- Det er med ærefrykt jeg tar fatt på jobben!

Tekst og foto av: Tom Helgesen, Totalmedia

Etter tre dager i jobb, kan hun fortelle om en flott mottakelse og en bratt lærekurve. Det er mye å ta til seg, og hun er innstilt på at det vil ta tid før hun har kommet inn i alle rutiner og gjøremål.

- Ulf informerer fortløpende, og jeg spør. Her er det mange flinke mennesker rundt meg jeg kan støtte meg til. Men jeg innrømmer gjerne at jeg kjenner på en utålmodighet etter å kunne komme skikkelig i gang og gjøre nytte for meg.

Fra Fulsebakke gård på Kongsberg

Kristine vokste opp på den 1500 mål store Fulsebakke gård i Jondalen på Kongsberg som eldst av fire helsøsken og med en eldre halvsøster, hvor farmoren i mange år drev pensjonat. Her ble det arrangert en rekke samlinger og seminarer, inklusiv LO-konferanser, minnes hun.

I fjøset sto det 12-13 melkekyr,  i tillegg hadde gården sauedrift og noe skog de hentet ut tømmer fra.

- Med årene, ble dyrehold mindre og mindre lønnsomt. Pappa var en av de siste melkebøndene i Jondalen, men også han måtte stenge fjøset til slutt. På sine «gamle dager», hadde han kun noen sauer på gården.

Barneskolen ble tidvis en utfordring for Kristine, som gjennom flere år fikk føle utenforskap og mobbing på kroppen.

- Det førte til at jeg ble trist og lei meg, og skolen ble en utrygg arena. Jeg husker godt jeg tygde i meg stiften i blyantene i håp om å få feber, slik at jeg kunne være hjemme fra skolen. Det førte til at jeg utviklet dårlig selvtillit, som har preget meg gjennom store deler av livet.

Mistet jobben, men fant kjærligheten

Kristine erfarte selv nytten av å være organisert da hun fikk oppsigelsesvarsel i jobben hos FMC Kongsberg Subsea da selskapet skulle nedbemanne høsten 2015. To og et halvt års ansiennitet plasserte henne under streken som skilte de som måtte ut og de som fikk bli.

- Da var det trygt å kunne ha med en tillitsvalgt som hadde kunnskap jeg selv manglet og som talte min sak. Selv om det ikke endret resultatet, bidro det til en ryddig prosess, og at jeg kjente på hvor godt det var å ikke stå i dette alene.

Det var selvsagt lite hyggelig å miste jobben. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe; oppsigelsen var starten på reisen som førte henne til Sarpsborg – og dermed helt avgjørende for at hun nå sitter på kontoret hos LO Østfold i Sandesund.

Hun forteller:

- Da tok jeg meg tid til å ta den båtturen til Kiel jeg lenge hadde hatt lyst til. Om bord fikk jeg øye på en rockabilly-fyr med høyt hår og skinnvest - som satt og drakk en rosa «Strawberry Daiquiri». Det var noe med kontrastene som tiltrakk min oppmerksomhet, og som jeg måtte bli bedre kjent med. Og da han i tillegg hadde en herlig humor og et sjarmerende smil, var jeg solgt!

Rockabilly-karen het Per Olav Andresen, gikk under navnet «Poa Knallert» og var fra Sarpsborg.

Ett år senere flyttet hun etter, og på sensommeren i 2016 kjøpte de bolig i Varteig.

Et perfekt sted å bo, mener hun.

- Her har vi en stor eiendom, inklusiv et verksted på 240 m2. Det er ideelt både for meg som er vant til å bo landlig og for Per Olav, som elsker å mekke på gamle biler. Bedre kan det ikke bli!

Søkte dagen før fristen løp ut

Kristine har de siste årene jobbet for Borg Bildemontering, og hadde ingen planer om å bytte arbeidsgiver. Men det var noe i stillingsteksten til LO Østfold som vekket en gnist, forteller hun.

- Tanken på å kunne være en del av arbeiderbevegelsen og jobbe til felles beste for samfunnet og arbeidstakere, tiltalte meg veldig.

Hun var likevel lenge usikker på om hun skulle søke stillingen.

- Jeg tenkte at jeg sikkert ikke hadde noen reell mulighet til å få jobben. Men dagen før fristen, ga jeg det en sjanse. Jeg hadde jo uansett ikke noe å tape.

Først da hun ble innkalt til intervju, ble det alvor.

- Da Fredrik Strindberg (LOs rådgiver innen rekruttering) ringte meg noen dager senere og sa at det sto mellom meg og en til, tenkte jeg at det helt sikkert var den andre som ville få tilbudet.

Det ble en ny intervjurunde, denne gangen på Teams. Fire dager ble hun oppringt av Ulf med beskjed om at jobben var hennes.

- Jeg reagerte med å bli kvalm, men som fort gikk over til begeistring. Etter at jeg hadde informert min daværende arbeidsgiver, takket jeg ja. For en gangs skyld, rettet jeg ryggen og tenkte at «ja, jeg er faktisk god nok».

- Nå er jeg klar for et nytt eventyr, og denne gangen føler jeg at det er her jeg vil og kan være resten av min yrkeskarriere!