Fagligpolitisk uttalelse

Stadig flere bekymrer seg for rentehevinger, skyhøye strøm- og matvarepriser og reallønnsnedgang. Flere enn på lenge sliter med å få endene til å møtes. I en krisetid med krig, inflasjon og strømmangel er det enklere enn noen gang å peke på alt som burde være bedre. Det presenteres enkle løsninger på komplekse problemer, med en retorikk som tilsier at alt kunne vært løst over natten. Høyresidens løsninger for krisene vi står i viser at de enten lider av hukommelsessvikt, eller driver ansvarsfravikelse.

Etter et godt valg der LO var tydelige på at det skulle bli arbeidsfolks tur, har gjennomslagene på arbeidslivspolitikken kommet på rekke og rad. På mange områder har vi blitt lyttet til, og det foregår nå en storrengjøring i arbeidslivet. Byggebransjen som på mange områder har blitt en cowboy-bransje, blir nå regulert for å stoppe inflasjonen i vikarbyråer, og for å sikre arbeidstakernes rett til fast ansettelse i bedriftene. En annen viktig sak er kampen om rett til heltid. Mange arbeidstakere jobber i dag ufrivillig deltid, spesielt i kvinnedominerte sektorer. Dette er ikke bare et arbeidslivsproblem, men også et likestillingsproblem. Derfor kjempet LO frem at retten til heltid skulle bli styrket. De som er nederst ved arbeidslivsbordet får nå sterkere beskyttelse av loven, det er solidaritet i praksis.  

Solidaritet går igjen i landets nye politiske retning. Lista over gjennomslag regjeringen har vedtatt på Stortinget er stor. Den er også utrolig viktig. Noen av disse er pensjon fra første krone, en dobling av fagforeningsfradraget, flere lærlingplasser, gjort det vanskeligere å ansette på midlertidig basis, økt minstepensjonen med 4000 kroner, økt bevilgningene til matsentralene, gjeninnført brillestøtte til barn og gitt første- og andreklassinger gratis halvdagsplass på SFO. Dette løser ikke alt, men det viser en ny retning og hvilke prioriteringer som gjøres. For arbeidere blir rettighetene styrket, og tryggheten større. For familiene som sliter er det viktig at det fortsatt er mat i sentralen når det er deres tur. For områder der mange lever i fattigdom gjør SFO-løftet at flere får råd til å inkludere barnet sitt i et av samfunnets viktigste fellesskap. Et eksempel er Alvimhaugen skole i Sarpsborg hvor SFO-deltagelsen gikk fra 50% til 100% etter at SFO-løftet ble innført. Det er politikk som virker for de som virkelig trenger det. 

Alternativet til en Arbeiderpartiledet regjering er en med Høyre i førersetet. Høyre har vist, og fortsetter å vise hvem de prioriterer når det kommer til stykket. I Høyres alternative budsjett er det tydelig at de helst vil fortsette i samme retning de gjorde i åtte år. Med Høyre ved roret ville det vært dyrere å være fagorganisert. Sykehus, NAV og andre offentlige tjenester ville vært hardt rammet med dobbelt så stort ostehøvelkutt som sist de satt i regjering. Til tross for at sykehusene allerede sliter med finansieringen, ønsker Høyre å kutte i virksomhetene. Dette er ikke effektivisering, men nedbemanning. Samtidig hadde de likevel tatt seg råd til å kutte i formueskatten. Hvem som styrer i krisetid, har noe å si.

Strømmen hadde ikke vært billigere hvis Høyre hadde styrt landet, krigen hadde fortsatt herjet i Ukraina og vi hadde fortsatt hatt den store prisveksten vi nå opplever. Forskjellen mellom hvem som styrer er ikke om krisene er der eller ikke, forskjellen er hva man velger å bruke pengene på når det virkelig kniper. Denne regjeringen velger å bruke de knappe midlene på folk som er på jobb, på de som trenger hjelp til å få endene til å møtes og til å betale strømregninga. Alternativet er en regjering som prioriterer å kutte i formueskatt og fagforeningsfradrag. LOs politikk må til syvende og sist være å styrke den norske modellen, med et arbeidsliv preget av sterke organisasjoner, med samordnede tarifforhandlinger, et velutviklet lokalt nivå for kollektive forhandlinger og medvirkning samt sterke lovfestede arbeidstakerrettigheter. Dagens regjering er det eneste alternativet som konsekvent jobber i samsvar med LOs politiske mål. I krisetider kreves det spesielt en faglig og politisk mobilisering og en bevissthet om hva det er som står på spill.