Reisebrev søndag 19.02.2023

Vi ankommer Beirut by kl 20.15 lokal tid. Reisefølge består av meg, Therese Flovikholm, Iver Erling Støen og Torgrim Kristoffersen. På flyplassen blir vi møtt av sjåføren/fikseren vår, Hamza. En blid og imøtekommende mann som ivrig forteller og svarer på spørsmål. Fra flyplassen til hotellet er det en kort kjøretur. Byen er mørklagt. Det er noen få leiligheter som har lys i vinduene og Hamza forteller at på grunn av økonomien i landet, er det bestemt at landets strøm skal skrus av store deler av døgnet, og det vi ser av lys er fra private aggregat. 

Vi ankommer Beirut by kl 20.15 lokal tid. Reisefølge består av meg, Therese Flovikholm, Iver Erling Støen og Torgrim Kristoffersen. På flyplassen blir vi møtt av sjåføren/fikseren vår, Hamza. En blid og imøtekommende mann som ivrig forteller og svarer på spørsmål. Fra flyplassen til hotellet er det en kort kjøretur. Byen er mørklagt. Det er noen få leiligheter som har lys i vinduene og Hamza forteller at på grunn av økonomien i landet, er det bestemt at landets strøm skal skrus av store deler av døgnet, og det vi ser av lys er fra private aggregat. 

Vi sjekker inn på hotellet, ordner oss litt og går ut for å spise. Etter anbefaling fra Hamza, velger vi en italiensk restaurant ikke så langt fra hotellet. Det er helt mørkt i gatene, men det yrer av folk og trafikk. Når vi går inn på restauranten, så registrerer vi at de som sitter ved siden av oss snakket norsk, men vi er så begeistret for å være i Libanon at det ble med registreringen. Det lukter nydelig i restauranten og valget faller på pizza. Etter en lang dag på reise, er vi slitne og det blir en tidlig kveld.  

Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet eller sett for meg før jeg dro nedover, men jeg kjente på en uro og nervøsitet i kroppen over å være i Libanon. Dette er en tur som kom veldig brått på meg, da jeg begynte som ungdomssekretær 16. januar og har ikke hatt så mye tid til å forberede meg. Når jeg kom på rommet mitt, begynt jeg å tenke «hva om noen klatrer opp til balkongen og bryter seg inn på rommet?». Så jeg står opp for å sjekke om skyvedøren ut til balkongen er låst, det er den ikke. Og det går heller ikke an å låsen den… Jeg som alt er litt nervøs for å være i Libanon, blir ikke mindre nervøs av dette. Jeg plasserer de to stolene som er på rommet fremfor døra, samt bordet. Sånn at jeg i alle fall våkner, skulle noen prøve å komme seg inn. Så oppdaget jeg en ny utfordring, skyvedøren åpnes fra begge sider. Så da var det å romstere enda en gang med å plassere ut stolene og bordet sånn at det dekker begge inngangene fra balkongen. Til informasjon bor jeg i 5 etasje, og det er mellom 12-15 meter ned til bakkeplan. Jeg tenker ikke over at jeg nå ha blokkert min egen nødutgang skulle det skje noe inne på hotellet. Etter mye styring, legger jeg meg. Det er planlagt en lang og innholdsrik dag i morgen, og jeg er spent på de inntrykkene som vil møte meg.