- LO-medlemmene er nøkkelen til endring!

Gå til hovedinnhold Gå til navigasjon
Farukh Qureshi har ledet Oslo fengselsfunksjonærers forening gjennom den største omstillingen på lokalt nivå i kriminalomsorgen og han har håndtert en tøff varslingssak. Han har stått støtt gjennom stormene, og er faglig toppkandidat på Aps Oslo-liste. - Jeg vil aldri glemme hvor jeg kommer fra. Jeg har åpen mailadresse og telefonnummer, og jeg kan nås på sosiale medier. Slik vil jeg ha alltid ha det, sier han.

- LO-medlemmene er nøkkelen til endring!

Leder for Oslo fengselsfunksjonærers forening og politiker Farukh Qureshi har ambisjoner som strekker seg helt inn til nasjonalforsamlingen, og han håper å få drahjelp fra LO-medlemmene under neste års stortingsvalg. – Det er også LO-medlemmene som er nøkkelen til politiske endringer i et stadig mer presset arbeidsliv, sier den engasjerte og ambisiøse 34-åringen.

Sist oppdatert:

Navn: Farukh Qureshi

Alder: 34 år

Sivilstand: Gift

Barn: 2

Bosted: Bjørndal

Arbeid: Fengselsbetjent/fungering som operativ vaktleder i kriminalomsorgen.

Tillitsverv: Leder og tillitsvalgt for Oslo fengselsfunksjonærers forening siden 2014.

Politisk engasjement: Bystyrerepresentant for Oslo Arbeiderparti, og medlem av kultur og utdanningsutvalget.

Øvrige verv: Sitter i hovedstyret i Klemetsrud IL og er FAU-leder ved Bjørndal skole.

 

Farukh er utvalgt av en samlet fagbevegelse i Oslo til å hente LO-stemmer til partiet i hovedstaten, og er faglig toppkandidat på Aps Oslo-liste for stortingsvalget. Målet er fast stortingsplass.

- Det er en stor ære å få en slik tillit, og jeg har allerede brettet opp ermene og er mye ute blant folk for å lytte og lære, sier han og minner om at det er store oppgaver som venter.

En av dem, er å få snudd den synkende oppslutningen om Arbeiderpartiet blant LO-medlemmer. Den utviklingen ønsker Farukh med hele sitt hjerte å bidra til å snu, og påpeker at LO-medlemmene også er nøkkelen for en kursendring i norsk politikk.

 

Politikk og representasjon

- For å få disse med, er det to ting som viktig. Politikk og representasjon. Med første utkastet til nytt partiprogram har vi fått frem poltikkdelen på en god og tydelig måte. Også er det vesentlig at fagligpolitiske kandidater som representer grasrota er med på lista, og for meg har nettopp arbeidslivspolitikk høyeste prioritet. Vi ser en økende arbeidsledighet, trussel mot klimaet og økte forskjeller i arbeidslivet og samfunnet generelt, sier han.

Han frykter nå at den høye arbeidsledigheten som følge av koronapandemien biter seg fast og maner til felles kamp.

- Vi må får dem som står utenfor arbeidslivet inn igjen. Behovet for et trygt og organisert arbeidsliv er kanskje større en noen gang. Hvis vi ikke lykkes, kan det føre til at folk blir desperate og villige til å fire på egne rettigheter bare for å komme seg i jobb. Vi må det useriøse arbeidslivet til livs. Regjeringen er for passive. Gjennom pandemien er det mange som virkelig har fått føle på kroppen den politikken regjeringen fører. Vi trenger en annen retning for landet.

Han er heller ikke i tvil om at posisjonen som tillitsvalgt gir ham viktig ballast inn i politikken og som kan gjøre ord til handling.

- Vi har unik innsikt i arbeidslivspolitikk. Vi er tett på våre medlemmer, vi vet hva den norske modellen innebærer i praksis, vi jobber fagligpolitisk omtrent hver eneste dag, og vi vet hvor skoen trykker.

 

Ute blant de unge

Også ungdomskriminalitet og integrering, er hjertesaker for Farukh. Ikke bare som politiker, men som medmenneske. Han ser noen strømninger han ikke liker i forhold til rasisme, hat og utenforskap.

- Jeg er mye i kontakt med de unge og ønsker å bidra til å bygge dem opp, gi dem håp og vise dem rett vei. De aller fleste har et sterkt ønske om å kunne bidra og være til nytte. Føle seg viktige. De må bare gis en mulighet tids nok!

Han innrømmer gjerne at han blir trist når han møter 12-13-åringer fra Oslos østkant som forteller at de ikke lenger har drømmer de vil følge.

- Fattigdommen er utbredt, og de har mistet troen på en god framtid. Da forteller jeg at også jeg kommer derfra, og at de aldri må gi opp håpet og å se mulighetene.

- Vi må slutte å snakke om de unge. Vi må begynne å snakke med dem! understreker han.

 

Farukh
Farukh har bare fått gode tilbakemeldinger fra omgivelsene da det ble kjent at en samlet fagbevegelse i Oslo stilte seg bak hans kandidatur.  - Det er mange som heier på meg, og jeg skal gjøre alt for å forvalte tilliten på en god måte og innfri forventningene, sier han. I dag har Oslo Arbeiderparti fem representanter på Stortinget. Den kvoten vil Farukh gjerne bidra til å øke ved å være LO-medlemmenes fagligpolitiske forkjemper. 

 

Trygg oppvekst på Mortensrud

Farukh er født på Fredrikstad sykehus, men det var kun praktiske årsaker til akkurat det, forteller han. Det var i Oslo øst han hadde sin barndom.

- Pappa kom hit fra Pakistan i 1975, som 19-åring, og fikk seg etterhvert leilighet på Carl Berner. Moren ankom seks, sju år senere og paret fikk fire barn – med Farukh som nummer to i rekka.

- Jeg var ett år da vi flyttet til et nytt boligfelt på Mortensrud, hvor jeg opplevde en fantastisk oppvekst. Her var det masse barn i nabolaget, dørene var åpne og jeg stortrivdes både i barnehagen og på skolen.

Faren utviklet kronisk sykdom etter få år i Norge, som satte ham utenfor arbeidslivet. Men da tok moren ansvar.

- Mamma kunne ikke ett norsk ord da hun kom, men lot seg ikke stoppe av det. Hun troppet opp på det lokale Samvirkelaget for å tilby sin arbeidskraft. Det ble påstått at hun fikk jobben på grunn av smilet!

Farukh forteller om en mor som raskt engasjerte seg i lokalsamfunnet. Hun stilte seg alltid i første rekke for å bidra alle steder hvor barna var engasjert.

- Under en sommeravslutning med fotball-laget til min lillebror, skulle de spille oppvisningskamp mot foreldrene. De voksne trengte en keeper, og mamma sparket av seg sandalene og meldte seg til tjeneste – selv om hun aldri hadde spilt fotball før. Hun var aldri redd for å kaste seg ut i ting. Jeg har nok arvet noen av de genene der, sier han.

At både de voksne og barna skulle integreres i det norske samfunnet, var en selvfølge. Derfor var både Dagsrevyen på NRK og abonnement på Aftenposten en naturlig del av rutinene.

- Det hadde enormt betydning for oss barna. Da jeg hadde lært meg å lese, var jeg raskt i postkassa om morgenene for å lese sportssidene.

 

USA og Pakistan

Familien  flyttet til New York i 1999 hvor de bodde ett år. I 2002 gikk ferden til Islamabad i Pakistan, der familien bodde i 2 år.

- I begge tilfeller var det vi barna som hadde det avgjørende ordet. For oss handlet det om å bli kjent med nye kulturer og få nye impulser. Jeg føler jeg hentet mye nyttig livserfaring fra begge oppholdene.

I løpet av de to årene i Islamabad fullførte han engelsk videregående før han dro alene tilbake til Oslo.

- Planen var å begynne på BI. Men utdannelsen ble ikke godkjent etter de norske kravene. Derfor bestemte han seg for å søke jobb i stedet. Og det var greit nok, når han tenker tilbake.

- Som et ledd i et NAV-kurs, fikk jeg praksisplass hos en 7-Eleven-butikk i 2004. Dessverre fikk jeg ikke fast stilling, så jeg endte opp med å jobbe på et gatekjøkken.

Et drøyt år senere var han franchisetaker av en 7-elevenbutikk i sentrum, før han hadde fylt 20 år. Ett år senere, tok han over en annen 7-eleven med enda større omsetning.

- Det var et beintøft møte med arbeidslivet, og erfaringen jeg gjorde gjennom mine første år i arbeidslivet har jeg tatt med meg videre.  

 

Ble ranet

I  april 2006 ble butikken utsatt for ran. Butikklivet ble aldri det samme etterpå, og sju måneder senere var det et lukket kapittel. Etter et kort opphold som vekter, fulgte seks måneder som selger for søkeselskapet Eniro.

- Planen var å starte studier igjen, og jeg søkte meg til et ingeniørforkurs parallelt med at jeg jobbet deltid på ICA.

Tilfeldigvis var distriktssjefen innom en dag og hadde sett Farukhs gode håndlag med kundene. Han lot seg imponere såpass at han likeså godt tilbød ham butikksjefjobben! Han ble smigret over muligheten, og dermed ble utdanningen igjen lagt på kjøla.

Farukh visste imidlertid godt at han ikke ville bli gammel i servicenæringen. Det ble med 6-7 måneder innen han startet fengselsbetjentutdanning.

 

Farukh skryter av LOs måte å støtte de tillitsvalgte på, både ved tilstedeværelse og kompetansepåfyll. Selv har han gjennomført LOs og partiets toppskolering i løpet av årene som tillitsvalgt ved Oslo fengsel. Her er han på besøk hos TINE for å dele erfaringer med hovedtillitsvalgt ved bedriften. – Å bygge nettverk er svært viktig for å kunne gjøre en best mulig fagpolitisk jobb, sier han.
Farukh skryter av LOs måte å støtte de tillitsvalgte på, både ved tilstedeværelse og kompetansepåfyll. Selv har han gjennomført LOs og partiets toppskolering i løpet av årene som tillitsvalgt ved Oslo fengsel. Her er han på besøk hos TINE for å dele erfaringer med hovedtillitsvalgt ved bedriften. – Å bygge nettverk er svært viktig for å kunne gjøre en best mulig fagpolitisk jobb, sier han.

Ble tillitsvalgt

Farukh har alltid vært opptatt av rettferdighet og har aldri vært redd for å si hva han mener og hva han står for.

Retorikken har alltid vært tydelig.

En egenskap han tok med seg også bak murene, og møtte «sine» innsatte med åpenhet og respekt. Ville lære dem å kjenne, uansett bakgrunn og årsak til at de var buret inn. Konfronterte verstingene med hvorfor alt hadde gått til helvete og hvorfor hatet var så sterkt.

- Dialog er viktig i alle sammenhenger, minner han om.

- De innsatte skal helst være bedre utgaver av seg selv den dagen de skal ut i samfunnet igjen og bli noens naboer. Da må det legges til rette for det, det er det kriminalomsorg handler om.

I 2014 ble han valgt inn som nestleder for Oslo fengselsfunksjonærers Forening, landets største lokalforening for fengselsbetjenter. Samme året ble han leder, og innførte straks tiltak for å avdekke de reelle arbeidsforholdene og knapphet på bemanning i fengselet.

Eller sagt på en annen måte: De ansattes sikkerhet.

Men det var enda større faresignaler som buldret i det fjerne; eksistensen av Botsfengselet, landets eldste fengsel, var satt i spill.

- Vi ga de ansatte ett eneste løfte; at vi skulle stå på til «the bitter end».

Og det holdt de. Foreningen var i møter med de fleste partier, sendte brev og brukte mediene bevisst for å fortelle om konsekvensene av politikken.

- Det var nok litt utypisk for en lokalforening å jobbe på denne måten, men for oss var det viktig at hver stein skulle snus og at konsekvensene skulle fram - og ansvaret plasseres på rett sted.

 

Kampen om «Botsen»

Men ikke alle kamper er mulig å vinne. Like før julen 2015 la flertallet på Stortinget ned «Botsen». 172 fengselsceller ble gruslagt samtidig. 

Sjokkbølgene var store.

- Som eneste forening, var vi sammen med medlemmene hele den påfølgende helgen da de ansatte fikk beskjed om at de fikk bli eller ikke bli igjen. Jeg ville se de ansatte i øynene og dele smerten med dem. Men det var tøft å se voksne folk gråte av fortvilelse over at de ikke lenger fikk bli igjen. Noen av dem hadde ansiennitet fra før jeg ble født.

- Vi klarte ikke å snu politikerne, men for meg handler tillitsvervet om å ta vare på medlemmene våre.

- Uansett, understreker han.

At han ofret fritid og møtte opp og ga sin støtte også når bussjåførene og vekterne var i streik, ser han på som helt naturlig.

- Det ligger i min natur, og handler for meg om solidaritet i praksis.

 

Politisk engasjement

På den tiden hadde også det personlige, politiske engasjementet vokst seg stort i Farukh. Et engasjement som tok form under rosemarkeringen mandagen etter Utøya-terroren i 2011, forteller han.

- Talen til statsminister Jens Stoltenberg berørte meg. Der og da bestemte jeg meg for å bidra til å skape endringer!

Men noen bruksanvisning på hvordan man best gjør akkurat det, finnes ikke. Derfor troppet han opp på årsmøtet til det lokale arbeiderpartiet på Klemetsrud og spurte hvordan man kunne bli med i styret. «Det må du gjøre deg fortjent til», fikk han til svar med et glimt i øyet. Og måtte gjøre vendereis uten partimedlemskap.

- Det ble sagt med et smil, men det førte til at det gikk ett år før jeg banket på døra igjen.

Denne gangen slapp han inn.

- Da hadde jeg tydeligvis gjort meg fortjent til det, sier han og ler.

 

Inn i bystyret

Han fikk raskt både tillit og lokale verv, og ble etterhvert medlem av organisasjonsutvalget sentralt i Arbeiderpartiet. Organisasjonsutvalgets mandat ble gitt av sentralstyret og skulle gjennomgå styrker og svakheter ved partiorganisering, samt å foreslå framtidig innretning og strukturelle endringer innenfor gitte områder i forbindelse med landsmøtet i 2019.

- Jeg hadde med meg det fagligpolitiske perspektivet og hvordan jeg opplevde det å være ny i partiet inn i gruppa. Men kjente samtidig på ærefrykten. Her var det mange tungvektere med lang fartstid i partiet.

I 2019 ble han valgt inn i Oslo bystyre, og sitter som medlem av kultur- og utdanningsutvalget. Selv om han «bare» er hobbypolitiker, er han stadig ute på farten for å besøke skoler, møte tillitsvalgte, organisasjoner og folk.

At han nå er utpekt av en samlet fagbevegelse som LOs Oslo-kandidat til stortinget, beskriver han nesten som utopi – med positivt fortegn.

- Det tar jeg som en stor anerkjennelse! Ydmyk og stolt over den tilliten de har vist meg ved å peke meg ut som kandidat, og jeg skal forvalte den tilliten på best mulig måte. 

 

Parallelt med sine mange engasjement både politisk og i jobben, har det vært mange tøffe tak privat siden hans kone fikk kreftdiagnose i 2011. Seks måneder etter at sønnen ble født i 2017, fikk hun tilbakefall med spredning til lungene. Sykdomsforløpet har lært oss å se livet på en annen måte. Ikke minst viktigheten av å leve i nuet, sier han.
Parallelt med sine mange engasjement både politisk og i jobben, har det vært mange tøffe tak privat siden hans kone fikk kreftdiagnose i 2011. Seks måneder etter at sønnen ble født i 2017, fikk hun tilbakefall med spredning til lungene. Sykdomsforløpet har lært oss å se livet på en annen måte. Ikke minst viktigheten av å leve i nuet, sier han.

En tøff kamp på hjemmebane

Farukh giftet seg med sin ungdomsforelskelse da de begge var 19 år gamle, og paret har en jente på 11 år og en gutt på 3 år. I 2011 ble tilværelsen brutalt snudd opp-ned for familien da hun fikk påvist kreft.

- Det kom som et sjokk, men vi bestemt oss tidlig for at den daværende toåringen skulle få en så normal oppvekst som mulig uansett hvordan sykdommen ville utvikle seg. Gjennom sykdomsforløpet lærte vi oss å se livet på en annen måte. Blant annet viktigheten av å leve i «nuet».

Hun gjennomgikk flere operasjoner og behandlinger, og situasjonen så lys ut. Sønnen ble født i 2017, men seks måneder senere fikk hun tilbakefall med spredning til lungene.

- Jeg beundrer måten hun har taklet, håndtert og lever med sykdommen på. Min rolle i det er å være en best mulig støttespiller, sier tobarnsfaren.