På tide med reell likestilling i arbeidslivet

Arbeidsmarkedet i Norge er fortsatt sterkt kjønnsdelt, og kvinnedominerte yrker lønnes systematisk lavere. Ferske tall fra SSB viser blant annet at helse- og sosialtjenester, med flest jobber, hadde den laveste månedslønnsveksten i 2025 på 3,4 prosent. Svakere lønnsvekst for kvinner, førte til økt lønnsforskjell mellom kvinner og menn i 2025, målt med gjennomsnittslønn.

Menn hadde en lønnsvekst på 4,7 prosent, mens kvinners lønnsvekst var 4,4 prosent. Kvinners gjennomsnittslønn utgjør nå 87,9 prosent av menns, og lønnsgapet er på 12,1 prosent, noe som er det høyeste siden 2022 (i -24 var lønnsgapet på 11,8 prosent).

Samtidig ser vi at lønnsgapet mellom de som tjener mest og de som tjener minst i samfunnet har økt. Det er et alvorlig signal. Ulikheter forsvinner ikke av seg selv, de forsterkes dersom vi ikke tar grep.

Dette handler ikke om tilfeldigheter, men om makt og prioriteringer. Historisk har arbeid utført av kvinner blitt lavere verdsatt. Lavlønn og ulikhet må bekjempes, derfor er kampen mot lavlønn også en likelønnskamp. Skal vi rekruttere flere menn til helse og omsorg og flere kvinner til industri og teknologi, må lønn og arbeidsvilkår styrkes. Utdanning, ansvar og belastning skal verdsettes likt, uavhengig av kjønn og bransje.

Fagbevegelsen er den viktigste drivkraften for likestilling i arbeidslivet. Gjennom tariffoppgjør krever vi ikke bare lønn – vi omfordeler den. Lavlønnsgrupper må løftes, og likelønn må prioriteres. Frontfagsmodellen og trepartssamarbeidet har tjent oss godt, men de må brukes til å redusere forskjeller, ikke bevare dem.

LO har vedtatt at årets oppgjør skal gi økt kjøpekraft og prioritere likelønn og tiltak mot lavlønn. Når verdiene skapes i fellesskap, skal de også fordeles rettferdig.

Et rettferdig arbeidsliv kommer ikke av seg selv, men bygges gjennom organisering, solidaritet og vilje til omfordeling. Likestilling i arbeidslivet er en kamp vi skal vinne.

Vedtatt på regionkonferansen til LO Vestfold og Telemark 27.02.26