Kampen for å beholde hele faste stillinger – er en evig dragkamp mellom venstre og høyresiden i Norsk politikk

Kampen om retten til hele og faste stillinger er en evig dragkamp i norsk politikk – en kamp mellom venstresidens kamp for trygghet, og høyresidens krav om «fleksibilitet».

Nå går vi inn i en ny valgkamp. Ulike saker vil rulle over nyhetsbildet frem mot høsten. En av de viktigste – for fagbevegelsen og for arbeidsfolk – er spørsmålet om ansettelsestrygghet.

For hva slags arbeidsliv skal vi ha i Norge? Et arbeidsliv der folk vet at de har en jobb å gå til – eller et marked der folk lever fra kontrakt til kontrakt, to uker av gangen.

Usikkerhet forkledd som fleksibilitet

Vi har fått gjennomslag i den sittende regjeringen for å stramme inn regelverket rundt midlertidige ansettelser. Det har vært et viktig skritt i riktig retning. Men kampen er ikke over. For høyresiden ønsker å reversere dette. De kaller det «fleksibilitet» – og påstår det handler om å gi flere med hull i CV-en en sjanse.

La det være klinkende klart: Økt bruk av midlertidige ansettelser fører ikke til flere faste stillinger. Det fører til færre.

Vi ser det gang på gang: Faste jobber blir erstattet med kortvarige kontrakter. To måneder. En måned. Noen steder helt ned i to uker. Dette handler ikke om å prøve ut folk. Det handler om å skape et arbeidsliv hvor ansatte er lett utskiftbare – og der trygghet og forutsigbarhet er fraværende.

En trygg jobb gir et trygt liv

Hvordan planlegger man livet sitt hvis man ikke vet om man har jobb neste måned? Hva gjør man når kjøleskapet ryker – og man ikke vet om man har råd til å kjøpe et nytt? Skal man tørre å få barn? Kan jeg ta meg en tur ut med venner?

Denne usikkerheten spiser seg inn i folks hverdag. Det påvirker økonomien. Det påvirker mental helse. Det øker risikoen for depresjon og angst.

Vi snakker mye om sammenhengen mellom arbeid og psykisk helse. Da må vi også erkjenne at et usikkert arbeidsliv skaper utrygge liv.

De få skal ikke diktere livet til de mange

Ja, noen få arbeidstakere ønsker midlertidige kontrakter. Det kan være riktig i enkelte situasjoner. Men skal hele det norske arbeidslivet formes etter disse få – på bekostning av tryggheten til de mange?

Vi mener svaret er nei.

Og det må vi tørre å si høyt – også de av oss som allerede har faste stillinger. For midlertidig ansatte tør ofte ikke selv. De frykter at hvis de sier noe, så blir ikke kontrakten forlenget. Det er en taushet vi i fagbevegelsen kjenner altfor godt. Og det er en taushet vi må bryte – sammen.

Dette er kjærnen til at vi samarbeider med venstresiden i norsk polititikk og tar stanpunkt. 

Et svik forkledd som hjelp

Høyresiden påstår at de bare vil «åpne døra for flere». Men dørene er allerede åpne. I dag finnes både prøvetid og NAV-programmer som gjør det mulig å prøve ut folk med hull i CV-en. Dette handler ikke om inkludering. Det handler om å svekke stillingsvernet, uthule tryggheten og gjøre det vanskeligere for fagforeningene å beskytte sine medlemmer.

Vi kan ikke akseptere at arbeidsgivere får større spillerom til å drive med bruk-og-kast-metoder. For hver arbeidstaker som mister tryggheten, svekkes fellesskapet.

Derfor sier vi: Nok er nok!

Vi roper det ut – tydelig og samlet:
Stopp ethvert forsøk på å svekke retten til faste ansettelser.
Nei til mer midlertidighet.
Ja til hele, faste stillinger!