere høyesterettsjustitiarius Tore Schei fra et foredrag han holdt 31. mars 2011, der han blant annet diskuterte rekrutteringen til Høyesterett: «Som jeg pekte på, vil dommere i sin personlighet og i sin verdiforankring være påvirket av miljøet og den delen av samfunnet han eller hun har tilhørighet i. Det vil kunne få betydning for dømmingen.»
Nettopp fordi det er slik, er Arbeidsrettens sammensetning viktig. Fagbevegelsens tillit til Arbeidsretten ville ha vært betydelig mindre hvis retten hadde framstått som en konservativ bastion. Den ville også vært betydelig mindre hvis retten ikke hadde hatt minst to dommere som var hentet fra fagbevegelsens egne rekker.
Arbeidsretten er en særdomstol tett knyttet til arbeidslivets organisasjoner og med oppgaver definert i arbeidstvistloven og tjenestetvistloven. Administrativt er domstolen underlagt Arbeids- og sosialdepartementet. Helt siden arbeidstvistloven ble vedtatt i 1915, har Arbeidsretten hatt to hovedoppgaver: å dømme i rettstvister og å slå ned tariffstridige og ulovlige arbeidskamper. I nær sagt alle saker dømmer Arbeidsretten både i første og siste instans. Og med få unntak er det bare hovedorganisasjonene som kan bringe saker inn for Arbeidsretten. Den er «tariffpartenes domstol», og er følgelig svært avhengig av tillit fra de samme organisasjonene.
Arbeidsretten har nå tre fagdommere som er embetsmenn i faste stillinger. Som hovedregel settes en sak med to av de tre faste fagdommerne, mens en tredje fagdommer som oftest hentes eller blant pensjonerte høyesterettsdommere eller fra lagmannsretten – unntaksvis også fra akademiske miljøer. Før oppnevning av faste dommere er det sikker praksis for at LO og NHO konsulteres.
De fire øvrige faste dommere (to fra arbeidstaker- og to fra arbeidsgiversiden) er såkalte legmenn, og oppnevnes av regjeringen (arbeids- og sosialdepartementet) for en periode på tre år etter innstilling fra de store organisasjonene i arbeidslivet. Det er LO og NHO som hver har to faste dommere. Men hvis Arbeidsretten skal behandle en sak hvor andre enn LO/NHO er parter, settes retten – med noen unntak - med legdommere som er oppnevnt etter innstilling disse organisasjonene
Organisasjonene dømmes altså – i alle fall delvis - av dommere som de selv har innstilt. Det gir større tillit til at alle syn blir ivaretatt. Dommernes organisasjonstilknytning fører i seg selv ikke til inhabilitet. Men en dommer vurderes som inhabil hvis han eller hun har deltatt i de forhandlingene som foranlediget tvisten som behandles.
Det framgår av arbeidstvistlovens § 36 at dommere i Arbeidsretten ikke kan være medlem av styret i en fagforening eller arbeidsgiverforening eller være fast ansatt i en slik forening. I praksis betyr dette at LOs dommere er pensjonister, og som oftest blir oppnevnt etter fylte 60 år. I motsetning til andre hovedorganisasjoner har LO og NHO en etablert praksis for at dommere ikke blir foreslått gjenoppnevnt etter fylte 70 år.
YS sin eldste varadommer ble nylig gjenoppnevnt i en alder av 80 år. Det står det respekt av. Men LO og NHO bør etter min mening holde fast ved sin aldersgrense. Alle som har fylt 70, vet at det kroppslige forfallet har startet, og at det for noen av oss kun er et tidsspørsmål før hodet følger etter.
Som andre embetsmenn i Staten har de tre faste dommerne en aldersgrense på 70 år. Pensjonerte høyesterettsdommere blir i praksis ikke gjenoppnevnt som dommere i Arbeidsretten etter fylte 80 år.
I dag er det Tor Arne Solbakken (tidligere nestleder i LO (NTL) og Unni Rasmussen (tidligere ansatt som forhandlingsleder i Fagforbundet) som er LOs faste dommere i saker som behandles etter arbeidstvistloven, mens Tone Rønoldtangen (tidligere leder for LO Stat) og Geir Bjørkli (tidligere leder for Norsk Fengsels – og friomsorgsforbund) er LOs faste dommere i saker som dømmes etter tjenestetvistloven.
I mine 13 år som forbundsleder og deltaker på møter i Sekretariatet i LO kan jeg ikke huske at oppnevning av LOs dommere i Arbeidsretten har blitt diskutert en eneste gang. Det er LOs toppledelse som innstiller til departementet – etter råd fra leder for LOs juridiske avdeling. Som i alle andre saker bestemmer «kjøttvekta». Og slik må det nødvendigvis være. Hvis de to store (Fagforbundet og Fellesforbundet) eller LOs toppledelse har aktuelle kandidater som nylig er pensjonert og som skal ha et passende verv, står de først i køen. Og tilsvarende fungerer det innenfor tjenestetvistlovens område (LO Stat). I de senere år har LO tilstrebet kjønnsbalanse ved innstilling av dommere.
Hvem LO skal ha som dommere i Arbeidsretten, egner seg ikke for avstemninger i Sekretariatet. Men Sekretariatet kan diskutere erfaringer med Arbeidsretten og oppnevninger på generelt grunnlag, slik at LO-ledelsen og forbundslederne tvinges til å tenke igjennom hvilke kvalifikasjoner som trengs. De fleste vil nok mene at enhver som har vært forbundsleder eller som har ledet en forhandlingsavdeling, er kvalifisert. Og kanskje er det også slik? Men en diskusjon skader neppe.
Det meste som behandles i Arbeidsretten, er selvsagt helt ordinære tarifftvister. Men LOs dommere kan utgjøre en forskjell i vanskelige saker. Av og til dukker det opp store, tunge og prinsipielle saker hvor utfallet ikke er gitt, og et nederlag vil være smertefullt for fagbevegelsen. LO må ha offensive dommere som kan drive debattene i domstolen, og som kan formulere gode kompromisser – eller selv skrive en dissens når det er nødvendig.
Det er meningsfylt å være en av LOs oppnevnte dommere i Arbeidsretten. Det er stort sett interessante saker. Og det er godt betalt. Min siste lønnsslipp fra Arbeidsretten fra august 2020 viste at jeg fikk betalt etter en timesats på kr. 478,- for å forberede meg til saken, og kr. 632,- per time for å sitte i retten eller i dommerkonferanser.
Avhengig av saksmengden kan det raskt bli opp mot 150 000 i året for de faste legdommerne. Det er et greit påslag på pensjonen. Eller som en av NHOs dommere sa en gang: «Det dekker mine årlige rødvinsutgifter».
Det har vært diskutert om Høyesterett har sin høyre- og venstreside blant dommerne. Har også Arbeidsretten dette? Nettstedet Rett24 hadde i 2018 en gjennomgang av avgjørelser i Arbeidsretten, og kom fram til at rettens leder, Jakob Wahl, som oftest tok dissenser til fordel for arbeidstakerne, mens rettens nestleder, Tron Løkken Sundet, gjorde det motsatte. Wahl har, som vi vet, sin bakgrunn blant annet fra LOs juridiske avdeling. Erfaringsgrunnlaget som artikkelen bygger på, var etter min vurdering ganske snevert.
Jeg har ikke behov for å mene noe i offentligheten om det Rett24 påstår – bortsett fra det helt åpenbare, at det er svært viktig at Arbeidsretten sammensettes av dommere med forskjellig bakgrunn, og at hovedorganisasjonene rådspørres ved utnevnelser. Det burde ikke være noe problem for Arbeidsretten om dommerne oppfattes som forskjellige. Det er politisk ensidighet blant dommerne som raskt vil bli et problem.
Noen avgjørelser i Arbeidsretten er sterkt omstridte. Jeg vil begrense meg til å kommentere én av dem. En av de mest omdiskuterte sakene fra de senere årene, er dommen fra 8. oktober 2014 (ARD-2014-355) som behandlet losse- og lastearbeidernes fortrinnsrett «ved bedriftens egne anlegg hvor bedriftens egne folk anvendes til lossing eller lasting» i havnene.
Dommen var enstemmig, og vil for ettertida bli stående som det endelige nederlaget for losse- og lastearbeiderne. I dommen ga Arbeidsretten langt på vei en oppskrift på hvordan arbeidsgiversiden kunne omgå tariffavtalens bestemmelser, ved å etablere «egne anlegg» eller private havner.
Jeg var vitne i saken, og ville uansett ha vært helt inhabil som dommer fordi jeg fram til 2009 var Transportarbeiderforbundets saksbehandler for havnearbeiderne. Havnearbeidernes ferd mot stupet startet allerede på min vakt.
Det var Transportarbeiderforbundet som i 2014 valgte å bringe denne saken inn for Arbeidsretten, og tapte. Året før vant forbundet en sak i Arbeidsretten om retten til å ta havnearbeidere ut i sympatistreik til fordel for krav om tariffavtale i Risavika (ARD- 2013-116).
Deretter valgte forbundet å ta havnearbeiderne i Tromsø ut i sympatistreik – en streik som først ble avsluttet etter tre år, og da med et knusende nederlag.
En av tvistesakene havnet i Høyesterett og havnearbeiderne fikk et nytt nederlag i Holship-saken i desember 2016 – en dom som er klaget inn for Menneskerettighetsdomstolen (EMD). Så lang har strategien vært feilslått og tapene mange.
En erfaring som kan gjøres av havnetvistene er at boikott som primæraksjon kan være et lite effektivt kamptiltak sammenlignet med streik og arbeidsnedleggelse, som er den vanlige aksjonsform ved arbeidskonflikter
Havnearbeidernes tariffmotpart i NHO har over en årrekke opparbeidet seg en betydelig irritasjon over tariffsystemet i havnene. De har ment at systemet var avleggs og modent for skraphaugen, og at det ga havnearbeiderne alt for mange rettigheter og alt for høy lønn.
Men de samme arbeidsgiverrepresentantene har vært helt uvillige til å sette hardt mot hardt i et tariffoppgjør. De var rett og slett feige. Redningen for arbeidsgiverne kom først da Transportarbeiderforbundet tok «egne anlegg-saken» inn for Arbeidsretten.
For Arbeidsretten, som har behandlet flere havnesaker, må det ha vært åpenbart at tariffsystemet i havnene var overmodent for revisjon, og at partene ikke var i stand til å finne løsninger selv. Det er det faktisk ganske mange i LO som også har ment.
Mitt poeng er: Det kan ikke være Arbeidsrettens oppgave å avskaffe et tariffsystem fordi det oppfattes som urimelig. Hvis likeverdige og profesjonelle tariffparter ikke evner å forhandle fram endringer, må de leve med det som er avtalt, selv om det er urimelig for en av partene. Sett med arbeidsgivernes øyne er for øvrig enhver tariffavtale ganske urimelig, fordi den både er kostnadsdrivende og griper sterkt inn i styringsretten.
I den nevnte saken fra 2014 oppsummerer Arbeidsretten (avsnitt 62) at den falt ned på et resultat «på grunnlag av ordlyd, tariffpraksis og reelle hensyn». Jeg er av en helt annen oppfatning om ordlyd og tariffpraksis.
Men det jeg først og fremst reagerer negativt på, er bruken av «reelle hensyn» i denne sammenhengen, hvor begrepet brukes som kamuflerende ordbruk for rimelighetshensyn. Arbeidsretten synes ikke at det er rimelig å tolke ordlyd og tariffpraksis til arbeidstakernes fordel – at de skulle opprettholde sitt tariffsystem.
Dommen viser at Arbeidsretten noen ganger klarer å komme frem til en «ønsket løsning», selv om resultatet ikke så lett lar seg forene med avtalens ordlyd, forhistorie eller historiske bakgrunn (ILO konvensjoner).
I Høyesterett legges det ganske ofte vekt på «reelle hensyn» - av og til i direkte motstrid med lovens ordlyd. Årsaken kan være at tida har løpt fra lovbestemmelsen slik at den ikke lenger er tilpasset vår tid.
Men Arbeidsretten har ingen politisk funksjon og tariffavtaler åpner i mindre grad enn lovgivning for brede rimelighetsvurderinger. Arbeidsretten skal ikke drive med politikk. Den skal ikke overta tariffpartenes ansvar for å endre tariffavtaler eller bestemmelser – heller ikke når tida har løpt fra avtalen. Rimelighetsbetraktninger bør ha en sterkt begrenset betydning ved tariffavtaletolkning.
Regjeringen har nylig satt ned et ekspertutvalg som skal vurdere organiseringen av Arbeidsretten. Utredningen skal være ferdig innen 1. mars 2021. Av mandatet framgår det at utvalget blant annet skal vurdere Arbeidsrettens administrative tilknytning, ordningen for utnevning og oppnevning av dommerne og Arbeidsrettens sammensetning i den enkelte sak.
Departementet legger i utgangspunktet til grunn at ordningen med at retten skal ha dommere som er oppnevnt etter ønske fra arbeidstakerforeninger og arbeidsgiverforeninger videreføres. Prosedyren for oppnevning for øvrig kan imidlertid vurderes. Det samme gjelder oppnevningsordningen for varadommere.
Av en artikkel i Rett24 framgår det at leder for LOs juridiske avdeling, Atle Sønsteli Johansen, mener utredningen er en bestilling fra NHO. Dette er noe regjeringen og NHO egenhendig bestemmer.
Det er vanskelig å skjønne hva NHO er ute etter. Min teori er at NHO irriterer seg over en eller annen dommeransettelse. De er langsinte der i gården, selv etter at skiltet som stod ved inngangsdøra i Kristian August gate ble fjernet. - «Her gives ikke ved dørene.»
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post