Uke 47 Innspill til NBs mandat

I april åpnet Finansdepartementet for å evaluere mandatet til Norges Bank. Da er det åtte år siden mandatet sist ble evaluert og endret. Sentralbanklov-utvalget foreslo evaluering etter fem år.

LO har gjentatte ganger de siste årene etterlyst en slik gjennomgang. I februar ga også Sentralbanksjef Ida Wolden Bache sin tilslutning, og påpekte at jevnlige evalueringer er viktig for den demokratiske legitimiteten til sentralbanken og en mulighet til å ta inn over seg ny innsikt.

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad har nå sendt inn sine innspill til Norges Bank.

Innspillene er basert på årelang empirisk og teoretisk forskning knyttet til mekanismer i den norske modellen, men også erfaringene fra årene etter 2019 da mandatet sist ble endret.

Den norske modellen har flere stabiliserende mekanismer, og måten lønnsdannelsen er innrettet på hjelper sentralbanken i sin jobb med å stabilisere norsk økonomi. Men disse mekanismene har ikke blitt godt nok forstått i utøvelsen og argumentasjonen bak de siste årenes pengepolitikk. Det kan i ytterste konsekvens sette den norske lønnsmodellen i fare og skape mistillit til den økonomiske politikken.

LOs kritikk av rentesettingen de siste årene er vel kjent. Kritikken har tatt utgangspunkt i at tilbudssidesjokk (for eksempel et kostnadssjokk fra utlandet) bør møtes med en annen rentesetting enn ved etterspørselssjokk (som for eksempel kjøpefest innenlands), selv om inflasjonen øker i begge tilfeller. Først og fremst vil det gi seg utslag i mer stabil og forsiktig rentesetting. 

Grunnen til at LO mener dette er riktig og forsvarlig handler om 1) at økte renter er et lite effektivt virkemiddel på årsaken til denne formen for prisstigning (derfor er dette også en internasjonal debatt), og 2) at den koordinerte lønnsdannelsen hindrer at inflasjonen får feste seg eller tilta, og sentralbanken kan dermed tillate seg å bruke mer tid på å få prisveksten ned mot inflasjonsmålet.  

Sjeføkonom Roger Bjørnstad argumenterer for følgende tre presiseringer av dagens mandat.

• Hensynet til høy sysselsetting og produksjon må vektlegges tyngre og sidestilles med hensynet til stabil inflasjon. En slik endring vil først og fremst påvirke rentesettingen når det oppstår målkonflikt ved tilbudssidesjokk. Ved etterspørselssjokk er det ingen målkonflikt og rentesettingen vil som regel ikke påvirkes.
• Det må gjøres et skille mellom hva slags type impulser som ligger bak når prisveksten avviker fra målet. Pengepolitikken må utøves særskilt fleksibelt og framoverskuende i situasjoner der prisveksten har opphav utenfor Norge.
• Det er behov for mindre svingninger i rentenivået. For å oppnå mer stabile renter bør pengepolitikken la de iboende tilbakevendende mekanismene som ligger i frontfagsmodellen få virke, selv om det kan ta noe tid. Forskriften bør derfor presisere at Norges Bank i utøvelsen av pengepolitikken skal legge til grunn den særskilte norske lønnsdannelsen, og at rentesettingen må bygge på grundige analyser av den aktuelle situasjonen i arbeidsmarkedet. Slik kan også pengepolitikken bidra til å lette et eventuelt press på frontfagsmodellen. 

I innspillet, som kan leses i sin helhet her, beskriver vi:

• At prisimpulser fra utlandet som kommer inn til Norge gjennom lønnsdannelsen og import, må vi la skje – det er ikke ønskelig å svekke mekanismene som knytter Norge til internasjonal handel eller som fordeler gevinstene fra den. Kostnadene ved å stoppe globale priser på landegrensen ved bruk av renter, er skyhøy.
• At priser og lønninger stabiliserer seg så lenge lønnsveksten er knyttet til lønnsevnen i industrien. Empirien viser at det er den, og da får vi ikke pris- og lønnsspiraler, slik at inflasjonen «får feste» i norsk økonomi, som Norges Bank er opptatte av å hindre.
• At valutakursgevinster i den konkurranseutsatte industrien ikke setter i gang lønn- og valutaspiraler.
  At det er liten empirisk støtte i at folks inflasjonsforventninger påvirker faktisk inflasjon, og at det derfor er liten grunn til at Norges Bank må forankre inflasjonsmålet ved å møte enhver form for inflasjon, uavhengig av årsak, med å sette renta opp. Aktører kan selvsagt ha inflasjonsforventninger – og Norges Bank kan måle dem – men når det har liten relevans for faktisk inflasjon, må det også ha liten relevans for rentesettingen.

Til sammen innebærer dette at hensynet til stabil inflasjon og høy sysselsetting reelt sett kan sidestilles. Dagens mandat åpner opp for en slik tolkning, men de siste årenes praktisering viser at Norges Bank ikke gjør det i tilstrekkelig grad, og at det er dermed er nødvendig med tre presiseringer.

Disse presiseringene i mandatet vil gi mindre svingninger i styringsrenta. Vi ville ikke fått nullrente i 2022 og ikke 14 økninger det påfølgende halvannet året. Renten ville være noe lavere i dag og noe høyere tidligere. Og kostnadene for folk og tap av tillit til egen og norsk økonomi, samt til myndighetene, ville ikke blitt like store.