Godkjenner tariffoppgjøret i NHO

Kamerater! Kjære representantskap! 

I dag er det bare seks dager til vi møtes til LOs 36. kongress. Seks dager til landets største politiske verksted åpner. Seks dager til vi skal lage et nytt handlingsprogram som peker ut retningen for de neste fire årene.

Men før det må vi jo også diskutere årets tariffoppgjør. Et oppgjør som begynte med representantskapet i februar, men som ikke er ferdig før de siste tillitsvalgte har forhandlet på arbeidsplassen sin en gang til høsten.

Det å forhandle lønn i LO er ikke noe som kun foregår på toppen, mellom meg og Ole Erik Almlid.

Det er noe som angår så godt som hele organisasjonen. 

Det at så mange involveres i tariffoppgjøret, fra oss i Folkets hus i Oslo og helt ut på den enkelte arbeidsplass over hele landet, er en stor styrke for den norske modellen. 

Det bidrar til å gi legitimitet til tariffavtalene og forhandlingssystemet. Jeg mener det er en forutsetning for at vi har en så sterk fagbevegelse som det vi har.

Samtidig gir dette effekter på samfunnsnivå. Kanskje er dette partssamarbeidet én av forklaringene på den høye produktiviteten vi har i Norge. 

Et partssamarbeid som er tuftet på et godt og solid avtaleverk, med hovedavtaler og tariffavtaler, som på mange måter utgjør på mange måter et skjelett i den norske modellen.

Avtaleverket binder sammen lønnspolitikk og samarbeid på samfunnsnivå med organiseringen av arbeidet i den enkelte bedrift. 

For det første spiller tariffavtalene en helt sentral rolle i lønnsdannelsen. De er verktøyet for å sikre at lønnsveksten man styrer mot fra sentralt hold, det vil si den lønnsveksten som sikrer konkurranseevnen til frontfagene, faktisk gir en rettesnor for lønnsutviklingen i bedriftene. 

Uten en vid utbredelse av tariffavtaler vil det være langt vanskeligere å tøyle lønnsutviklingen for høytlønte grupper i skjermet sektor for å verne om konkurranseutsatt industri. Samtidig hadde lavtlønte grupper tapt.

Derfor er det så viktig å opprettholde frontfaget, som kanskje er den viktigste forutsetningen for den norske modellen. 

Det er jeg sikker på at vi kommer til å få gode samtaler om når vi møtes under kongressen i neste uke.

Kamerater,

Sjokk etter sjokk har de siste årene truffet både norsk og internasjonal økonomi. 

Det dannet et bakteppe også for årets forhandlinger. NHO-direktøren fastslo, ganske riktig, at de gangene jeg og han har møttes til forhandlinger har det alltid vært noe ekstraordinært.

I 2021 var det korona-pandemi, i 2023 var det prissjokk og dyrtid, mens i år var det handelskrig som preget oppgjøret.

De siste ukene og månedene har det vært såpass uforutsigbart at nyhetsbildet har endret seg dramatisk nærmest fra time til time. Alt etter som hva Donald Trump har funnet det for godt å gjøre.

Det betyr også at da vi vedtok vår tariffpolitiske uttalelse i slutten av februar, hadde handelskrigen bare så vidt begynt. Og mens Trumps Kina-toll var på ti prosent 1. februar, er den nå på 125 prosent.

Konsekvensene av handelskrigen for norsk økonomi er ennå usikre. Likevel er det viktig for våre medlemmer - for dere - å sikre at arbeidstakerne får sin andel av verdiskapingen.

Alternativet er nemlig at mer havner i lommene til eierne, og noen av disse har funnet ut at de ikke ønsker å bidra til det norske spleiselaget og stukket av til Sveits.

Derfor står vi i en spagat. 

For det første: Å sikre at vi ikke forhandler oss ut av fabrikkporten, samtidig som vi sikrer at de ansatte får sin del av kaka.

Vi skal sikre økt kjøpekraft, mer til de lavest lønte og sørge for en god likelønnsprofil. Det er ingen liten jobb, men jeg mener at med dette oppgjøret har vi gjort det.

Når vi ble enige om et resultat som gir fem kroner i generelt tillegg til alle. I tillegg til et lavlønnstillegg på 2 kroner og et tillegg på ytterligere 2 kroner til de uten lokal forhandlingsrett.

Det er et resultat som sikrer god vekst i kjøpekraften for LOs medlemmer og mest til de lavlønte. Det har vært viktig for oss, samtidig som vi tar ansvar i krevende tider.

Vårt hovedkrav har vært at arbeidstakernes kjøpekraft må bedres, gjennom generelle tillegg, i tillegg til at man ønsker å prioritere lavlønn og likelønn. Høy vekst i levekostnadene gjennom en årrekke gjør at dette har vært ekstra viktig. 

Samtidig har det vært viktig for LO å sikre at ansatte sikres en bedre andel av verdiskapingen i industrien og næringslivet generelt. Det er vi trygge på at dette oppgjøret sørger for.

Men! Og dette er et viktig men.

Dette forutsetter at det gjennomføres lokale forhandlinger i den enkelte bedrift og de skal være reelle. Dette er bare starten på et oppgjør som skal fullføres av våre tillitsvalgte ute på arbeidsplassen.

Våre medlemmer skal ikke avspises med knapper og glansbilder, der det er rom for gode oppgjør lokalt.

Vi vet at enkelte tillitsvalgte nærmest blir avvist i døra av arbeidsgiver, samtidig som lederlønninger og bonuser til grupper som ikke forholder seg til frontfaget får utvikle seg i fred.

Derfor har vi krevd både at lokale forhandlinger skal være reelle og at ledere og funksjonærer skal forholde seg til de rammene som enigheten i frontfaget innebærer.

Og skjer ikke det, kan jeg love dere at vi ikke kommer til å gå stille i dørene ved neste anledning.

Vi kommer ikke til å akseptere bedriftseierne og bedriftslederne beriker seg med lederlønnsfest og bonusbonanza.

Så vet jeg at mange av dere har hatt forventninger til en ny lavlønnsmodell. 

Det første jeg vil si er dette: Det beste lavlønnstillegget er et godt generelt tillegg. Løfter vi alle mye, betyr det alltid mest for de som har minst. Samtidig er det sånn at LO alltid prioriterer de som er nederst på inntektsskalaen.  

Hvis vi ikke gjør det, er det ingen som tar det ansvaret.

LO har alltid vært opptatt av å motvirke økende forskjeller. De som har lav lønn, risikerer å bli hengende etter. Vi vet at lavlønnstillegg forebygger ulikhet.

Vi vet at de tariffavtalene som har lavest lønn, ofte er de som står svakt i lokale forhandlinger. Derfor er det alltid viktig å løfte disse gruppene i de sentrale lønnsoppgjørene. 

Lavlønnsproblematikken har lenge vært et sentralt tema i forhandlinger mellom LO og NHO.

I 2021 ble LO ferdig med en utredning med en grundig gjennomgang av ulike modeller som har vært brukt for å gi lavlønnstillegg. Erfaringer og utfordringer knyttet til disse ble diskutert og vi drøftet også hvilke andre typer modeller som kan være et mer treffsikkert alternativ.  

Etter streiken i mellomoppgjøret i 2023 ble vi enige om å se på disse problemstillingene i fellesskap. Det landet vi dessverre ikke helt under årets oppgjør, men vi er enige om å videreføre arbeidet om å se på andre modeller for lavlønnstillegg som kan være mer treffsikre overfor enkeltgrupper.

Men jeg skal love dere en ting. Det er ikke en enkel sak. NHO er ikke lett å ha med å gjøre når vi tar opp lavlønnsproblematikken. Så mye drar de beina etter seg at de ikke en gang vil kalle det lavlønn. 

Særskilte tillegg, kaller de det. Som om lavlønn er noe som ikke eksisterer.

Men kamerater!

Jeg lover dere at vi ikke kommer til å gi oss på dette. Vi fortsetter arbeidet, i god samarbeidsånd. Et arbeid som skal være ferdig innen utgangen av året - i god tid før neste års hovedoppgjør.

Dermed er det mulig for forbundene å forhandle seg frem til andre lavlønnsmodeller, som treffer bedre og favner flere av de som faktisk har lavlønn.

Og tro meg, LO kommer ikke til å la dette ligge. 

For noen dager siden startet lønnsoppgjørene i stat og kommune. Våre forbund i offentlig sektor tar nå stafettpinnen videre og skal sørge for at ansatte i offentlig sektor også få et skikkelig oppgjør. 

Nå har vi lagt grunnlaget i privat sektor – med en profil som prioriterer de som aller mest trenger et godt oppgjør. 

Dette handler ikke bare om kroner og øre og en prosentsats på ramma, det handler også om å løfte hele laget, men løfte aller mest i bunn. 

Som landets største arbeidstakerorganisasjon med medlemmer i nær sagt alle bransjer og sektorer er det vi som må ta det ansvaret som ingen andre tar. Det er vi som må sørge for at frontfaget blir førende, slik at hele laget kan ta del i den høye verdiskapingen i det norske samfunnet. 

Ikke bare noen få. Det er vi som må sørge for utjevning og rettferdig fordeling i hele arbeidslivet! 

Med det legger jeg frem resultatet fra oppgjøret til godkjenning!

Tusen takk for meg!