Da vi kom til barnehagen, møtte jeg meg selv i døren. For det var ingen som satt på bakken, ute, uten leker eller ordentlige klær. Det første som møter oss når vi nærmer oss barnehagen er en kø av foreldre som skal hente barna sine.
Inne i barnehagen sitter barna på hver sin stol og venter. De har på seg en blå vest som viser at de går i barnehagen. På veggen har de hver sin knagg, med bilde av seg selv og en sjøhest. På knaggen henger sekken deres, ikke ulikt hjemme i Norge. Det er sekker med bilde av katter, hester, biler, dinosaurer og regnbuer. På veggen henger det et stort bilde som barna har laget sammen. På bilde er det pingviner som koser seg ute i snøen og igloer hvor pingvinene bor.
Barn er barn. De ler, fniser, utfordrer og er veldig nysgjerrig på de tre ukjente som akkurat kom. Vi møter lederen for barnehagen, en utrolig dame med et stort hjerte for barna. Vi sitter inne på kontoret hennes og hun forteller om barnehagen. Samtidig sniker barna i døra og har veldig lyst inn. En liten gutt på kanskje fire år tar «ansvar» og kommer inn på kontoret. Han ser seg rundt, ser nøye på oss, før han ler og løper ut igjen til de andre barna.
Barna blir hentet i barnehagen kl 13:00 så vi få dessverre ikke muligheten til å hilse på alle sammen, da vi kommer litt sent. Men vi får møte de som jobber der og sett hele barnehagen. Bygget er på fem etasjer, og det var bestemt innad i leiren at det ikke skulle bygges høyere på grunn av sikkerheten til barna. Tidligere så hadde barnehagen hatt et område på bakkeplan hvor barna lekte, men det ble kastet så mye ut av vinduene fra byggene rundt, at det ble steng og flyttet til taket på barnehagen.
I barnehagen er de veldig opptatt av å lære barna om hvor de kommer fra, hvilket flagg de har og historien deres. På veggene henger det bilder som barna har laget. Barna lærer å lese, skrive, leke og stille spørsmål. «Det er viktig å gi barna håp» forteller lederen for barnehagen. Håp om at de en dag skal kunne leke i snøen, se sola, gå på skole og bare være barn.
Etter omvisning i barnehagen, går vi til et hus hvor Beit Atfal Assumonund har The embrodidery project. Dette er et prosjekt hvor kvinner som bor i leirene kan komme å få mønster til å brodere. Det de broderer blir så laget til produkter som vesker, kjoler, lommebøker o.l. og solgt. Dette er en betalt jobb for de kvinnene som broderer. Formålet med prosjektet er å bevare den palestinske arven og gi den videre til yngre generasjoner, skape jobbmuligheter for palestinske kvinner og øke inntekten til familier, samtidig som kvinner kan være hjemme å ta vare på barna. De ønsker også å rette fokus mot Palestina gjennom kunst.
Nå er det på tide med lunsj. Hvorfor er det verdt å nevne spør du kanskje? Jeg nevnte i første reisebrev at landet sliter økonomisk, og en konsekvens av dette er den enorme inflasjonen som har oppstått i landet. Hva 1 dollar i Libanesiske pund er, er så å si umulig å svare på da dette endrer seg hver uke. Men, for å gi noen tall så havner den første lunsjen vår på 1.9 millioner Libanesiske pund. Noe vi tror er rundt 25 dollar. Og det er jo så hinsides stort tall, at det nesten er komisk. Ikke at det er noe morsomt med situasjonene i landet. Ansatte får betalt i Libanesiske pund, men landet opererer med dollar. Prisene stiger, lønnen er den samme og verdien på Libanesiske pund synker for hver dag. Det er så kritisk økonomisk at flere møter ikke på jobb. Og grunnen til at de ikke møter er fordi de har ikke råd til å fylle bilen med drivstoff for å komme seg til jobb. Kollektiv transport er ikke-eksisterende i Libanon. Hverken buss eller tog eksisterer, selv om de har eget jernbanedepartement.
Etter lunsj reiser vi på tur rundt i Beirut, guidet av Hamza. Vi ser gamle, romerske ruiner, store moskeer, kirker og leilighetsbygg. Beirut er en veldig travel by, med mye mennesker. Og det er mye forskjellige mennesker fra forskjellige land, kulturer og religioner. Når vi går rundt i nedre del av Beirut, ser vi noen kvinner som sitter på en trapp sammen med barna sine. Barna er mellom 2 og 5 år. Vi går forbi og hører at kvinnene snakker/roper til barna sine.
Plutselig kjenner jeg en liten barnehånd som tar tak i hånda mi. Gutten kan ikke være mer enn 2 år. En annen gutt kommer bak, men han har nok akkurat lært seg å gå, fordi det går ikke så fort. Den lille gutten som holder hånden min, vil ha penger. Hamza snakker til han og prøver å vifte han bort. Den lille gutten begynner å gråte og rope til Hamza. Hamza snakker tilbake. De virker for meg som om de krangler. Det ender med at den lille gutten spytter etter oss.
Jeg blir helt stille og kjenner en klump vokse i magen. Dette syns jeg er veldig vanskelig. Det er et lite barn, som bor på gata som vi blir bedt om å overse og avvise. Hamza forteller at de familiene som bort på gata på den måten har tilbud om mat, helsehjelp, tak over hode og andre nødvendige ting, men det eneste de vil ha er penger. De «trener» derfor opp barna sine til å oppsøke turister/fremmede. Barna blir også «trent» til å gråte når de blir avvist. Ikke at denne forklaringen gjør det noe lettere for meg å «akseptere» at sånn er det, og det beste er å overse/avvise barna. I ettertid av turen har jeg tenk mye på den lille gutten som tok tak i hånden min, som jeg avviste og ikke gav penger til.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post