Uttalelser fra LOs regionkonferanse dag 1

Forslag 1

Forslagstiller: LO i Indre Østfold

Sentraliseringens pris – hva skjer med de mindre byene?

Østfold opplever et stadig ønske om sentralisering av arbeidsplasser. Offentlige tjenester, utdanningstilbud og investeringer samles i de største byene. Mens dette ofte begrunnes med effektivitet og økonomisk vekst, får utviklingen store konsekvenser for mindre byer og lokalsamfunn.

Når arbeidsplasser, sykehusfunksjoner, studietilbud eller offentlige kontorer flyttes til større byer, forsvinner ikke bare arbeidsplassene. Det påvirker hele lokalsamfunnet. Færre arbeidsplasser gir mindre tilflytting, lavere skatteinntekter og redusert aktivitet for lokale butikker, kulturtilbud og næringsliv. Særlig bekymringsfullt er det når unge mennesker må flytte for å ta utdanning eller finne arbeid. Mange kommer aldri tilbake. Resultatet er en stadig eldre befolkning i mindre byer og distrikter, samtidig som de største byene vokser. Dette skaper en ubalanse som på sikt kan svekke både lokaldemokratiet og samfunnsutviklingen utenfor de største byene.

Sentralisering handler også om tilgang til tjenester. Når politi, NAV-kontor, passkontor, sykehustilbud eller andre offentlige funksjoner blir mer sentralisert, får innbyggerne lengre reisevei til nødvendige tjenester. For mange, spesielt eldre, personer med funksjonsvariasjon og familier med begrensede ressurser, innebærer dette en betydelig belastning.

Samtidig ser vi at også kollektivtilbudet i Østfold blir stadig mer sentralisert. De største satsingene skjer rundt de største byene, mens innbyggere i områder som Indre Østfold, Marker og Skiptvet har få reelle alternativer til bilen, særlig på kveldstid og i helgene. Når det blir vanskelig å komme seg til arbeid, utdanning, kulturtilbud eller fritidsaktiviteter uten egen bil, bidrar dette til å forsterke forskjellene mellom sentrale og mindre sentrale deler av fylket. Et godt kollektivtilbud handler ikke bare om transport, men om muligheten til å delta i samfunnet på like vilkår.

Mindre byer spiller en viktig rolle i norsk verdiskaping. Mange av landets naturressurser, industribedrifter og eksportnæringer ligger utenfor de største byene. Derfor bør politiske beslutninger bidra til å styrke hele landet, ikke bare vekstområdene. Desentralisering av arbeidsplasser, investering i samferdsel og kollektivtilbudet, digitale tjenester og lokale utdanningstilbud kan bidra til at flere velger å bo og arbeide der de har tilhørighet.

Målet må ikke være å stoppe utviklingen i de store byene, men å sikre at veksten kommer hele fylket til gode. Et sterkt fylke trenger både levende storbyer og livskraftige småbyer. Når mindre byer svekkes, taper vi ikke bare arbeidsplasser og innbyggere – vi mister også lokal kompetanse, kultur, fellesskap og viktige byggesteiner i det norske samfunnet.

Et land bygges ikke bare fra sentrum. Det bygges også fra lokalsamfunnene som hver dag skaper verdier, arbeidsplasser og tilhørighet. 

LOs regionkonferanse i Østfold mener:

·       Stopp ytterligere sentralisering av statlige, kommunale og fylkeskommunale arbeidsplasser.

·       Bevar og styrk offentlige tjenester i mindre byer.

·       Invester i utdanning og læreplasser i hele fylket også småbyer og lokalsamfunn.

·       Prioriter samferdsel og digital infrastruktur som knytter regionene sammen.

·       Gi unge reelle muligheter til å bo, arbeide og etablere seg tilbake der de kommer fra.

 

 

Forslag 2

Forslagstiller: LO Halden

Rammevilkårene for norsk industri svekkes – regjeringen må handle nå

Norsk industri har gjennom generasjoner vært bygget på kompetente fagarbeidere, norske råvarer, stabile rammevilkår og tilgang på konkurransedyktig kraft. Dette har skapt eksportinntekter, arbeidsplasser og sterke lokalsamfunn i hele landet.

I Industrimeldingen «Industrien – konkurransekraft for en ny tid», lagt fram i mars 2025, slår regjeringen fast at den vil føre en aktiv nærings- og industripolitikk som skal bidra til gode, forutsigbare og stabile rammevilkår. Regjeringens første industripolitiske hovedprioritering er at industrien skal ha tilgang på ren og rimelig kraft.

Utviklingen utfordrer nå disse ambisjonene. Kraft- og nettkostnadene øker betydelig, konkurransen om tilgjengelig kraft skjerpes, og endringer i europeisk regelverk og norske rammevilkår svekker konkurransekraften. Det er ikke ett enkelt rammevilkår som avgjør om industrien kan investere, utvikle og produsere videre i Norge. Det er summen.

I Østfold ser vi dette konkret ved Norske Skog Saugbrugs, men utfordringen gjelder langt bredere for kraftforedlende og internasjonalt konkurranseutsatt industri. Saugbrugs og Skogn mister fra 2026 vederlagsfrie klimakvoter som følge av 95-prosentregelen i EUs kvotesystem. Klima- og miljødepartementet anslår verdien av den tidligere tildelingen til Saugbrugs og Skogn samlet til rundt 120 millioner kroner årlig.

Samtidig øker kostnadene ved nettet. Statnetts forbrukstariff øker fra 135 kr/kW i 2026 til 330 kr/kW i 2027, og den historiske avkortningen for stort industriforbruk skal gradvis reduseres fra 50 til 20 prosent.

Konkurransen om kraft og nettkapasitet blir også hardere. En fersk rapport fra NTNU og SINTEF peker på at datasentre kan ha høyere betalingsvilje for kraft enn kraftforedlende industri. I rapportens tallgrunnlag utgjør datasentre over halvparten av effekten i Statnetts kapasitetskø. Datasentre har viktige funksjoner i et digitalt samfunn, men høyest betalingsvilje er ikke nødvendigvis det samme som størst langsiktig verdiskaping, flest arbeidsplasser eller sterkest industrielle verdikjeder.

Regjeringen peker med rette på mer kraftproduksjon og mer nett som viktige deler av løsningen. Men dette tar tid. NVE forventer at norsk kraftbalanse svekkes fra rundt 22 TWh i 2023 til rundt 7 TWh i 2030 i et normalår, mens den større veksten i kraftproduksjonen først ventes etter 2030. 

Eksisterende industri kan ikke vente til etter 2030 på at rammevilkårene igjen skal bli konkurransedyktige.

Kraftpriser, nettkostnader og usikkerhet påvirker investeringsbeslutninger allerede nå. Dersom produksjon, fagmiljøer og industrielle verdikjeder først forsvinner, er de svært krevende å bygge opp igjen når ny kraft og nytt nett står ferdig.

Norge trenger derfor både mer kraft for framtiden og tiltak som bygger bro fram til den nye kraften faktisk er tilgjengelig.

 

LOs regionkonferanse i Østfold krever at:

·       Regjeringen sikrer at summen av rammevilkårene for norsk industri er konkurransedyktig, og setter inn tiltak når kraft- og nettkostnader, endringer i regelverk og sterkere internasjonal konkurranse samlet svekker konkurransekraften.

·       Regjeringen må etablere et sterkere industrikraftregime som sikrer kraftforedlende og internasjonalt konkurranseutsatt industri langsiktige, forutsigbare og konkurransedyktige kraftvilkår, blant annet gjennom langsiktige kraftavtaler, mens ny kraft og nytt nett bygges ut.

·       Statkraft, statlige garantiordninger og andre tilgjengelige virkemidler må brukes aktivt for å sikre langsiktige industrikraftavtaler, og utviklingen i nettariffene må ikke få undergrave konkurransekraften til eksisterende kraftforedlende og internasjonalt konkurranseutsatt industri.

 

 

Forslag 3

Forslagstiller: LO Halden

Sikre legemiddelberedskap og industriarbeidsplasser i Østfold

LOs regionkonferanse i Østfold mener staten må ta et større ansvar for å sikre norsk legemiddelberedskap. Pandemien, krigen i Europa og en mer urolig sikkerhetssituasjon har vist hvor sårbart Norge er når viktige medisiner og råvarer produseres langt unna våre egne grenser. Selvforsyningsgraden må økes.

Norge har kunnskapsmiljøer i verdensklasse innen medisinsk forskning, legemiddelproduksjon, livsvitenskap og industrielle prosesser. Østfold er en viktig del av dette. Staten må derfor etablere et tettere og mer forpliktende samarbeid med produksjonsbedrifter som Halden Pharma. Bedriften har kompetansen, infrastrukturen og erfaringen som trengs for å produsere viktige legemidler etter strenge kvalitetskrav.

Det finnes gode virkemidler for forskning og produktutvikling, men det er vanskeligere å få støtte til oppskalering, kommersialisering og industriell produksjon i Norge. Staten og helsevesenet må bruke sin innkjøpsmakt til å utvikle norsk helseindustri og sikre produksjonskapasitet, kompetanse og arbeidsplasser i Østfold.

LOs regionkonferanse i Østfold mener det bør etableres en trepartsarena for norsk legemiddel-, vaksine- og råstoffproduksjon. Staten må også inngå langsiktige beredskapsavtaler med aktuelle industribedrifter, slik at nødvendig kapasitet opprettholdes og produksjonen raskt kan økes eller legges om ved pandemi, krig eller forsyningssvikt.

Legemiddelberedskap kan ikke bygges når krisen oppstår. Samarbeid med bedrifter som Halden Pharma handler derfor om mer enn lokale industriarbeidsplasser. Det handler om nasjonal trygghet, tilgang til livsviktige medisiner og Norges evne til å ta vare på befolkningen når det virkelig gjelder.

Bakgrunn og begrunnelse

Dette er en oppfølging og videreutvikling av LO Kongress vedtak. 
Norge er ikke godt nok forberedt når det kommer til medisiner hvis det kommer en ny stor krise. 
Under koronapandemien var det flere land som holdt igjen medisiner og råvarer til medisiner for å sikre seg og sine. En grunn til at vi fikk vaksinen så fort var fordi Sverige hjalp oss, vi kan ikke stå i en slik situasjon igjen.

Derfor må uttalelsen vedtas

 

Forslag 4

Forslagstiller: Fagforbundet Østfold – FO Viken.

Kriminelle og useriøse aktører må ut av barnevernet.

LO Østfold Regionkonferanse ser med stort alvor på avsløringene om at kriminelle nettverk er involvert i drift av barnevernstjenester. Norge må unngå svenske tilstander i velferden og sikre at barnevernet og andre sentrale velferdstjenester drives av det offentlige.

A-krimsenteret i Tønsberg har avdekket koblinger mellom kriminelle nettverk og private virksomheter som leverer barnevernstjenester. Personer med tilknytning til kriminelle miljøer har eierroller, lederansvar eller er ansatt i selskaper som driver barnevernsinstitusjoner. Barn har vært plassert i tilbud kontrollert eller drevet av personer med kriminell bakgrunn.

A-krimsenteret advarer også om at offentlige midler kan havne i kriminelle pengestrømmer, og at sårbare barn risikerer å komme i kontakt med voksne som kan rekruttere eller påvirke dem inn i kriminelle miljøer.

Disse avsløringene viser hva som står på spill når samfunnet overlater omsorgen for de mest sårbare barna til kommersielle aktører. Fagforbundet har i mange år advart mot konkurranseutsetting og anbud innen barnevern og andre velferdstjenester. Profittjakt, oppsplitting av ansvar og manglende innsyn svekker kontrollen og kan gå ut over både brukerne og fellesskapets ressurser.

Rapporten Det svenska tillståndet i välfärden viser hvordan profittfinansiert velferd kan tiltrekke seg kriminelle aktører. I barnevernet er risikoen særlig alvorlig. Her kan kriminelle både få tilgang til offentlige midler og samtidig få nær kontakt med barn i en svært sårbar situasjon.

Barnevern skal verken være en inntektskilde eller en rekrutteringsarena for kriminelle miljøer.

Derfor er løsningen mer enn strengere kontroll. Norge trenger et sterkt, offentlig institusjonsbarnevern med kapasitet, kompetanse og langsiktighet. Institusjonsbarnevernet bør eies og drives av staten, med ideelle aktører som et begrenset supplement.

Barnevernsinstitusjonene må ha tilstrekkelig bemanning, bred faglig kompetanse og ressurser til å møte barnas ulike behov. Målet må være at institusjonen tilpasses barnet, ikke at barnet må flyttes fordi systemet mangler kapasitet.

Barn som har opplevd utrygghet trenger stabile relasjoner, kontinuitet og trygge voksne som blir værende. Det krever flere og bedre offentlige institusjonsplasser nær der barna bor.

 

De mest sårbare barna fortjener et barnevern bygget på omsorg, kvalitet og langsiktige relasjoner, ikke på anbud, profitt og skiftende eiere. Når barn har opplevd svikt og utrygghet, er det fellesskapets ansvar å møte dem med trygghet og stabilitet.

LO Regionkonferanse mener at dette ansvaret ikke kan overlates til markedet. Det må ligge hos fellesskapet.

 

 

Forslag 5

Forslagstiller: Fagforbundet Østfold

Norge kan ikke tjene på okkupasjon

LO Østfold regionkonferanse krever at Norge fører en konsekvent politikk mot Israels ulovlige okkupasjon av Palestina.

Regjeringens forslag til lov om handelsforbud med de israelske bosettingene er et skritt i riktig retning, men det er ikke nok. Lovforslaget rammer bare en svært begrenset del av virksomheten som holder okkupasjonen i gang, og følger ikke opp Stortingets vedtak om å stanse næringsvirksomhet som bidrar til Israels ulovlige okkupasjon.

Ingen skal kunne tjene penger på stjålet land, stjålne naturressurser eller brudd på folkeretten. Derfor må Norge forby handel, investeringer og forretningsforbindelser med selskaper som medvirker til okkupasjonen av palestinske områder.

Samtidig kan vi ikke akseptere at Oljefondet investerer hundrevis av milliarder kroner i selskaper som leverer våpen, teknologi og tjenester til en okkupasjon som FN og en rekke internasjonale organisasjoner har fordømt. Norske fellesskapsmidler skal ikke brukes til å støtte krig, okkupasjon eller menneskerettighetsbrudd.

Mens folkemordet fortsetter og palestinere fratas land, hjem, frihet og framtid, kan ikke Norge nøye seg med symbolske tiltak. Vi har et ansvar for å handle.

LO Østfold regionkonferanse krever derfor at Norge:

·       Innfører et reelt forbud mot handel og næringsvirksomhet som bidrar til Israels ulovlige okkupasjon.

·       Trekker Oljefondet ut av selskaper som medvirker til okkupasjon, apartheid, krigsforbrytelser og brudd på folkeretten.

·       Innfører full våpenembargo mot Israel.

·       Suspenderer frihandelsavtalen med Israel så lenge folkeretten brytes.

·       Arbeider aktivt internasjonalt for å sikre palestinernes rett til frihet, selvbestemmelse og en egen stat.

 

Fagbevegelsen har alltid stått på de undertryktes side. Når folkeretten brytes, sivile rammes og et folk nektes sine grunnleggende rettigheter, kan vi ikke være tause.

LO Østfold regionkonferanse står i solidaritet med det palestinske folket og støtter boikott, desinvesteringer og sanksjoner mot okkupasjonen inntil folkeretten respekteres og palestinernes rettigheter er sikret.

Solidaritet kjenner ingen grenser. Frihet for Palestina. 

 

Forslag 6

Forslagstiller: Fagforbundet Østfold

Norsk Folkehjelp viser ryggrad – LO Østfold står bak

LO Østfold regionkonferanse støtter fullt ut Norsk Folkehjelps beslutning om å si nei til amerikanske bistandsmidler når prisen er å gi avkall på arbeid for likestilling, mangfold og menneskerettigheter.

Norsk Folkehjelp har trukket en klar grense: Menneskeverd er ikke til salgs. Solidaritet kan ikke kjøpes. Når USA forsøker å bruke bistandsmidler til å presse fram politiske og ideologiske innrømmelser, velger Norsk Folkehjelp å stå fast på sine verdier. Det fortjener respekt og støtte.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens egen solidaritetsorganisasjon. Gjennom generasjoner har organisasjonen ryddet miner, reddet liv og stått på de undertryktes side verden over. Når organisasjonen forsvarer retten til å arbeide for likestilling og mangfold, forsvarer den også grunnleggende faglige og demokratiske verdier.

LO Østfold regionkonferanse avviser enhver utvikling der sterke økonomiske aktører skal kunne diktere hvilke rettigheter det er lov å kjempe for. Humanitær bistand skal redde liv, ikke brukes som pressmiddel for å begrense frihet, likestilling og inkludering.

Vi vet at beslutningen får store konsekvenser. Viktige prosjekter mister finansiering, og ansatte kan rammes. Likevel er det nettopp i slike situasjoner verdier settes på prøve. Norsk Folkehjelp har valgt prinsipp framfor penger. Det er et modig valg.

LO Østfold regionkonferanse står skulder ved skulder med Norsk Folkehjelp i kampen for solidaritet, menneskerettigheter, likestilling og mangfold.

Vi oppfordrer fagforeninger, tillitsvalgte og medlemmer i hele Østfold til å vise sin støtte, bidra økonomisk og være med på å sikre at Norsk Folkehjelp kan fortsette sitt livsviktige arbeid.

Når grunnleggende rettigheter utfordres, er nøytralitet ikke et alternativ. LO Østfold står sammen med Norsk Folkehjelp.

 

Forslag 8

Forslagstiller: Fellesforbundet

Ingen algoritme skal være sjefen din

Kunstig intelligens kommer til å forandre arbeidslivet. Det skjer allerede.

For oss i fagbevegelsen er ikke ny teknologi noe nytt. Ny teknologi har gjort industrien mer produktiv, arbeidsplassene sikrere og mange tunge jobber lettere.

Vi er for teknologi som gjør arbeidslivet bedre.

Men vi godtar ikke at KI brukes til å ta makt fra arbeidsfolk.

2. oktober inngikk regjeringen, LO og de andre hovedorganisasjonene en ny avtale om kunstig intelligens i arbeidslivet. Avtalen slår fast at den norske modellen skal ligge til grunn når KI tas i bruk, og at ansatte og tillitsvalgte skal involveres.

Det er bra.

Men fine ord i en avtale er ikke nok. Kampen kommer ute på arbeidsplassene.

For KI handler ikke bare om ChatGPT og kontorarbeid. KI og algoritmer kan brukes til å planlegge arbeidstid, fordele arbeidsoppgaver, måle produktivitet, kontrollere ansatte og påvirke beslutninger som tidligere ble tatt av mennesker.

Forskning bestilt av regjeringen viser at algoritmisk styring kan føre til høyere arbeidspress, mindre selvbestemmelse og svekket faglig skjønn dersom teknologien innføres uten tilstrekkelig medvirkning.

Det må fagbevegelsen ta på alvor.

I Østfold har vi industri, bygg og anlegg, verksteder, transport, hotell og servering og en rekke andre bransjer som vil bli berørt av den teknologiske utviklingen. Samtidig har Østfold sterke miljøer innen kunstig intelligens, robotteknologi og avansert produksjon.

Vi skal være med på den utviklingen. Men vi skal også være med og bestemme hvordan den skjer.

En algoritme skal ikke bestemme arbeidstempoet ditt uten at noen kan forklare hvordan. Et KI-system skal ikke overvåke deg gjennom arbeidsdagen uten klare grenser. Og ingen skal miste jobben fordi ledelsen har kjøpt et nytt system før de har satt seg ned med de tillitsvalgte og diskutert konsekvensene.

Teknologien skal hjelpe fagarbeideren – ikke umyndiggjøre fagarbeideren.

Og dersom KI gjør oss mer produktive, må gevinstene deles.

Det kan ikke være slik at arbeidsgiveren får hele gevinsten gjennom høyere overskudd og færre ansatte, mens arbeidstakeren får høyere arbeidstempo og større krav.

Produktivitetsgevinst skal også bety bedre arbeidsplasser, kompetanse, trygghet og en rettferdig del av verdiskapingen for dem som gjør jobben.

 

LOs regionkonferanse i Østfold mener:

·       innføring av KI som påvirker arbeidsoppgaver, bemanning, arbeidstid, kontroll eller organisering av arbeidet skal drøftes med tillitsvalgte før systemene innføres arbeidstakere og tillitsvalgte skal ha reelt innsyn i hvordan KI-systemer brukes når de påvirker ansatte

·       KI skal ikke brukes til skjult eller urimelig overvåking og kontroll av arbeidstakere

·       ingen viktige beslutninger om ansatte skal overlates blindt til en algoritme – mennesker må ha ansvar og kunne overprøve beslutningen

·       ansatte som får arbeidsoppgavene endret av KI skal få nødvendig opplæring og kompetanse i arbeidstiden

·       gevinstene fra økt produktivitet skal komme både virksomheten og arbeidstakerne til gode

·       medbestemmelsen må styrkes gjennom tariffavtalene i takt med at teknologien utvikler seg

 

Norsk arbeidsliv har lykkes med store teknologiske omstillinger før.

Ikke fordi arbeidsfolk sto på utsiden og så på.

Men fordi vi organiserte oss, krevde innflytelse og var med på å forme utviklingen.

Det skal vi gjøre denne gangen også.

KI skal være et verktøy i hendene på arbeidsfolk – ikke en usynlig sjef over hodene våre.

 

 

Forslag 9

Forslagstiller: Fellesforbundet

Ingen skal konkurrere på hvor lite en arbeider er verdt

En arbeidstime har en pris.
Den skal dekke lønn. Feriepenger. Pensjon. Forsikringer. HMS. Verneutstyr. Opplæring. Sykefravær. Og et arbeidsliv der folk skal kunne gå hjem hele etter endt arbeidsdag.

Likevel later vi noen ganger som om en arbeidstime kan bli nesten hvor billig som helst.
Det kan den ikke.
Når prisen blir lav nok, er det noen andre som betaler.

Det kan være den polske bygningsarbeideren som får for lite betalt. Den innleide arbeidstakeren som ikke tør å si fra. Fagarbeideren som taper jobben fordi den seriøse bedriften ikke klarer å konkurrere med den useriøse. Eller fellesskapet som mister skatteinntekter.

Det er dette sosial dumping egentlig handler om.
Og kampen er langt fra vunnet.

I 2025 gjennomførte Arbeidstilsynet 6. 864 tilsyn og tverretatlige kontroller rettet mot useriøsitet og arbeidslivskriminalitet. Det ble gitt 6. 604 pålegg og nesten 90 millioner kroner i overtredelsesgebyrer.
Mer enn halvparten av gebyrene gikk til virksomheter i byggenæringen.

Det forteller oss én ting:
Problemet er ikke historie. Det står på norske arbeidsplasser akkurat nå.
For oss i Østfold burde dette være ekstra viktig.

Vi ligger midt i en region med store byggeprosjekter, industri, transport og omfattende handel over grensa. Det offentlige kjøper hvert år varer, tjenester og byggeoppdrag for enorme beløp.

Da må vi slutte å snakke om offentlige anskaffelser som om det bare handler om å få mest mulig for pengene.

Det handler også om hva slags arbeidsliv vi kjøper.

Når en kommune, fylkeskommunen eller staten velger en leverandør, velger de samtidig hvilke bedrifter som skal få vokse, hvilke arbeidsvilkår som skal belønnes og hvilke konkurransevilkår seriøse bedrifter skal møte.

Derfor må vi begynne å stille et enkelt spørsmål når et tilbud virker for godt til å være sant:
Hva koster egentlig arbeidstimen?
Kan leverandøren dokumentere lønna? Arbeidstida? Pensjonen? Bemanningen? Underleverandørene? Hvem som faktisk utfører jobben?
Hvis ikke, skal ikke fellesskapet betale regninga.

Det samme gjelder innleie.
Fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Ikke fordi fagbevegelsen er redd for fleksibilitet, men fordi fast jobb betyr noe.
Det betyr at du kan få boliglån.
At du vet hva du tjener neste måned.
At du tør å si fra når noe er farlig.
At du kan organisere deg uten å lure på om telefonen slutter å ringe neste uke.

Fast jobb er ikke et gode arbeidsgiveren deler ut til de heldige. Det er grunnmuren i det organiserte arbeidslivet.

LOs regionkonferanse i Østfold mener derfor at vi må gå fra å oppdage sosial dumping til å gjøre den vanskeligere å tjene penger på.

Det betyr sterkere kontroll og et Arbeidstilsyn med ressurser til å være ute der arbeidet faktisk skjer.

Det betyr et sterkere samarbeid med Fair Play Bygg Østfold og andre aktører som avdekker useriøsitet.

Det betyr at offentlige oppdragsgivere ikke bare skal stille seriøsitetskrav når kontrakten signeres, men kontrollere at kravene faktisk følges gjennom hele kontraktsperioden.

Det betyr færre ledd med underleverandører, bedre oversikt over hvem som faktisk befinner seg på arbeidsplassen og konsekvenser som merkes når reglene brytes.

Og det betyr at bedrifter som systematisk bryter lønns- og arbeidsvilkår ikke skal kunne vaske tavla ren, skifte organisasjonsnummer og møte opp igjen på neste offentlige anbud.

Men vi må også snakke om hvem vi egentlig skal beskytte.
Sosial dumping er ikke en kamp mot utenlandske arbeidere.
Det er en kamp sammen med dem.
En arbeider fra Polen, Litauen eller Romania som blir utnyttet på en byggeplass i Østfold er ikke problemet.
Problemet er arbeidsgiveren som tjener penger på å utnytte ham.

Når arbeidsfolk settes opp mot hverandre på bakgrunn av hvilket land de kommer fra, er det den useriøse arbeidsgiveren som vinner.

Vårt svar er det motsatte:
Samme jobb. Samme lønn. Samme sikkerhet. Samme rettigheter.
Uansett hvilket språk du snakker rundt lunsjbordet.

Østfold skal være et godt fylke å drive seriøs bedrift i.
Da må det samtidig være et jævlig dårlig fylke å drive useriøst i.
Det er to sider av samme sak.
For når den seriøse bedriften taper anbudet fordi konkurrenten jukser med lønn, arbeidstid eller HMS, er det ikke konkurranse.

Det er juks.
Og juks skal aldri være et konkurransefortrinn.

Fast jobb skal være hovedregelen – ikke en luksus.
Arbeidsfolk skal konkurrere på kompetanse. Bedrifter skal konkurrere på kvalitet.

Ingen skal konkurrere på hvor lite en arbeider er verdt.

 

 

Forslag 11

Forslagstiller: Fellesforbundet

Demokratiet dør ikke først på Stortinget

Demokratiet vårt starter ikke på Stortinget.

Det starter når noen rekker opp hånda og sier:

Jeg kan gjøre det.

Jeg kan stille på lista.

Jeg kan bli tillitsvalgt.

Jeg kan sitte i styret.

Jeg kan ta kampen for arbeidskameratene mine.

Jeg kan stille opp for idrettslaget, fagforeningen eller den frivillige organisasjonen.

Jeg kan skrive det innlegget.

Jeg kan stå på stand.

Jeg tør å si hva jeg mener.

Det norske demokratiet er helt avhengig av disse menneskene.

Og vi må begynne å ta bedre vare på dem.

For stadig flere opplever at prisen for å engasjere seg har blitt høy.

Debatten har blitt hardere. Sosiale medier har gjort avstanden mellom uenighet og personangrep kortere. Telefonen slutter ikke å være på fordi kommunestyremøtet er ferdig. Kommentarfeltet stenger ikke når arbeidsdagen er slutt.

Og noen ganger følger hetsen med helt hjem.

KS' undersøkelse blant lokalpolitikere i 2026 viser at 32 prosent har opplevd hatefulle ytringer og 10 prosent trusler. Fire av ti av dem som har vært utsatt, har endret adferd som følge av det.

Enda mer alvorlig er varsellampa som nå blinker:

Ni av ti lokalpolitikere er bekymret for at færre vil stille til valg.

Dette handler ikke bare om politikere.

Vi ser den samme utfordringen i fagbevegelsen og organisasjonslivet.

Det krever stadig mer å være den som rekker opp hånda.

Tillitsvalgte skal håndtere vanskelige personalsaker, omstillinger og konflikter. Frivillige forventes å være tilgjengelige langt utover den tiden de egentlig har sagt ja til. Lokalpolitikere skal håndtere krevende beslutninger om skole, helse, økonomi og tjenester – og samtidig tåle at uenighet blir personlig.

Og vanlige mennesker kan oppleve at terskelen for å si sin mening offentlig blir stadig høyere.

Det er farlig.

For demokratiet forsvinner ikke nødvendigvis med et smell.

Det kan også forsvinne én hånd om gangen.

Én som ikke stiller til gjenvalg.

Én som ikke vil bli tillitsvalgt.

Én som trekker seg fra styret.

Én ungdom som ser hvordan voksne behandles i kommentarfeltet og bestemmer seg for at politikk ikke er verdt det.

Én innbygger som skriver et innlegg – og sletter det før det publiseres.

Til slutt sitter vi igjen med færre mennesker som er villige til å ta ansvar.

Da får vi ikke et sterkere demokrati.

Vi får et smalere demokrati.

I Østfold trenger vi det motsatte.

Vi trenger flere som engasjerer seg i kommunene våre, i fagbevegelsen, i politiske partier, i idretten, i frivilligheten og i lokalsamfunnene.

Og vi trenger mennesker med forskjellige jobber, utdanninger, inntekter, aldre og erfaringer.

Demokratiet kan ikke bli en fritidsaktivitet bare for dem som har tid, økonomi og tykk nok hud.

Derfor handler dette om mer enn hets og trusler.

Det handler også om arbeidsvilkårene for demokratiet.

Vi må gjøre det mulig å kombinere jobb, familie og politiske verv. Vi må gi tillitsvalgte tid og mulighet til å gjøre jobben de er valgt til. Organisasjonene må ta ansvar når deres egne tillitsvalgte utsettes for hets og trusler. Politiet og myndighetene må ta alvorlige trusler på alvor. Og vi som deltar i samfunnsdebatten må klare å være knallhardt uenige uten å gjøre motstanderen til fienden.

LOs regionkonferanse i Østfold mener:

·       myndighetene må styrke arbeidet mot hets, trusler og sjikane rettet mot mennesker som deltar i demokratiet og organisasjonslivet

·       kommuner, politiske partier, fagforeninger og frivillige organisasjoner må ha rutiner og støtteapparat for mennesker som utsettes for hets eller trusler på grunn av vervet sitt

·       arbeidsvilkårene for lokalpolitikere og tillitsvalgte må gjøre det mulig for vanlige arbeidsfolk å ta på seg verv

·       arbeidsgivere må respektere og legge til rette for demokratisk og faglig engasjement innenfor de rettighetene lov- og avtaleverket gir

·       unge som ønsker å engasjere seg politisk, faglig eller frivillig må få særlig støtte og trygghet

·       politiske partier og organisasjoner må ta ansvar for kulturen også blant sine egne – hets blir ikke mer akseptabel fordi den kommer fra vår egen side

·       regjeringens nye strategi mot hatytringer må følges opp med konkrete tiltak som beskytter demokratisk deltakelse og ytringsfrihet

·       vi må utvikle sterkere støtte og opplæring for folkevalgte, tillitsvalgte og frivillige som møter press, trusler og hets

 

Men vi må også være tydelige på én ting:

Et demokrati uten temperatur er ikke målet.

Politikk skal være tøft.

Fagforeningsarbeid skal utfordre makt.

Folk skal kunne være sinte.

Vi skal tåle kritikk. Vi skal tåle demonstrasjoner. Vi skal tåle leserinnlegg som river argumentene våre i filler.

Ytringsfriheten gjelder også dem som mener at vi gjør en elendig jobb.

Men det går en grense mellom å angripe det noen mener og å angripe mennesket som mener det.

Den grensa må vi forsvare.

Ikke først og fremst for oss som allerede har verv.

Men for den neste som vurderer å rekke opp hånda.

For hvis hun ser på hvordan vi behandler dem som allerede står der, og bestemmer seg for å la hånda ligge:

Da har demokratiet vårt allerede tapt litt.

Demokratiet trenger ikke flere tilskuere.

Det trenger flere som tør å rekke opp hånda.

 

 

Forslag 12

Forslagstiller: Fellesforbundet

Boligkrisa er også en arbeidslivskrise

Når vi snakker om boligkrise, snakker vi ofte om dem som ikke kommer inn på boligmarkedet.

Det skal vi.

Men vi må også snakke om dem som snart risikerer å ikke komme inn på byggeplassen.

For boligkrisa har to sider.

Vi mangler boliger folk har råd til – samtidig som vi risikerer å miste folkene som skal bygge dem.

Tallene fra Østfold burde få varsellampene til å blinke.

I 2025 ble det gitt igangsettingstillatelse til bare 832 nye boliger i Østfold. Året før var tallet 1 228.

Det er en nedgang på 32,2 prosent på ett år.

Samtidig økte antallet igangsettingstillatelser på landsbasis.

Dette handler derfor ikke bare om et dårlig boligmarked.

Det handler om arbeidsplasser.

Når boligbyggingen stopper, forsvinner oppdragene til tømreren, mureren, maleren, rørleggeren og elektrikeren.

Men det stopper ikke der.

Det rammer betongindustrien, byggevareindustrien, transporten, verkstedene, arkitektene, rådgiverne og en lang rekke andre virksomheter som lever av at det faktisk bygges.

Og til slutt rammer det lærlingen.

For en bedrift uten oppdrag har heller ikke mye arbeid å lære bort.

Dermed risikerer vi å gjøre noe som er fullstendig bakvendt:

Vi sier at Norge trenger flere fagarbeidere.

Vi ber ungdom velge yrkesfag.

Samtidig lar vi markedet forvitre rundt bedriftene som skal gi dem læreplass og jobb.

Det er dårlig boligpolitikk.

Og det er elendig arbeidslivspolitikk.

Fellesforbundet og NHO Byggenæringen har allerede advart mot hva som kan skje. Etter byggekrisa på 1990-tallet forsvant store deler av arbeidskrafta ut av næringen, samtidig som antallet lærekontrakter falt kraftig. Da aktiviteten senere tok seg opp igjen, manglet næringen folk og kompetanse.

Den feilen må vi ikke gjøre én gang til.

For byggekrisa går over.

Spørsmålet er hvem som fortsatt er igjen når den gjør det.

En fagarbeider som har gått arbeidsledig lenge, venter ikke nødvendigvis på at boligmarkedet skal snu. Han finner seg en annen jobb.

En bedrift som går konkurs, starter ikke automatisk opp igjen.

Og ungdommen som ikke får læreplass, kan velge en helt annen vei.

Kompetanse tar mange år å bygge opp. Den kan forsvinne på noen måneder.

Derfor holder det ikke å vente på lavere renter og håpe at markedet ordner resten.

Regjeringen har satt som mål at det skal gis igangsettingstillatelse til 130 000 boliger fram mot 2030. Det målet støtter vi.

Men målet bygger ingen boliger alene.

Fellesforbundet har selv slått fast at virkemidlene ikke er sterke nok og etterlyst en kraftigere satsing på boligbygging.

Det støtter LOs regionkonferanse i Østfold.

Staten må bruke Husbanken mer aktivt. Kommunene må sørge for nok byggeklare tomter og raskere og mer forutsigbare planprosesser. Vi må få fram flere boliger vanlige mennesker faktisk har råd til å kjøpe eller leie.

Og offentlig sektor må forstå at når privat boligbygging stopper opp, er tidspunktet godt for å framskynde nødvendige investeringer og rehabiliteringsprosjekter.

Skoler skal rehabiliteres.

Kommunale boliger skal bygges.

Omsorgsboliger skal på plass.

Offentlige bygg skal vedlikeholdes.

Energieffektivisering skal gjennomføres.

Arbeidet mangler ikke. Det som mangler er politiske beslutninger som setter arbeidet i gang.

LOs regionkonferanse i Østfold mener:

·       staten må forsterke virkemidlene for å nå målet om 130 000 igangsettingstillatelser til boliger innen 2030

·       Husbanken må brukes mer offensivt for å få bygget flere boliger som vanlige mennesker har råd til

·       kommunene i Østfold må prioritere tilstrekkelig med byggeklare arealer og effektive og forutsigbare plan- og byggesaksprosesser

·       stat, fylkeskommune og kommuner må bruke perioder med lav privat byggeaktivitet til å framskynde nødvendige bygge-, rehabiliterings- og energieffektiviseringsprosjekter

·       tiltak for økt boligbygging må samtidig sikre et seriøst arbeidsliv med faste ansatte, lærlinger, fagarbeidere og ordnede lønns- og arbeidsvilkår

·       lærlinginntaket og fagkompetansen i byggenæringen må beskyttes gjennom nedgangen, slik at vi ikke står uten arbeidskraft når aktiviteten tar seg opp igjen

·       boligpolitikken må igjen behandles som det den faktisk er: sosialpolitikk, næringspolitikk og arbeidslivspolitikk

 

For dette handler om mer enn antall boliger.

Det handler om ungdommen som trenger sin første bolig.

Om familien som trenger et sted de har råd til å bo.

Om lærlingen som trenger en læreplass.

Om fagarbeideren som trenger arbeid.

Og om bedriften som må overleve fram til markedet snur.

Vi kan ikke vente til boligbyggingen tar seg opp igjen med å oppdage at vi har mistet dem som skulle bygge boligene.

Boligkrisa løses derfor ikke bare ved å gjøre det lettere å kjøpe bolig.

Vi må også sørge for at noen fortsatt kan bygge den.

 

 

Forslag 13

Forslagstiller: Fellesforbundet

Slipp lærlingene inn – fagbrev krever læreplass

Vi sier at Norge trenger flere fagarbeidere. Vi ber ungdom velge yrkesfag. Vi forteller dem at fagbrev er en trygg vei inn i arbeidslivet.

Da kan vi ikke stenge døra når de faktisk har gjort som vi ba dem om.

I Østfold søkte rundt 1 400 ungdommer læreplass i 2026. I september sto fortsatt over 250 søkere uten læreplass. Samtidig vet vi at arbeidslivet i Østfold mangler folk med riktig kompetanse.

Det henger rett og slett ikke på greip.

Vi mangler fagarbeidere – samtidig som ungdom som vil bli fagarbeidere står og venter på utsiden.

For fagbevegelsen er dette mer enn utdanningspolitikk. Det handler om framtida til industrien, bygg- og anleggsnæringen, verkstedene, bilbransjen og innenfor helse, oppvekst og velferd, og resten av det organiserte arbeidslivet i Østfold.

Det handler også om utenforskap.

Østfold har allerede store utfordringer med unge som står utenfor arbeid og utdanning. Da er det fullstendig bakvendt å la ungdom som har valgt yrkesfag, gjennomført skolen og ønsker seg ut i arbeidslivet møte en stengt dør fordi læreplassen mangler.

En læreplass er ikke en tjeneste vi gjør ungdommen.

Det er en investering i arbeidskrafta vi trenger.

LOs regionkonferanse i Østfold mener arbeidsgiverne må ta et langt større ansvar. Flere bedrifter må bli lærebedrifter, og bedrifter som allerede har lærlinger må vurdere om de kan ta inn flere.

Men det offentlige må også bruke makta det faktisk har.

Fra 2025 ble kravene ved offentlige anskaffelser skjerpet. I aktuelle kontrakter skal minst ti prosent av arbeidet utføres av lærlinger. Det er bra. Men krav på papiret er ikke nok. Kommunene, fylkeskommunen og staten må følge opp at lærlingene faktisk er ute på oppdragene og får den opplæringen de skal ha.

Offentlige penger skal bidra til å utdanne framtidas fagarbeidere – ikke gå til bedrifter som overlater regningen for fagopplæringen til konkurrentene.

LOs regionkonferanse i Østfold mener:

·       alle kvalifiserte ungdommer skal ha en reell mulighet til å fullføre yrkesutdanningen sin med læreplass og fagbrev

·       arbeidet med å skaffe nye lærebedrifter og læreplasser i Østfold må trappes kraftig opp

·       offentlige virksomheter må gå foran og ta inn flere lærlinger

·       krav om bruk av lærlinger i offentlige kontrakter må følges opp og kontrolleres – det holder ikke å skrive kravet inn i kontrakten

·       bedrifter som lever av offentlige oppdrag må ta sin del av ansvaret for å utdanne framtidas fagarbeidere

·       partene i arbeidslivet og Østfold fylkeskommune må forplikte seg til et langt tettere samarbeid slik at antall skoleplasser, læreplasser og arbeidslivets behov henger sammen

Ungdommen har gjort sitt valg.

De har valgt yrkesfag. De har valgt å lære et fag. De har valgt en vei inn i arbeidslivet.

Nå må arbeidslivet gjøre sin del av jobben.

Vi kan ikke stå og rope etter flere fagarbeidere med den ene hånda – og holde døra stengt for lærlingene med den andre.

Slipp lærlingene inn.

 

 

Forslag 14

Forslagstiller: Skolenes landsforbund Østfold

Kvalitet i skolen krever investeringer

Norge er avhengig av en sterk fellesskole for å utdanne framtidens arbeidstakere, samfunnsborgere og demokratiske deltakere. Skal skolen lykkes med sitt samfunnsoppdrag, må ambisjonene følges av nødvendige ressurser. Kvalitet i opplæringen kommer ikke av seg selv. Kvalitet koster penger.

Dagens skole står overfor store utfordringer. Ansatte opplever et stadig økende press gjennom krav til tilpasset opplæring, inkludering, dokumentasjon og oppfølging av elever med sammensatte behov. Samtidig ser vi at mange kommuner reduserer ressursene til skole og oppvekst for å møte stramme budsjetter. Konsekvensen er færre ansatte, større arbeidsbelastning og mindre tid til det som er skolens kjerneoppdrag: undervisning og læring.

Skolen er en langsiktig investering. Resultatene av satsing på utdanning kommer ikke nødvendigvis i neste budsjettår eller innen neste valgperiode. Gevinsten ser vi først når barn og unge fullfører utdanning, mestrer arbeidslivet og bidrar aktivt i samfunnet. Nettopp derfor krever skolepolitikk evne til å tenke langsiktig og prioritere framtidige generasjoner.

Tilstrekkelig bemanning er en forutsetning for kvalitet i opplæringen. Ingen reformer, læreplaner eller politiske mål kan lykkes uten kvalifiserte ansatte som har tid og mulighet til å følge opp elevene. Lærere og øvrige ansatte i skolen sitter med den erfaringen og kompetansen som trengs for å vite hvilke tiltak som gir best læringsutbytte. Deres faglige vurderinger må derfor tillegges betydelig vekt når beslutninger om ressursbruk og prioriteringer skal tas.

LO Østfold forventer at skole og oppvekst prioriteres når framtidige budsjetter vedtas. Skal vi sikre en sterk fellesskole som ivaretar alle elever, må finansieringen stå i forhold til oppgavene som skal løses. Investeringer i skole er ikke en utgiftspost, men en investering i samfunnets framtid. Har vi råd til å la være?

 

 

Forslag 15

Forslagstiller: Forbundet Styrke

Sikre NOAH og norsk industri for framtida

Norsk industri er avhengig av trygg og forutsigbar håndtering av industriavfall. NOAH er et miljø- og ressursselskap som gjennom samarbeid og teknologiutvikling jobber for å utnytte ressursene i uorganisk materiale. I dag er NOAHs anlegg på Langøya en avgjørende del av denne infrastrukturen. Virksomheten sikrer behandling av uorganisk farlig avfall fra blant annet aluminium-, kjemi- og prosessindustrien, flyveaske fra offentlige og private forbrenningsanlegg og er viktig for en rekke norske arbeidsplasser og industrisamfunn.

For LO Østfold handler dette om mer enn avfallshåndtering på bl.a. Kronos Titan. Det handler om arbeidsplasser, verdiskaping, norsk industri og beredskap.

Bakgrunn og begrunnelse

Uten tilstrekkelig behandlingskapasitet kan bedrifter få problemer med å håndtere avfallet sitt på en forsvarlig måte. Dersom kapasiteten på Langøya ikke erstattes eller videreføres, kan den være fullt utnyttet allerede omkring 2029–2030. Norge kan ikke vente til kapasiteten er brukt opp før det finnes en ny løsning.

Samtidig viser NOAHs virksomhet at avfall kan bli en ressurs. Tidligere kalksteinsbrudd på Langøya er rehabilitert, og det arbeides med å gjenvinne materialer fra industriavfallet. Produksjon av gips basert på gjenvunnede råvarer er et konkret eksempel på hvordan industriavfall kan inngå i en mer sirkulær økonomi og redusere behovet for uttak av nye naturressurser.

Det finnes muligheter for å sikre framtidig kapasitet gjennom rehabilitering eller deponering av behandlede masser utenfor Langøya. Arbeidet med en mulig løsning i Vallnesbruddet i Sokndal viser imidlertid hvor krevende og tidkrevende dagens prosesser er. Et nasjonalt behov for samfunnskritisk infrastruktur kan ikke være avhengig av at flere kommuner og offentlige etater må løse oppgaven hver for seg, uten tilstrekkelig samordning og framdrift.

LOs regionkonferanse krever derfor at regjeringen og relevante myndigheter:

·       sørger for raskere og mer samordnede avklaringer om framtidig behandlingskapasitet for industriavfall

·       sikrer at Norge også i framtiden har tilstrekkelig kapasitet til forsvarlig behandling av uorganisk farlig avfall

·       legger til rette for videre drift og utvikling av NOAHs virksomhet på Langøya

·       prioriterer løsninger som gir økt materialgjenvinning og bedre ressursutnyttelse

·       sikrer forutsigbare rammevilkår for norsk industri og de arbeidsplassene som er avhengige av denne infrastrukturen.

Norsk industri trenger forutsigbarhet. Arbeidsfolk trenger trygge arbeidsplasser. Norge trenger kontroll på eget industriavfall. Derfor må det handles nå – ikke når kapasiteten på Langøya er brukt opp.

 

 

Forslag 16

Forslagstiller: Forbundet Styrke

Norsk produksjonskapasitet som en del av kraftberedskapen

I 110 år har NTP Products AS i Fredrikstad utviklet og produsert isolatorer og elektrokeramiske komponenter som har vært med på å bygge ut og sikre driften av norsk elektrisk infrastruktur. Produktene inngår i fordelingsnett, regionalnett og høyspenningsinstallasjoner over hele landet, og generasjoner av ansatte har opparbeidet en unik kompetanse innen dette faget. NTPs bidrag handler derfor ikke bare om enkeltkomponenter, men om norsk industrikompetanse, forsyningssikkerhet og evnen til å holde samfunnskritisk infrastruktur i drift.

Bakgrunn og begrunnelse

I en tid med økt geopolitisk uro, mer ekstremvær og sårbare internasjonale forsyningskjeder blir tilgangen til kritiske komponenter stadig viktigere. Lange leveringstider og avhengighet av utenlandske leverandører kan forsinke reparasjoner og gjenoppretting av strømforsyningen når en alvorlig hendelse inntreffer. Nasjonal produksjonskapasitet, tilgjengelig reservemateriell og kompetanse som kan mobiliseres raskt, må derfor betraktes som en integrert del av Norges kraftberedskap.

Vi ønsker i samarbeid med NTP Products AS å fremme arbeidet for denne typen beredskap. Med produksjon i Fredrikstad, bred produktkunnskap og mulighet til å prioritere kritiske isolatortyper ved ekstraordinære hendelser, kan selskapet bidra til kortere responstid og redusert sårbarhet. Dette forutsetter et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom myndigheter, nettselskaper, fagbevegelsen og norsk leverandørindustri om beredskapslagre, standardisering, langsiktige avtaler og beredskapsproduksjon.

For LO handler dette om langt mer enn tilgang til enkeltkomponenter. Det handler om Norges evne til å opprettholde en stabil strømforsyning og holde samfunnskritiske funksjoner i drift når en krise oppstår. Nasjonal industrikompetanse og produksjonskapasitet er avgjørende for å redusere sårbarheten og sikre rask respons. Denne beredskapen kan ikke bygges opp etter at krisen har inntruffet, men må utvikles og opprettholdes gjennom løpende produksjon, langsiktige investeringer og et forpliktende samarbeid mellom myndighetene, kraftbransjen, fagbevegelsen og norsk industri.

LO i Østfold mener at nasjonal produksjon av kritiske komponenter til kraftnettet må inngå tydeligere i den norske beredskaps- og industripolitikken, og at NTP Products AS bør gis mulighet til å ta et større ansvar i dette arbeidet.

 

Forslag 17

Forslagstiller: Forbundet Styrke

Støtte til regjeringens tiltakspakke for kraft og nett

LOs regionkonferanse i Østfold støtter regjeringens tiltakspakke for raskere utbygging av kraft og strømnett. Norge står overfor store utfordringer knyttet til krafttilgang, elektrifisering, industriutvikling og etablering av nye arbeidsplasser. Skal vi lykkes med det grønne skiftet og samtidig sikre verdiskaping og sysselsetting i hele landet, må vi få på plass mer kraft og et sterkere strømnett. Regjeringens tiltak er et viktig bidrag for å nå disse målene.

Bakgrunn og begrunnelse

Industrien er viktig for Østfold. Eksisterende industri trenger trygg tilgang på kraft til konkurransedyktige priser, og nye investeringer er avhengige av nødvendig nettkapasitet. I dag opplever mange bedrifter at manglende nettilgang og lange konsesjonsprosesser forsinker viktige prosjekter. Det truer både arbeidsplasser og framtidig verdiskaping. Regjeringens mål om å halvere tiden det tar å planlegge og bygge ut strømnett er derfor svært positivt.

LOs regionkonferanse i Østfold mener det er riktig å redusere unødvendig byråkrati og forenkle prosessene for utbygging av kraft og nett. Frister for konsesjonsbehandling, bedre prioritering av de viktigste prosjektene og mer effektive utredningsprosesser vil bidra til at nødvendige investeringer kan gjennomføres raskere. Samtidig er det viktig at hensynet til natur, miljø, urfolks rettigheter og lokal medvirkning fortsatt ivaretas gjennom gode og grundige beslutningsprosesser.

Vi er også positive til at regjeringen vil sikre kommunene større forutsigbarhet og tidligere økonomiske gevinster ved kraftutbygging. Lokal aksept er avgjørende for å lykkes med utbygging av både kraftproduksjon og nett. Kommuner som stiller arealer til disposisjon og bidrar til nasjonal verdiskaping, må oppleve at de får sin rettmessige del av verdiene som skapes.

Vi vil understreke at tiltakspakken må følges opp med en offensiv politikk ute i kommuner og fylker for økt kraftproduksjon, energieffektivisering og styrking av norsk industri. Norge trenger både mer kraft, mer nett og en aktiv industripolitikk dersom vi skal sikre trygge arbeidsplasser, redusere utslipp og utvikle framtidens næringsliv.

LOs regionkonferanse i Østfold gir derfor sin støtte til regjeringens tiltakspakke for kraft og nett. Dette er et nødvendig grep for å sikre industriutvikling, verdiskaping og arbeidsplasser i Østfold og resten av landet, og for å legge grunnlaget for et sterkt og framtidsrettet norsk arbeidsliv.

 Forslag 18

Forslagstiller: Forbundet Styrke

Ta kontroll over datasenterveksten

LOs regionkonferanse i Østfold mener at den raske framveksten av store datasentre i Norge er i ferd med å bli et alvorlig samfunnsproblem. Digital infrastruktur er nødvendig, men dagens utvikling binder opp store mengder kraft og nettkapasitet uten at samfunnet har tilstrekkelig kontroll på hva strømmen brukes til, hvor verdiene skapes, hvor mange arbeidsplasser som faktisk blir igjen lokalt, og hvilke konsekvenser dette får for industri, husholdninger, klimaomstilling og regional utvikling.

Bakgrunn og begrunnelse

Kraft og nett må brukes der de gir størst samfunnsnytte
Norge har bygd velferd, industri og arbeidsplasser på fellesskapets kontroll over energiressursene. Det skal vi fortsette med også i årene framover, men når vi nå ser at datasenteraktører, ofte med internasjonale eiere og svært store kraftbehov, søker tilgang til nett og strøm i et omfang som står i fare for å fortrenge annen næringsutvikling må vi reagere. Når tilgangen på kraft og nett blir strammere fram mot 2030, er det ikke tilstrekkelig å si at markedet skal ordne denne prioriteringen. Hvis vi skal klare å ta hensyn til natur og klima vil vi aldri klare å bygge oss ut av den kraftetterspørselen vi ser komme nå. Strøm og nettkapasitet har blitt knapp infrastruktur som i større grad må forvaltes politisk.

Datasentre gir ofte mange arbeidsplasser i byggefasen, men langt færre lokale arbeidsplasser i driftsfasen. Det er også bekymringsfullt at det meste av verdiskapningen i datasentrene skjer i selskapene som kjøper eller leier kapasitet der og at disse stort sett er store tek-selskaper basert i utlandet.

Læring fra andre land
Danmark har begynt å prioritere samfunnskritiske funksjoner, husholdninger, grønn omstilling og fleksibilitet foran store, ufleksible datasentre i nettkøen. Det viser at det er mulig å lage en politisk prioriteringsrekkefølge for tilknytning til strømnettet. Danmark har også utviklet regler og insentiver for utnyttelse av overskuddsvarme fra datasentre, blant annet gjennom krav om kost-nytte-analyser for større datasentre.

Nederland har innført nasjonal styring av de aller største datasentrene. Store såkalte hyperscale-anlegg er i hovedsak begrenset til bestemte områder, og Amsterdam-området har brukt moratorium og strengere arealpolitikk for å hindre at datasentre legger beslag på knapp kraft, areal og nettkapasitet.

Irland har hatt store utfordringer fordi datasentre har blitt en svært stor del av landets strømforbruk, særlig rundt Dublin. Irsk regulering krever nå at nye datasentre må bidra med egen eller nærliggende produksjon eller lagring, lokalisere seg der nettet tåler belastningen, og dekke en stor del av forbruket med ny fornybar kraft i Irland. Dette flytter mer av ansvaret og kostnaden fra fellesskapet til utbyggerne.

Dette er reguleringer som også Norge bør vurdere for å hindre en uholdbart stor fremvekst av datasentre.

LOs regionkonferanse i Østfold ønsker:

·       Mer prioritering av kraft og nettkapasitet: Regjeringen må innføre en tydeligere prioriteringsrekkefølge for tilknytning til strømnettet. Husholdninger, samfunnskritiske funksjoner, eksisterende industri, utslippskutt, grønn industri og prosjekter med høy sysselsetting og verdiskaping må gå foran prosjekter med lav lokal verdiskaping.

·       Egen kraft eller ny fornybar produksjon: Store nye kraftforbrukere må kunne bidra med ny kraftproduksjon, energieffektivisering eller energilagring som minimum tilsvarer en betydelig del av forbruket.

·       Forbud mot omgåelse gjennom oppdeling: Flere bygg, selskaper eller søknader som i realiteten utgjør ett samlet prosjekt, må vurderes samlet. Norge må lære av Nederland og hindre at grenseverdier omgås gjennom kunstig oppsplitting.

·       Plikt til utnyttelse av overskuddsvarme: Nye store kraftforbrukere må ha krav om utnyttelse av overskuddsvarme som kan brukes i fjernvarme, industri, landbruk eller andre lokale formål. Det må stilles krav om kost-nytte-analyse og realistisk avtale med lokal varmeaktør før byggestart.

·       Forbud mot kryptoutvinning: Kryptoutvinning og annen spekulativ databehandling med lav samfunnsnytte bør være forbudt.

·       Åpenhet om eierskap, kunder og kraftbruk: Datasentre må registrere reelle eiere, hovedkunder, formålet med databehandlingen, planlagt og faktisk kraftforbruk, vannforbruk, arealbruk og antall ansatte. Opplysningene må være offentlig tilgjengelige.

Østfold trenger kraft til arbeid, industri og klimaomstilling
LOs regionkonferanse ber regjeringen og Stortinget ta styring nå. Norge trenger ikke en ukritisk vekst i datasentre. Norge trenger en regulert, demokratisk og samfunnsnyttig digital infrastruktur der krafta brukes til arbeid, beredskap, utslippskutt og industriell utvikling. Datasentre som ikke kan dokumentere dette, må vente – eller avvises.

 

 

Forslag 19

Forslagstiller: Forbundet Styrke

Fortsatt utvikling av olje- og gassnæringen, samt havvind

Olje og gassnæringen er Norges viktigste næring og den skaper arbeidsplasser og aktivitet i hele verdikjeden og ringvirkninger for hele landet. Olje- og gassindustrien sysselsetter direkte og indirekte 205. 000 mennesker og er den mest lønnsomme næringen i Norge. Den bidrar til norsk økonomi, energitilførsel, sikkerhet og geopolitikk. Selv om næringen er særlig viktig for arbeidsplasser på Vestlandet og i Nord-Norge, er sysselsettingseffektene avgjørende for alle regioner og i mange små kommuner over hele landet. Olje- og gassvirksomhet er i så måte hjørnestensvirksomhet for mange lokalsamfunn.

Bakgrunn og begrunnelse

LOs regionkonferanse i Østfold mener at tilgang til leteareal og funn er nødvendig for å opprettholde aktiviteten i hele verdikjeden. Dette er en bærebjelke i å legge til rette for et stabilt aktivitetsnivå på kontinentalsokkelen og for å nå hovedmålene i petroleumspolitikken. Forvaltningspolitikk må ha ressursutnyttelse av sokkelen i fokus. En sterk og langsiktig letepolitikk på norsk sokkel er avgjørende for å kunne skaffe tilgjengelig energi i vår del av verden.

Uten produksjon fra nye felt vil vår mulighet til å levere være raskt fallende. Det er derfor avgjørende at olje- og gassnæringen sikres tilgang på nye felt og at vi opprettholder leteaktivitet. Dette viser også rapporten til samarbeidsorganisasjonen KonKraft som LO, Fellesforbundet og Styrke er en del av har kommet med en rapport som viser viktigheten av å lete og finne nye olje- og gassforekomster fram mot 2050. Videre leteaktivitet og nye funn er viktig for å opprettholde produksjonen av olje og gass over tid, både for Norge og Europa. Energikrisen i Europa viser viktigheten av Norges rolle som langsiktig og forutsigbar energileverandør til Europa.

Utslippene fra olje og gass skal reduseres samtidig som vi skal produsere energi i Norge til Europa og opprettholde verdiskaping, arbeidsplasser og inntekter til velferdsstaten. Utslippskuttene kreves for å opprettholde konkurranseevnen i et verdenssamfunn som krever lavere utslipp. Elektrifisering er avgjørende frem mot 2030 for å realisere målene om reduksjon i klimagassutslipp fra sokkelen, samtidig må det jobbes med andre løsninger for å redusere utslipp fra olje og gassproduksjon.

Norge trenger en realistisk og helhetlig plan som gjør det mulig å realisere nye havvindprosjekter på norsk sokkel. Det må jobbes aktivt for å realisere nye havvindparker i Norge. Norge trenger mer kraft, noe havvind kan bidra til å sikre. I tillegg vil ytterligere utvikling av havvind i Norge gi leverandørene nye markedsmuligheter og betydelig eksportmuligheter. Forutsigbarhet og langsiktighet er derfor avgjørende for å videreutvikle en havvindnæring som kan ta en ledende posisjon, spesielt innenfor flytende havvind.

Regionkonferansen vil også understreke viktigheten av gode holdninger til sikkerhet og miljø i offshorenæringene. Olje- og gassnæringen er vår viktigste næring og de ansatte må kunne være trygge og ivaretatt på en god måte.

LOs regionkonferanse i Østfold ønsker:

·       Forutsigbare rammevilkår for næringen

·       Områder for leting og utvinning gjøres tilgjengelig

·       Kutt i CO2-utslipp fra utvinning av olje og gass

·       Fortsatt en forutsigbar leverandør av olje og gass til Europa

·       Satsing på nye verdikjeder som CCS, havvind, hydrogen og havbunnsmineraler

 

 

Forslag 20

Forslagstiller: Regionrådet i Østfold 

Ikke halver arbeidslivet og fagbevegelsens kompetanseverktøy

Vi sier at Norge trenger flere fagarbeidere. Vi sier at flere må inn i arbeidslivet. Vi sier at kompetansereformen skal treffe dem som har kortest utdanning. Da kan vi ikke halvere et av verktøyene som faktisk gjør jobben.

I statsbudsjettet for 2027 foreslår regjeringen å halvere tilskuddet til studieforbundene under Kunnskapsdepartementet, fra 67,3 til 34,8 millioner kroner. Til sammen kuttes studieforbundsordningen med om lag 70 millioner kroner.

Norske virksomheter mangler 34 000 personer, og regjeringen vil ha 150 000 flere i jobb innen 2030. Det henger rett og slett ikke på greip.

Studieforbundene når fagarbeideren som trenger teorien til fagbrevet, og den ansatte som må bli tryggere i norsk, lesing og digitale verktøy. De når også den som har stått lenge utenfor, og som tar sitt første steg tilbake gjennom et kurs.

For fagbevegelsen er dette mer enn utdanningspolitikk. Det handler om etterutdanning på arbeidstakernes premisser.

Gjennom studieforbundene har forbundene et eget verktøy for kompetanseheving, utviklet ut fra medlemmenes behov. Statstilskuddet holder kursavgiftene nede, og OU-midlene kommer i tillegg. Halveres tilskuddet, går kursavgiftene opp eller tilbudet ned. De som rammes først, er de som sjeldnest får etterutdanning gjennom jobben.

Samtidig foreslås Kompetansepluss frivillighet avviklet. Og regjeringen har selv varslet en gjennomgang av ordningen fram mot 2028. Å halvere den før gjennomgangen er gjort, er å konkludere før kunnskapen er på plass.

Dette er også vår egen historie. AOF ble stiftet av arbeiderbevegelsen i 1931. Første formann var Oscar Torp fra Skjeberg. Han skrev at arbeiderbevegelsen var «fullt klar over hvilken styrke det er i kampen å ha en tenkende medlemshær å bygge på». Haakon Lie var sekretær som samlet studieforbundene i Norge. Verdens første voksenopplæringslov kom i 1976, fremmet av en Arbeiderparti-regjering.

Kunnskap var makt da. Det er det fortsatt.

Å reversere kuttet koster om lag 33 millioner kroner. Men det tar ett budsjettvedtak å bygge ned en slik kompetanseberedskap, og mange år å bygge den opp igjen.

LOs regionråd i Østfold mener:

•      halveringen av tilskuddet til studieforbund under Kunnskapsdepartementet (kap. 254, post 70) må reverseres i budsjettbehandlingen

•      bevilgningen må videreføres til regjeringens varslede gjennomgang av ordningen er gjort

•      studieforbundsordningen må utvikles videre på et reelt kunnskapsgrunnlag, i tett dialog med partene i arbeidslivet

•      Kompetansepluss frivillighet må ikke avvikles før et likeverdig tilbud er på plass

•      Arbeiderpartiet og budsjettpartnerne må sikre at fagbevegelsen og arbeidslivet fortsatt har et eget verktøy for kompetanseheving på arbeidstakernes premisser

Vi kan ikke be folk lære hele livet, og samtidig halvere stedet der de lærer. Reverser kuttet.

 

Forslagsstiller: Fagforbundet Østfold

Stans raseringen av posten

LOs regionkonferanse Østfold reagerer kraftig på regjeringens forslag om å redusere postombæringen til én dag i uken. Det er en massiv nedbygging av en nasjonal infrastruktur som har bundet landet sammen i generasjoner.

Forslaget vil føre til at om lag 2 000 av 3000 postbud mister jobben i løpet av kort tid. Det er vanskelig å forstå at en regjering ledet av Arbeiderpartiet kan legge fram et forslag som åpner for en av de største masseoppsigelsene i moderne norsk arbeidsliv.

LO mener dette handler om langt mer enn brev. Det handler om arbeidsplasser, beredskap, distriktsutvikling og hvilke verdier vi ønsker at velferdssamfunnet skal bygge på.

Mens Norge styrker sin militære beredskap, velger regjeringen samtidig å svekke en av landets viktigste sivile beredskapsressurser. Postbudene utgjør i dag et landsdekkende fysisk nettverk som når fram til mennesker i alle kommuner. I en tid preget av økt usikkerhet, ekstremvær og skjerpede krav til beredskap er det et alvorlig feilgrep å bygge ned en infrastruktur som kan brukes til distribusjon av informasjon, medisiner, mat og andre nødvendige tjenester når digitale systemer svikter.

Samtidig vil kuttene ramme mange eldre og innbyggere med lav digital kompetanse. For disse er posten fortsatt en viktig kanal for informasjon og kontakt med samfunnet.

Spørsmålet er ikke hva det koster å opprettholde et landsdekkende postnett. Spørsmålet er hva det vil koste samfunnet å miste det.

LO støtter behovet for modernisering av posttjenestene, men avviser at modernisering må bety avvikling. Det finnes alternativer som både kan redusere kostnader og styrke samfunnsnytten. 

Dørterskeltjeneste for eldre og avisdistribusjon gjennom Posten er eksempler på løsninger som kan bidra til å opprettholde arbeidsplasser, beredskap og et landsdekkende distribusjonsnett. Dørterskeltjenesten har allerede vært prøvd ut i 9 pilotkommuner med svært positive resultater. De eldre blir mer aktive og de blir boende lengre hjemme. En rapport fra Oslo Economics viser at en ordning vil gi store samfunnsøkonomiske gevinster.

Posten ble ikke bygget for å være den mest lønnsomme virksomheten i landet. Den ble bygget for å binde landet sammen. Når regjeringen nå foreslår å kutte 2 000 arbeidsplasser mister vi en tjeneste som i over 375 år har vært en del av grunnmuren i det norske samfunnet: Er målet å bygge fellesskapet sterkere, eller å demontere det bit for bit?

LOs regionkonferanse oppfordrer regjeringen og Stortinget til å stanse forslaget i sin nåværende form, sikre en forsvarlig omstilling uten masseoppsigelser og videreutvikle Postens samfunnsoppdrag til det beste for innbyggerne, arbeidslivet og Norge som helhet.