Hovedavtalen 90 år

Hovedavtalen kalles arbeidslivets grunnlov og regulerer viktige spilleregler i arbeidslivet. Den fastsetter blant annet hvordan arbeidsgivere og arbeidstakere skal forhandle og samarbeide, og den gir regler for hvordan ansatte skal kunne benytte retten de har til å være med og bestemme.

Avtalen slår fast at organisasjonene, i kraft av å representere brede interesser, ivaretar et samfunnsmessig helhetssyn. Sammen med tariffavtalene sikrer Hovedavtalen at partssamarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere – og også med myndighetene – fungerer godt.

Maktbalanse og samarbeid

– Et samarbeid skjer ikke av seg selv. Det krever jevnbyrdig styrke og maktbalanse, og at vi har avtaler som regulerer samarbeidet. Det er blant annet her Hovedavtalen kommer inn. Den har muliggjort et sterkt partssamarbeid i samfunnet, sier LO-leder Kine Asper Vistnes.

Det har ikke alltid vært slik.

I årene før Hovedavtalen ble inngått, var det mange og til dels ganske bitre konflikter i det norske arbeidslivet. Det var økonomisk krise, en lang rekke arbeidskonflikter og sterke klassemotsetninger som preget samfunnet.

«Den økonomiske krisen og de mange tapte arbeidskonfliktene i årene etter 1920 gjorde det vanskelig for fagbevegelsen å holde fast ved en offensiv klassekamplinje. LOs medlemstall ble betydelig redusert, og organisasjonen kjempet med ryggen mot veggen for å forsvare tidligere oppnådde rettigheter,» skriver Tor Arne Johansen i en artikkel hos Arbark.
Kilde: Arbark

Selv om det fortsatt finnes grunnleggende interessemotsetninger mellom arbeid og kapital – mellom vanlige lønnsmottakere og kapitaleiere – har Hovedavtalen fra 1935 bidratt til å bygge kompromisser og skape tillitsbaserte relasjoner i arbeids- og samfunnslivet.

Viktig skille i norsk historie

Hovedavtalen utgjør et viktig skille i norsk arbeidslivshistorie. De harde og langvarige arbeidskampene i 1920- og 30-årene ble avløst av fredelige måter å løse konflikter på.

Avtalen anerkjente både arbeidsgivers og arbeidstakers rett til å organisere seg, samtidig som arbeidstakerne aksepterte arbeidsgivers styringsrett. I tillegg ble det innført fredsplikt i avtaleperioden, som utelukket bruk av streik og lockout mellom forhandlingsrundene.

Den første Hovedavtalen la også grunnlaget for koordinering av forbundsvise tariffavtaler og etablerte en plattform som både la til rette for samarbeid internt på arbeidsplassen og sikret koordinering i lønnsdannelsen.

Samarbeidsavtalen

I 1966 kom partene til enighet om Hovedavtalens del B – den såkalte samarbeidsavtalen – som inneholdt bestemmelser om opprettelse av bedriftsutvalg, avdelingsutvalg og samarbeidsutvalg. Dette la grunnlaget for det vi i dag kaller den norske samarbeidsmodellen.

Med Hovedavtalen som verktøy har fagbevegelsen kunnet sikre arbeidstakere større innflytelse over egen arbeidssituasjon og mer kontroll over bedriftenes disposisjoner.