Denne uken lanserte vi årets utgave av LOs boligindeks, også kalt Fagarbeiderindeksen.
Dette ble sendt ut som nyhetsbrev fra Samfunnspolitisk avdeling i uke 49. Meld deg på her.
Indeksen måler kjøpekraften for boligkjøpere i hele landet. Årets utgave viser en liten økning siden i fjor for par med og uten barn, men at kjøpekraften fortsatt er svært svak og har falt mye siden 2015.
Særlig i byene er kjøpekraften lav. I Oslo har et en helsefagarbeider og en tømrer med to barn kun råd til 1,7 prosent av alle omsatte boliger. I 2015 var tallet 16,5 prosent.
Fagarbeiderne er de som jobber i barnehagen, på sykehjemmet, rengjør kontorlokalet, og bygger husene – utfører helt nødvendige oppgaver som sørger for at byen, bedriftene og livene til alle som bor der går rundt.
Det er grunn til å lure på hvordan byene våre skal kunne få tilgang på nødvendig fagkompetanse framover om ikke denne utviklingen snur. Ellers vil fagarbeiderne måtte bruke mye av arbeidsdagen på pendling, mens byene er forbeholdt de med store formuer.
Lav boligkjøpekraft er heller ikke et isolert problem kun for byer og steder med høyt press, men viser seg også i mindre sentrale deler av landet.
Prisveksten er også høy på leiemarkedet. Det siste året har også 16 000 utleieboliger forsvunnet fra Oslo-markedet, først og fremst på grunn av de økte renteutgiftene for utleierne. Det bidrar isolert sett til å dempe boligprisveksten i eiermarkedet, men gjør det tøffere for alle som leier bolig.
Siden 2023 har riktignok kjøpekraften økt noe, ifølge indeksen, særlig for barnefamilier, noe som trolig skyldes politikk for å bedre familieøkonomien. Gratis barnehage og billigere velferd monner, men tiltakene er ikke kraftige nok til å demme opp for renteøkninger og kollaps i boligbyggingen.
Det bygges nå rekordfå nye boliger, og det vil trolig presse prisene ytterligere opp før boligbyggingen forhåpentligvis får fart på seg igjen.
Arbeiderparti-regjeringen har satt et mål om å bygge 130 000 nye boliger innen 2030. Men det er viktig å ha med seg at det først og fremst er rimelige boliger som trengs. Derfor er det ikke tilstrekkelig å bare bygge flere boliger.
I Brussel står også boligmarkedet høyere på agendaen enn noen gang.
I flere europeiske land har boligmangel og høy prisvekst ført til sinne mot både turister og immigranter. Boligprisene i EU har økt med 58 prosent på 10 år, og én av ti EU-borgere har problemer med å betale husleie eller avdrag. EU-kommisjonen har gått til det skrittet å opprette en egen kommisær for «affordable housing» og skal legge fram en plan allerede 16. desember. Planen er i stor grad motivert av store velgervandringer mot ytterste høyre. 42 prosent av velgerne ved det siste EU-valget oppga økte levekostnader som grunnen til at de gikk til urnene, og boligspørsmål har blitt en åpenbar politisk sak for EU.
Boligmarkedet utgjør den største ulikhetsdriveren i EU. For de som ikke får ta del i et boligmarked og den økonomiske tryggheten det gir, så øker sårbarheten for økonomiske sjokk. Stadig mer forskning peker på sammenhengen mellom økte bokostnader og oppslutning rundt høyrepopulistiske partier.
Et hardt og vanskelig boligmarked får, med andre ord konsekvenser utover at det har blitt vanskeligere for flere å kjøpe seg en bolig. Derfor er boligkrisen viktig for LO som for eksempel foreslått å styrke Husbanken og å igangsette bygging av flere kommunale boliger, student- og omsorgsboliger mens næringen befinner seg i en lavkonjunktur.
På oppdrag for LO har Samfunnsøkonomisk Analyse (SØA) beregnet hvor stor andel av alle omsatte boliger tre ulike husholdninger har råd til, og hvor stor andel av tilstrekkelig store boliger de har råd tid.
Husholdningene representerer klassiske LO-yrker- og familier.
SØA ser på deres boligkjøpekraft i hele landet, i utvalgte byer, og i de minst sentrale områdene.
Antagelser forskerne gjør: De legger til grunn boligkostnadsindeksen til Huseierne og inkluderer rentekostnader, utgifter til vedlikehold, energikostnader, kommunale avgifter, forsikring og eiendomsskatt. SIFOs referansebudsjett brukes som utgangspunkt for å beregne alminnelig forbruk, men de inkludere et tillegg utover referansebudsjettet som er tilstrekkelig til å ta hensyn til relevante utgiftstyper som ikke ligger inne i referansebudsjettet (f.eks. helsetjenester, feriereiser, gaver mv.).
I 2025 er summert årlig forbruk for hele husholdningen med to voksne og to barn 510 820 kroner. De to samme voksne, men uten barn, har et årlig forbruksbudsjett på 331 880 kroner. For den enslige helsefagarbeideren er samlet årlig forbruk budsjettert til 173 500 kroner.
Når de trekker utgiftene fra de samlede inntektene i husholdningen, sitter de igjen med såkalt gjeldsdisponibel inntekt. Den beløper seg til 262 280 kroner for paret med barn, 396 890 kroner for paret uten barn, og 155 560 kroner for en helsefagarbeider.
Totalt ble det omsatt 70 340 boliger i de tre første kvartalene i 2025. Dersom boligkjøpet lånefinansieres fult ut har husholdningen med to barn råd til 23 prosent av disse, husholdningen uten barn 54 prosent og en enslig kun seks prosent. Når de bare ser på tilstrekkelig store boliger, øker kjøpekraften for alle grupper noe (til hhv. 27, 73 og 13 prosent).
Kjøpekraften er desidert dårligst i de store byene, og er størst i de minst sentrale delene av landet. Figur 2 viser kjøpekraften til en familie med to barn. For en enslig helsefagarbeider er kjøpekraften lavere i alle sentralitetsklasser.
Facebook
Twitter
LinkedIn
E-post