22. juli – 15 år etter

Under den nær fem timer lange samlingen ble det delt rørende og tankevekkende minner, refleksjoner, tanker og samtaler om hva terroren har betydd og fortsatt betyr både for de som ble direkte rammet og for samfunnet vårt – stødig bundet sammen av AUF Østfolds leder Solveig Conradi-Eriksen.

Jarle Sundve informerte først om 22. juli-senteret i Oslo, et nasjonalt minne- og læringssenter som formidler kunnskap om terror, demokrati, ekstremisme og menneskeverd. I tillegg til å fortelle ufiltrerte historier om hva som faktisk skjedde denne dagen, belyser de årsakene til terroren og hvilke konsekvenser den har fått.

Etter terroren samlet hele landet seg, det ble arrangert rosetog og nasjonen sto opp for mer kjærlighet, mer demokrati og mer åpenhet. Men førte det til et bedre samfunn?

Nei, var Sundves klare budskap.

– Vi ser voksende polarisering i landet vårt, vi opplever økende ekstremisme og hat og antidemokratiske tendenser. Derfor er det svært viktig å formidle hva ekstremisme kan føre til, også til kommende generasjoner. Mange av de som vokser opp nå har ingen egne minner fra 22. juli 2011.

Ofre og pårørende 

Deretter fikk vi en samtale mellom Sundve, Jaran Berg og Unni Espeland om tiden før, under og etter terroranslagene. Jaran som overlevende og øyenvitne til grusomhetene på Utøya. Unni som mamma til Andrine Bakkene Espeland, som ble ett av terroristens 69 drapsoffre på øya. Hun ble 16 år gammel.

Med sine fortellinger levendegjorde de det hjerteskjærende marerittet som utspant seg på Utøya denne ettermiddagen, og om en mammas og en families bunnløse frykt i den desperate jakten på å finne ut hva som hadde skjedd med Andrine. De fortalte også hvordan det har påvirket deres liv i tiden etterpå og fortsatt preger dem.  

 – Det har vært berøringsangst rundt dette temaet i mange år. Først de siste årene har vi tatt et oppgjør med ekstremisme. Vi får håpe og tro på at det får flere til å våkne opp, sa Unni.

– Men jeg blir skremt av de mange hatytringene som florerer på sosiale medier. Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss og for våre barn?

Ettervirkninger

Bjørn Ivar Grønvoll Hansen, som overlevde 22. juli etter en dramatisk flukt, hadde i sitt innlegg fokus på hvordan hendelsen har påvirket livet hans i etterkant. Han fortalte om hvordan livet ble snudd på hodet, og hvordan han forsøkte å legge hendelsen bak seg gjennom å trene og gå i terapi for å komme raskest mulig tilbake i jobb.

Det fungerte ikke helt slik i praksis.

– Selv om det nå har gått 15 år, sitter opplevelsene fortsatt dypt i meg, og det har vært – og er fortsatt – opp og nedturer. Jeg er minst påvirket når jeg er på jobb, fordi jeg der har klare arbeidsoppgaver og rutiner, fortalte han.

Fra Sara Sævarang Veel fikk vi høre om 22. juli fra en storesøsters perspektiv . Om hvordan hun kommuniserte med broren Sverre på SMS mens han lå livredd i skjul og hørte at ungdommer ble skutt rundt ham.

Sverre overlevde massakren, men 22. juli ble med ham hjem og påvirket hele familien. Hun fortalte ærlig om følelsene i etterkant, og at hun følte på både sinne og sjalusi mot moren fordi Sverre fikk så mye oppmerksomhet.

– Jeg husker jeg tenkte at han sikkert betyr mer enn de andre barna. Senere – spesielt etter at jeg ble mamma selv – forsto jeg at det selvsagt ikke var slik, og jeg forsto også mine egne reaksjoner og følelser. I dag er vi en utrolig sammensveiset familie. Og det ble slik jeg hadde lovet Sverre. Han var min forlover da jeg giftet meg, og han er gudfar til mine to barn!

Sara har tilfeldigvis bursdag 22. juli og fortalte om hvordan dagen «hennes» endret seg etter 2011.

– Jeg har alltid elsket denne dagen, fordi den har kun handlet om meg. Etter 2011 ble den noe helt annet. Hvordan kunne jeg feire en dag som hadde blitt dagen da så mange mistet det kjæreste de hadde? 

Etter hvert har hun klart å ta dagen delvis tilbake, i visshet om at det er mulig å unne seg gode øyeblikk selv om man bærer på mye trist.

Føler på utrygghet 

Sarpsborg Arbeiderpartis gruppeleder og ordførerkandidat Therese Thorbjørnsen satt på Østfold Arbeiderpartis kontorer da nyhetene om Utøya-skytingen nådde dem. Hun kan fortsatt kjenne på alle følelsene av maktesløshet og frykt i kaoset som oppsto. Hvem er på øya? Hvor mange er de? Hvor ille er det?

Også Therese understreket viktigheten av at 22. juli ikke blir glemt, men er samtidig skremt over de holdningene hun opplever nesten daglig.

– Da Hamza (El Mekki Gartit) ble leder for Sarpsborg Arbeiderparti, kom det så mye hatytringer på sosiale medier at vi valgte å anmelde flere av dem.

For ikke lenge siden overhørte hun to voksne kvinner som høylytt mente at Gaute (Skjervø – tidligere AUF-leder) måtte tåle hatmeldinger om at han burde ha blitt skutt på Utøya.

– Til slutt klarte jeg ikke å holde meg rolig lenger og konfronterte dem med at dette ikke var greit. Da jeg minnet dem om hva som faktisk hendte den dagen,  ble jeg beskyldt for å dra «22. juli-kortet». Jeg håper mange tar til motmæle mot folk med slike oppfatninger og holdninger, så de ikke forblir uimotsagt.

– Jeg har også følt på utrygghet og blitt mer på vakt de siste årene på grunn av et økende hat og ekstremisme. Det er en trist utvikling jeg håper vi sammen skal klare å snu.

– Kan ikke moderere oss til et varmere samfunn

Som ansvarlig redaktør i Halden Arbeiderblad kunne Morten Ulekleiv bekrefte trenden om et stadig økende påtrykk av hatefulle ytringer, og fortalte om avisas rutiner for å håndtere dem.

HA har utestengt over 100 personer fra kommentarfeltene. Fellesnevneren er at 80 prosent av dem er menn, at flere av dem er utestengt også fra andre forum og at mange har enten et norsk eller amerikansk flagg knyttet til profilen.

HA-redaktøren viste til den amerikanske personlighetspsykologen Gordon Allport, som er kjent for kontaktteorien – en hypotese om at ekte menneskemøter mellom ulike menneskegrupper kan minske fordommer og skape forståelse i stedet for konflikt.

At det fungerer, har han selv fått erfare med en av sine nærmeste.

Imponert over hvordan Ap og AUF svarte på terroren

15-årige Mino Mårds tilhører generasjonen som ikke har egne minner av terroren eller rosetogene, men som likevel har hatt 22. juli som en del av oppveksten. Unggutten ga en imponerende refleksjon over hvorfor fascistisk tankegang er mer normalisert enn noen gang i Norge.

– Det som inspirerer meg mest, er hvordan AUF og Arbeiderpartiet valgte å svare på terroren med mer demokrati, mer åpenhet og mer kjærlighet. Og ikke minst at AUF tok Utøya tilbake. At det igjen kan høres latter og glede på Utøya gjør den til et symbol på at terroren ikke vinner. Samtidig er dette en påminnelse om at demokratiet ikke må tas for gitt, men er noe vi må kjempe for hver dag.  

– Jeg har vokst opp med bilder av det som skjedde, men hva med dem som blir født om 40 år? Hva gjør vi for at også de skal forstå det samme budskapet? Derfor må vi fortsatt høre på dem som opplevde terroren og dele kunnskap om hvorfor og hvordan det kunne skje.

Også Mino har fått erfare den lave terskelen for å ytre hatkommentarer bak en skjerm.

22. juli i litteraturen

Bibliotekar Merete Næss ga eksempler på bøker som er skrevet etter terroren beregnet på både barn og voksne, og minnet om hvor viktig det er at bøkene fungerer som dokumentasjon på det som faktisk hendte.

– Det gjør det vanskeligere å omskrive historien feilaktig senere, påpekte hun.

Sist, men ikke minst, var det biskop Kari Mangrud Alvsvåg som ga sine betraktninger rundt 22. juli-terroren. Hun har møtt mange pårørende i løpet av sine år som prest og prost i Sarpsborg, og fått innsikt i den fysiske og psykiske skaden terroren har påført dem mennesker, familier og lokalsamfunn.  

 

– Og størst av alt er kjærligheten!