Vi trenger en realistisk dimensjonering av fremtidens helse- og omsorgstjeneste.
Denne uken var det høring på stortingsmeldingen Helsepersonellplan 2040.
For LO er det et mål at vi skal ha universelle og fellesfinansierte velferdsordninger som skal sikre alle lik tilgang etter hvilke behov de har. Samtidig jobber det flere hundre tusen arbeidstakere i helse-, omsorgs- og sosialtjenestene. I tillegg må det en rekke arbeidstakere som rengjør, lager mat, drifter IT-systemer, logistikk og transport til, for at tjenestene skal bli fullverdige og gode. Derfor er det også viktig at velferdstjenestene er gode arbeidsplasser.
Regjeringens plan er god, men for at den skal få effekt, er det viktig at alle disse yrkesgruppene involveres i endringsprosessene.
I tillegg er det to sentrale premisser det er verdt å utfordre. Det første er at regjeringen legger til grunn at helse- og omsorgssektorens andel av arbeidsstyrken ikke kan øke vesentlig, og det andre er at den omstillingen som skisseres i hovedsak skal skje innenfor eksisterende økonomiske rammer.
Fremtidens helse- og omsorgstjenester må imidlertid utformes innenfor realistiske rammer. Dersom de økte behovene i befolkningen skal møtes på en forsvarlig måte, må Stortinget være forberedt på å både øke bevillingene òg akseptere at en større andel arbeidstakere skal jobbe innenfor disse tjenestene.
Når befolkningen blir eldre, vil deres ønsker og behov endre seg. At det offentlige skal imøtekomme disse behovene, er både lovpålagt og politisk nødvendig.
Arbeidskraft er en knapp ressurs som må benyttes der den er mest etterspurt. Det kan ikke være sånn at denne delen av offentlig sektor må vente til alle andre har forsynt seg av arbeidskraften, før de får dekket sine, og dermed befolkningens, behov og ønsker om mer helse- og omsorgstjenester.
Å ha flere ansatte og løse flere og mer komplekse behov i befolkningen, vil også kreve mer finansiering. Alternativet vil innebære økt egenbetaling, økt privatisering eller kraftig redusert kvalitet i tjenesten. Vi kan ikke planlegge for en underdimensjonering av offentlig helse- og omsorg.
Det er selvsagt alltid viktig å jobbe for effektiv ressursbruk, men det er lite som tyder på at produktivitetsvekst alene vil være tilstrekkelig til å møte det økende behovet.
Et av punktene LO vil prioritere for å sikre en bedre tjeneste er, i tillegg til å rekruttere, også å beholde ansatte. For mange forlater sektoren tidlig eller blir uføre før pensjonsalder. Økt bemanning kan redusere presset og gjøre det lettere å stå lenger og i hel stilling. Gode arbeidsvilkår, gode etter- og videreutdanningsmuligheter, hele og faste stillinger vil kunne redusere frafall, sykefravær og turnover.
Vi må se flere yrkesgrupper i sammenheng. Norge har flest leger og sykepleiere per innbyggere i Europa, men færre helse- og omsorgsarbeidere med fagbrev enn mange andre. Det har ført til at leger og sykepleiere har gjort mange oppgaver andre yrkesgrupper kunne ha gjort. Det er viktig å bruke lavest mulig kompetansenivå til oppgavene som skal utføres, så lenge kvalitet og pasientsikkerhet ivaretas. SSBs framskrivinger av personellbehovet, omfatter for eksempel ikke sosionomer og barnevernspedagoger som kan bidra til å redusere tilbakefall og avlaste andre yrkesgrupper, dersom de blir gitt de relevante oppgavene. Det er dessuten stor variasjon i hvilke yrkesgrupper det vil være mangel på og ikke.
Figur: Tabellen viser forskjellen mellom framskrevet tilbud (SSB, 2026, tabell 6.2) og etterspørsel etter helsepersonell i referansebanen (SSB, 2026, tabell 6.1), målt som prosent av den framskrevne etterspørselen. Negative tall betyr at etterspørselen er større enn tilbudet (mangel på arbeidskraft), mens positive tall betyr at tilbudet er større enn etterspørselen (overskudd på arbeidskraft).
Vi må unngå privatisering. Behov må styre hvem som får hjelp når, ikke evnen til å betale selv. Dårlig kvalitet på det offentlige tilbudet kombinert med økt bruk av private helseforsikringer og private tilbydere, kan rokke ved dette prinsippet. Privatisering kan også svekke kapasiteten i det offentlige, både gjennom såkalt fløteskumming og ved at det oppstår dobbeltkapasitet. Økt privat aktivitet skaper ikke flere ansatte, men svekker kapasiteten i den offentlige helse- og omsorgstjenesten ved å trekke til seg personellgrupper det allerede er mangel på.
Dette betyr ikke at vi løser bemanningsutfordringene i helse- og omsorg ved å kaste penger på sektoren. Der det er reell personellmangel eller andre flaskehalser, vil mer penger kunne føre til overbudskonkurranse for enkeltyrker som kan legge press på frontfagsmodellen og den generelle prisveksten. Derfor må andre strukturelle faktorer som arbeidstid, utdanningskapasitet, heltidsproblematikk og oppgavedeling løses først.
Hele høringen samt konkrete innspill til ulike punkter i planen kan du lese her: LO ber regjeringen prioritere helsepersonell | Landsorganisasjonen i Norge
I sin spalte i Klassekampen skriver LO-økonom Marie Storli: I EU sies det den norske regjeringen ikke vil si høyt: Vi kan ikke regulere oss ut av boligkrisa. Les Vanlige folks hus.
Her kan du lese rapport fra forrige ukes arrangement om konkurranse i banknæringen.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post